Gå til hovedinnhold

Skjærgårdstufter


Har man øynene med seg ute i skjærgården, kan man her og der på større og mindre holmer oppdage svake spor etter gamle bygninger. Hustuftene kan fremstå som ringer lagt opp av større steiner, eller bare som ryddede flater i rullesteinsbeltet. «Hvalertufter» kalles de østpå, og de er spor etter fiske i vikingtid og middelalder.

Som navnet antyder, er denne kulturminnetypen særlig kjent fra Hvaler i Østfold. Men de finnes også nedover den svenske vestkysten, der de kalles «tomningar», og dessuten i Vestfold, i sørlandsskjærgården og videre oppover på vestlandskysten. På Sørlandet har disse kulturminnene forskjellige navn: «steinhus», «kott» og «hytter», mens vestlendingene gjerne omtaler tuftene som «fjæremannstufter».

Da tuftene i Østfold for første gang ble omtalt i arkeologisk sammenheng omkring 1870, mente man at de måtte være fra steinalderen, all den tid de var så primitive. Der man senere har undersøkt strandtufter arkeologisk, har det imidlertid vist seg at dateringene varierer fra eldre jernalder til 1800-tallet, men med et tyngdepunkt i vikingtid og tidlig middelalder.

Tuftene ligger slik til at det er rimelig å sette dem i sammenheng med fiske, og det finnes vanligvis ett eller flere båtopptrekk i tilknytning til tuftene. Noen steder ligger tuftene samlet i større grupper, der mange mennesker må ha holdt til samtidig, noe som gjør det relevant å tale om vær, altså en sesongmessig bosetning med vekt på fiske og fangst. På Sørlandskysten opptrer flere av tuftene på steder med navn som kan peke i samme lei – som Mannevær (Mandal) og Værvågen (Lyngdal). Den vestlandske betegnelsen fjæremannstufter viser til «fjæremenn», altså fjordmenn, og fra historisk tid vet man at folk som bodde inne i fjordene, overnattet i små buer på ytterkysten i forbindelse med fiske.
 
Mange av lokalitetene i Østfold og nedover Bohuslänkysten kan trolig knyttes til middelalderens store sildeinnsig der.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hvor gammel er Vardøhus festning?

Slavemarkedet i Kaffa

Sommeren 1473 reiste et usedvanlig følge gjennom det østeuropeiske steppelandet. Italieneren Angelo Squarciafico hadde påtatt seg å frakte elleve kvinnelige slaver på hesteryggen fra den genovesiske havnebyen Kaffa på Krim og hjem til deres eiere i Genova. Genoveserne var i navnet fremdeles herrer i Kaffa, og slavene var byens mest profitable eksportvare. Men den politiske situasjonen i Svartehavet var blitt usikker; de tyrkiske osmanenes nærvær innebar at det var blitt på det nærmeste umulig for genoveserne å ta seg sjøveien gjennom Bosporos og Dardanellene. Bare to år senere ble da også genoveserne kastet ut for godt fra Kaffa og sine øvrige handelskolonier i regionen.
Slavene hadde stor verdi for de to genoveserne som eide dem, og man kan saktens forstå at de ville sikre sin investering. Hva som var Angelos egne beveggrunner for å legge ut på den farlige reisen i 1473, vet vi ikke. Ingen kilder forteller heller om italieneren og hans menneskelige last noen gang kom frem til Genova…

Fra arkivenes gjemmer

Det ble en usedvanlig besværlig reise for mannskapet på fregatten «de Vrouwe Johanna Geertruijda», som la ut fra Texel med den hollandske kolonien Surinam som mål, like før jul i det herrens år 1760. Om bord var 35 sjømenn og 19 soldater, og turen kom til å vare i halvannet år. Den 10. april 1762 var fem av mannskapet på skipet hos notar Jelmer de Bruijn i Amsterdam for å avlegge sin erklæring om hva som hadde skjedd, og gjorde rede for hvordan det kunne ha seg at så mange som 33 av besetningen på 54 mann «manglet» ved ankomsten.

Beretningen om den trøblete seilturen finnes sirlig innført i notarens protokoll, som er bevart i Amsterdams byarkiv – sammen med materialet etter en mengde andre av byens notarer. De eldste protokollene er fra slutten av 1500-tallet, de yngste fra tidlig 1900-tall, og notararkivene fyller hele 3000 hyllemeter. Notarene spilte en viktig rolle i datidens Amsterdam; til notaren gikk man hver gang en kontrakt skulle inngås, når man trengte en attest eller ta opp…