30 juni 2012

Skjærgårdstufter


Har man øynene med seg ute i skjærgården, kan man her og der på større og mindre holmer oppdage svake spor etter gamle bygninger. Hustuftene kan fremstå som ringer lagt opp av større steiner, eller bare som ryddede flater i rullesteinsbeltet. «Hvalertufter» kalles de østpå, og de er spor etter fiske i vikingtid og middelalder.

Som navnet antyder, er denne kulturminnetypen særlig kjent fra Hvaler i Østfold. Men de finnes også nedover den svenske vestkysten, der de kalles «tomningar», og dessuten i Vestfold, i sørlandsskjærgården og videre oppover på vestlandskysten. På Sørlandet har disse kulturminnene forskjellige navn: «steinhus», «kott» og «hytter», mens vestlendingene gjerne omtaler tuftene som «fjæremannstufter».

Da tuftene i Østfold for første gang ble omtalt i arkeologisk sammenheng omkring 1870, mente man at de måtte være fra steinalderen, all den tid de var så primitive. Der man senere har undersøkt strandtufter arkeologisk, har det imidlertid vist seg at dateringene varierer fra eldre jernalder til 1800-tallet, men med et tyngdepunkt i vikingtid og tidlig middelalder.

Tuftene ligger slik til at det er rimelig å sette dem i sammenheng med fiske, og det finnes vanligvis ett eller flere båtopptrekk i tilknytning til tuftene. Noen steder ligger tuftene samlet i større grupper, der mange mennesker må ha holdt til samtidig, noe som gjør det relevant å tale om vær, altså en sesongmessig bosetning med vekt på fiske og fangst. På Sørlandskysten opptrer flere av tuftene på steder med navn som kan peke i samme lei – som Mannevær (Mandal) og Værvågen (Lyngdal). Den vestlandske betegnelsen fjæremannstufter viser til «fjæremenn», altså fjordmenn, og fra historisk tid vet man at folk som bodde inne i fjordene, overnattet i små buer på ytterkysten i forbindelse med fiske.
 
Mange av lokalitetene i Østfold og nedover Bohuslänkysten kan trolig knyttes til middelalderens store sildeinnsig der.

27 juni 2012

Folkekunst og C14


Norsk Folkemuseums årbok, By og bygd, er nylig utkommet med sin 44. årgang. For første gang på mange år er folkekunst gjennomgangstemaet, og her presenteres vi blant annet for et spennende prosjekt for å C14-datere treskurd fra Setesdal og Øvre Telemark. Inger Lise Christie stiller spørsmålet om hvorvidt «middelaldersk» teknikk, former og motiver som gjenfinnes i treskurden fra 1600- og 1700-tallet i disse områdene, skyldes en kontinuerlig tradisjon eller en kulturell renessanse etter et brudd i senmiddelalderen? For å kunne nærmere seg et svar, har Christie fått utført naturvitenskapelige dateringer av flere gjenstander.

Tre og annet organisk materiale kan dateres ved hjelp av C14-metoden. I jordatmosfæren finnes det naturlig en del karbon, og en bitteliten del av dette karbonet er radioaktivt. Det er dette radioaktive karbonet som kalles karbon-14 eller bare C14. Alle levende organismer opptar det radioaktive C14. Radioaktive stoffer har en viss halveringstid, som er den tiden det tar den radioaktive strålingen å bli halvert når organismen er død. Gjennom å måle strålingsmengden og ut fra kjennskapet til halveringstiden (for C14 er den 5730 år), kan man datere materialet.

Det er interessant at naturvitenskapelige dateringsmetoder også tas i bruk innenfor gjenstandsforskningen. Hittil er det først og fremst arkeologisk materiale som er blitt C14-datert. Fra kunsthistorisk hold har det vært pekt på at det så å si ikke finnes daterte gjenstander innenfor folkekunsten fra 1400- og 1500-tallet, og det er selvsagt problematisk dersom man sverger til kontinuitetstanken. Christie har altså tatt for seg utskårede gjenstander med middelalderske trekk fra Setesdal – som benker, krutthorn og ølboller. En del av disse gjenstandene er forsynt med årstall, men mange av dem kan ikke dateres nærmere.

Blant de gjenstandene som beror på Folkemuseet, og som nå er radiologisk datert, er et utskåret skrin fra Sagneskar i Valle. Det er med 95 prosent sannsynlighet laget alt i perioden 1150-1270. Et ljåhus fra Dale i Valle, som er dekorert med motiver som går helt tilbake til vikingtiden, har vært vanskelig å datere ad tradisjonelle veie. Nå er det C14-datert til 1410-1455. Christie finner også andre gjenstander som viser seg å tilhøre de «funntomme» århundrene nærmest etter Svartedauden, slik at tanken om kontinuitet i treskurden kommer styrket ut av undersøkelsen.

24 juni 2012

Biskop Spidberg


Vi skriver 1721, og i Kristiansand sitter to menn og diskuterer ivrig. Den ene er østlending, den andre tysk, og begge er nylig ankommet byen. Det er vitenskapelige spørsmål som er emne for samtalen. Nordmannen har sine egne teorier om mangt og meget, og vennen er spesielt interessert i hans oppfatninger om nordlyset. Etter hvert blir det bok av det – stiftsprost Jens Christian Spidbergs idéer om nordlyset blir utgitt i Halle i 1724, oversatt fra dansk av hans tyske venns bror.  Den sprenglærde Spidberg blir værende i Kristiansand, og blir til slutt biskop. Tyskeren, Johann Gottfried Heinzelmann, fortsetter ikke som huslærer hos stiftamtmann Lillienpalm mer enn et par års tid, og senere møter vi ham som keiserlig historiograf og botaniker i Russland – intet mindre. Men de to fortsatte å utveksle brev og tanker i mange år enda.

J.C. Spidberg (1684-1762) var lærd i alle betydninger av ordet, og kanskje den mest feirede akademiker som fantes i Kristiansand på 1700-tallet. Han kom altså til byen som nyutnevnt prest ved domkirken i 1721, og hadde alt på det tidspunktet en spennende karriere bak seg. Som prestesønn fra Østfold kom han som student til København og tok teologisk embetseksamen i 1708. Under Store nordiske krig hadde han vært prest i nordre Bohuslän etter at den svenske sognepresten rømte, og siden hadde baron Løvendahl utnevnt ham til feltprest i Trondheim. Etter dette reiste han gjennom Holstein og Hamburg til Groningen, og der fikk han utgitt sin første bok – om vindens årsak og opprinnelse. Før han ble stiftsprost i Kristiansand, hadde Spidberg også vært skipsprest på generaladmiral Gyldenløves skip, Elephanten.

Da hadde han alt utarbeidet et kart over Trondheim stift, og gått opp grensene mellom Trøndelag, Jemtland og Herjedalen. Kartet ble svært detaljert og i stort format, «saa som det var hans Agt, ikke at ville gaae forbi noget Sted, Kirke, anseelig Gaard, Elv, Vand, Bierg etc.». Etter at han kom til det sørlandske, videreførte han arbeidet slik at kartet til slutt dekket hele landet. Dette Norgeskartet gav han til stiftamtmann Reuss, sammen med en rekke opplysninger til kartet. Jeg kjenner ikke til at kartet noensinne havnet i København, som meningen var. Samme uvisse skjebne fikk et trykkeklart manuskript om Kristiansand bys historie.

Stattholder Rantzau oppmuntret Spidberg til å skrive om naturvitenskapelige emner, og fra Kristiansandsårene hans har vi blant annet bevart et par avhandlinger om jordskjelv. Én av dem ledet til at han ble opptatt i det danske vitenskapsselskapet, som første prest i dobbeltmonarkiet. Ryktet hans som forsker var upåklagelig. Et sted heter det om ham at han «som var den eneste Norske, der var beqvem til sligt, burde, hvis han ikke var Præst, have en Pension for at reise hele Norge igjennem paa langs og tvers, og i alle Kroge gjøre Observationer». Tenk bare om han hadde fått lov til det!
I 1728 hører vi første gang om at J.C. Spidberg har et naturaliekabinett i Kristiansand. Dette tidlige museet – sikkert byens første – inneholdt blant annet en hammerhai som var blitt fanget ved Kristiansand i oktober 1727, samt oldsaker fra Flagghaugen på Avaldsnes og flere gjenstander fra Setesdal. Både disse sakene og Spidbergs store boksamling bestående av seks tusen bind gikk tapt i bybrannen i 1734.

J.C. Spidberg ble utnevnt til biskop i Kristiansand i 1759, som 74-åring. I løpet av de neste to årene besøkte han hvert eneste prestekall i hele stiftet. Innen han døde i 1762, rakk han også å bli teologisk doktor. Ektefellen, Birgitte Topdal, hadde da vært død i mange år allerede. De hadde mange barn sammen, men bare et par levde opp. Kanskje gir det noe av forklaringen på Spidbergs særlige omsorg for byens barn: Når man så ham ute på byen – av og til i en prestekjole som så å si hang i laser omkring ham, for opptatt av tant og fjas var han absolutt ikke – hadde han alltid en «hale» av fattigunger etter seg. De visste at det vanket snop når presten kom. Det de kanskje ikke visste, var at han hadde fylte lommene med godsaker når han deltok i begravelser i byens mer velstående hjem!

18 juni 2012

"Evig din"


Fra Sætrehelleren vest på Bømlo har vi et funn av en kam fra slutten av 500-årene. Den halv fot lange kammen er satt sammen av benplater som holdes sammen av små jernstifter, og den er dekorert med dobbeltlinjer og punktsirkler. Det er imidlertid runeinnskriftene på begge sider av kammen som gjør den til helt spesielt funn. Ifølge én tolkning står det «Vern (for deg) Nanna, vern (for deg) Nanna» på den ene siden, og «hill møy blant møyer» på den andre. Trolig har kammen en gang vært en gave, kanskje en festegave, til Nanna, «den ypperste blant møyer» fra en ikke navngitt mann.

Fra omtrent samme tid, eller helst noe tidligere, skriver den seg, runespennen fra Eikeland i Time på Jæren (bildet, foto Arkeologisk museum, UiS). Også her kan det være at vi har for oss en kjærlighetshilsen; innskriften på baksiden av relieffspennen er iallfall blitt tolket som «Jeg, Vir, rister runer inn for Vivja, den kjæreste».

Det er ikke vanskelig å trekke tråden frem til yngre innskrifter med lyst og kjærlighet som tematikk. «Åsa, Orm ristet runer!» står det på et vikingtids spinnehjul fra Sørli i Nord-Trøndelag, og på runepinnene fra Bergen og andre middelalderbyer er både forelskelse og mer eller mindre bramfrie ytringer om kjønn og samliv gjengangere. Kan hende er det også en forbindelse til moderne forlovelsesringer med innskrifter av typen "Din for evig". Men innskrifter som dem fra Bømlo og Jæren, som mer eller mindre direkte forteller at gjenstanden de er risset på er en gave til en kvinne fra en mann – finnes det noe forelegg for dem i jernaldermaterialet?

Innskrifter i det eldre runealfabetet er ofte korte, gåtefulle og vanskelig å tolke. Det er ikke ofte at tolkningene går i retning av kjærlighetshilsener. Imidlertid finnes det samtidige paralleller til innskriftene, om enn ikke på Vestlandet. På frankiske og alemanniske gravplasser i det nåværende Tyskland forekommer i enkelte kvinnegraver gjenstander med innskrifter som ser ut til å være av lignende type som våre.

En draktspenne fra det frankiske gravfeltet Frei-Laubersheim i Rhinland er datert til 500-årene, og den har en runeinnskrift som tolkes slik: «Bose risset runer. Til deg, Dalena, gav han gaver». Et annet eksempel har vi fra Bad Krozingen i Baden-Württemberg, der en skiveformet spenne bærer følgende innskrift: «Bōba elsker Agirīk». På en praktspenne fra den store alemanniske gravplassen ved Nordendorf i Bayern forteller en runeinnskrift at "Wini elsker Awa". Videre heter det, fritt oversatt, på en håndten funnet i en kvinnegrav ved Neudingen i Baden-Württemberg i 1980-årene: "Imumba elsker Hamal". Nok en spenne, fra Schretzheim i Bayern, bærer innskriften "Til min reisekamerat (= ektefelle?)". Og på en ravperle fra Weimar står det blant annet at "Awimund er Idas elskede". Andre gjenstander som kan knyttes til kvinner, ser ut til å inneholde lignende meldinger, men i flere tilfeller er det bare enkelte ord (leub – "elske" eller gābu – "gav") som er lesbare.

Man kan spørre seg om det var forbindelser mellom alemanniske og frankiske områder og Vestlandet i folkevandringstiden? Svaret er at ja, det var det. Det er tydelig dersom vi f. eks. ser på spredningen av en type kokekar av kobberlegering som arkeologene betegner "vestlandskjeler", ettersom så mange av dem er funnet i Norge, og da først og fremst på vestkysten. Produksjonssenteret har imidlertid ligget i dagens nordvestlige Tyskland eller i Holland. Likeledes kan vi følge smykkeformer og ikke minst stil og dekor over store områder i denne perioden. I Norge som hos frankere og alemannere, er det datidens elite som målbærer disse kontaktene. Når det gjelder Sætrekammen, er det for så vidt vanskelig å si noe om det sosiale miljøet den tilhører, men med hensyn til funnet fra Eikeland er det ikke tvil: Den forgylte relieffspennen med runene skriver seg fra en rikt utstyrt kvinnegrav – i et overdimensjonert steinkammer av 7 meter lengde! Her er det gravskikken hos folkevandringstidens aristokrati vi møter. Andre gjenstander fra samme grav viser forbindelser til blant annet angelsaksisk område.

Det kan være interessant å se nærmere på om skikken med kjærlighetsgaver kan ha enda eldre røtter, og da er det først og fremst ett sted det er nærliggende å vende blikket: Mot Romerriket. De nevnte kontinentale funnene fra 500- og 600-årene skriver seg i stor grad fra områder som hadde ligget innenfor de romerske limes; Nordendorf, f. eks., befinner seg langs den viktige ferdselsåren Via Claudia Augusta, som var en hovedforbindelse mellom Adriaterhavet og Donauområdet i de første århundrene e.Kr. Kan det da være en opprinnelig romersk tradisjon vi har med å gjøre?

Jo, vi er på rett spor. I Romerriket var "kjærlighetsfibler" (fibula er et annet ord for draktspenne), andre smykker og mindre bruksgjenstander som spinnehjul og lommespeil utstyrt med kjærlighetsinnskrifter på latin og utvekslet mellom elskende par, et vanlig fenomen. Ta nå en liten sølvspenne fra Augst i det nåværende Sveits – Augusta Raurica som den het på den tiden på den var en viktig romersk provinsby. "Amo te sucurre", lyder innskriften på den – "Jeg elsker deg".  Andre varianter er "Elsk meg, jeg elsker deg", "Det du vil, vil jeg også" og "Elsker du meg, elsker jeg deg høyere".

Et romersk fibelfunn med usikkert funnsted har en innskrift som viser hvilken funksjon disse gjenstandene kan ha hatt. På denne lille skiveformede spennen står det blant annet, igjen nokså fritt oversatt: "Elsker du meg, så bær dette smykket som synlig bevis!". Og kanskje var det det samme budskapet jærbuen Vir, han som ristet runer på smykket til sin kjæreste, Vivja, ville formidle i vår egen folkevandringstid?

Beardmore-kontroversen

Nyheten om en angivelig vikinggrav dypt inne i Canadas skoger gikk verden rundt på slutten av 1930-tallet. Kontroversen som fulgte, involv...