Gå til hovedinnhold

Skjærgårdstufter


Har man øynene med seg ute i skjærgården, kan man her og der på større og mindre holmer oppdage svake spor etter gamle bygninger. Hustuftene kan fremstå som ringer lagt opp av større steiner, eller bare som ryddede flater i rullesteinsbeltet. «Hvalertufter» kalles de østpå, og de er spor etter fiske i vikingtid og middelalder.

Som navnet antyder, er denne kulturminnetypen særlig kjent fra Hvaler i Østfold. Men de finnes også nedover den svenske vestkysten, der de kalles «tomningar», og dessuten i Vestfold, i sørlandsskjærgården og videre oppover på vestlandskysten. På Sørlandet har disse kulturminnene forskjellige navn: «steinhus», «kott» og «hytter», mens vestlendingene gjerne omtaler tuftene som «fjæremannstufter».

Da tuftene i Østfold for første gang ble omtalt i arkeologisk sammenheng omkring 1870, mente man at de måtte være fra steinalderen, all den tid de var så primitive. Der man senere har undersøkt strandtufter arkeologisk, har det imidlertid vist seg at dateringene varierer fra eldre jernalder til 1800-tallet, men med et tyngdepunkt i vikingtid og tidlig middelalder.

Tuftene ligger slik til at det er rimelig å sette dem i sammenheng med fiske, og det finnes vanligvis ett eller flere båtopptrekk i tilknytning til tuftene. Noen steder ligger tuftene samlet i større grupper, der mange mennesker må ha holdt til samtidig, noe som gjør det relevant å tale om vær, altså en sesongmessig bosetning med vekt på fiske og fangst. På Sørlandskysten opptrer flere av tuftene på steder med navn som kan peke i samme lei – som Mannevær (Mandal) og Værvågen (Lyngdal). Den vestlandske betegnelsen fjæremannstufter viser til «fjæremenn», altså fjordmenn, og fra historisk tid vet man at folk som bodde inne i fjordene, overnattet i små buer på ytterkysten i forbindelse med fiske.
 
Mange av lokalitetene i Østfold og nedover Bohuslänkysten kan trolig knyttes til middelalderens store sildeinnsig der.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Da Spangereid skulle bli Sørlandets første kjøpstad

I et brev fra 1549 som vi dessverre bare har bevart et ekstrakt av, heter det at lensherren i Lister len, Otte Stigssøn, har foreslått for kong Christian den 3. å anlegge en kjøpstad «paa et beleiligt Sted ved Strandsiden» i lenet. Dette er i og for seg gammelt nytt, og noen bygrunnleggelse på Agdesiden ble det jo ikke i den omgangen. Men det er likevel interessant å spørre hvor man tenkte seg å etablere den nye byen, som i så fall ville ha blitt den første og eneste på kyststrekningen mellom Skien og Stavanger? Svaret: Spangereid ved Lindesnes.
Flere forfattere har vist til brevet fra 1549 (Bugge 1925:136). Sverre Steen (1941:9) diskuterer det i forbindelse med sin diskusjon om utviklingen av maritim infrastruktur i kristiansandsområdet i denne perioden, og prosjektet blir kommentert i ulike lokale studier (Rudjord 1974:152; Eliassen 1995:57; Abrahamsen 1997:17; Skjekkeland 2000:259). De fleste har vært tilbakeholdende med å foreslå noen nærmere lokalisering av den planlagte kjøpsta…

Kvinne - kriger - viking?

Serier som «Vikings», understøttet av fantasy-sjangerens ulike uttrykksformer, har popularisert bildet av den kvinnelige vikingen, hun som deltar aktivt i væpnet kamp og svinger sverdet med like stor selvfølgelighet som sine mannlige kolleger. Det er en vesentlig del av forklaringen på at sosiale medier og nyhetstjenester i inn- og utland gikk på høygir da svenske arkeologer i september i år publiserte en fagartikkel som argumenterer for at den gravlagte i en rikt utstyrt våpengrav på Birka i Mälaren, faktisk var en kvinne.

Artikkelforfatterne har lykkes i å kjønnsbestemme skjelettet i Birkagraven, og konkluderer med at den gravlagte kvinnen ikke bare hadde vært kriger i levende live, men militær leder. Det siste utleder forfatterne av det faktum at kvinnen hadde fått med seg et brettspill over i det hinsidige, og at hun dermed var trent i strategisk tenkning.

Publiseringen var godt tilrettelagt med tanke på å skape blest – og, får vi tro, debatt. Og med drahjelp først og fremst fra twi…

En bergensfarers tragiske endelikt ved Flekkefjord i 1489

I den sørvestlige forhallen i Marienkirche i Lübeck henger et epitafium; motivet er en Bergensfarer, en tremaster fra Lübeck som er forlist på en forrevet kyst. To av mastene er knekt. Sjøfolkene ligger i vannet, noen klamrer seg til kister og planker, andre svømmer; noen få har klart å ta seg i land. Bildet er forsynt med to innskrifter. Den ene har blitt sitert i ulike sammenhenger, den inneholder følgende formaning: Ok, guden gesellen, holdet nicht to licht!Er gi to scepe gat, gat jo to der bicht!Et was so kort ene tyt,
Dat wy unses lebendes wurden quid.
En paternoster vor alle cristen seelen!
Altså noe slikt som: «La den som skal gå om bord, skrifte! Det tok så kort tid før vi mistet våre liv!» Den andre innskriften på bildet blir sjeldnere gjengitt, men den lyder: Anno Domini 1489 des fridages vor alle Gades hilen do bleff schipper Hans Ben up de bergerreise vor denn Berksunde mit 33 man, de Got al gnedich si. Paternoster vor alle cristen Seelen! Med andre ord: Tavlen er satt opp til m…