18 juni 2012

"Evig din"


Fra Sætrehelleren vest på Bømlo har vi et funn av en kam fra slutten av 500-årene. Den halv fot lange kammen er satt sammen av benplater som holdes sammen av små jernstifter, og den er dekorert med dobbeltlinjer og punktsirkler. Det er imidlertid runeinnskriftene på begge sider av kammen som gjør den til helt spesielt funn. Ifølge én tolkning står det «Vern (for deg) Nanna, vern (for deg) Nanna» på den ene siden, og «hill møy blant møyer» på den andre. Trolig har kammen en gang vært en gave, kanskje en festegave, til Nanna, «den ypperste blant møyer» fra en ikke navngitt mann.

Fra omtrent samme tid, eller helst noe tidligere, skriver den seg, runespennen fra Eikeland i Time på Jæren (bildet, foto Arkeologisk museum, UiS). Også her kan det være at vi har for oss en kjærlighetshilsen; innskriften på baksiden av relieffspennen er iallfall blitt tolket som «Jeg, Vir, rister runer inn for Vivja, den kjæreste».

Det er ikke vanskelig å trekke tråden frem til yngre innskrifter med lyst og kjærlighet som tematikk. «Åsa, Orm ristet runer!» står det på et vikingtids spinnehjul fra Sørli i Nord-Trøndelag, og på runepinnene fra Bergen og andre middelalderbyer er både forelskelse og mer eller mindre bramfrie ytringer om kjønn og samliv gjengangere. Kan hende er det også en forbindelse til moderne forlovelsesringer med innskrifter av typen "Din for evig". Men innskrifter som dem fra Bømlo og Jæren, som mer eller mindre direkte forteller at gjenstanden de er risset på er en gave til en kvinne fra en mann – finnes det noe forelegg for dem i jernaldermaterialet?

Innskrifter i det eldre runealfabetet er ofte korte, gåtefulle og vanskelig å tolke. Det er ikke ofte at tolkningene går i retning av kjærlighetshilsener. Imidlertid finnes det samtidige paralleller til innskriftene, om enn ikke på Vestlandet. På frankiske og alemanniske gravplasser i det nåværende Tyskland forekommer i enkelte kvinnegraver gjenstander med innskrifter som ser ut til å være av lignende type som våre.

En draktspenne fra det frankiske gravfeltet Frei-Laubersheim i Rhinland er datert til 500-årene, og den har en runeinnskrift som tolkes slik: «Bose risset runer. Til deg, Dalena, gav han gaver». Et annet eksempel har vi fra Bad Krozingen i Baden-Württemberg, der en skiveformet spenne bærer følgende innskrift: «Bōba elsker Agirīk». På en praktspenne fra den store alemanniske gravplassen ved Nordendorf i Bayern forteller en runeinnskrift at "Wini elsker Awa". Videre heter det, fritt oversatt, på en håndten funnet i en kvinnegrav ved Neudingen i Baden-Württemberg i 1980-årene: "Imumba elsker Hamal". Nok en spenne, fra Schretzheim i Bayern, bærer innskriften "Til min reisekamerat (= ektefelle?)". Og på en ravperle fra Weimar står det blant annet at "Awimund er Idas elskede". Andre gjenstander som kan knyttes til kvinner, ser ut til å inneholde lignende meldinger, men i flere tilfeller er det bare enkelte ord (leub – "elske" eller gābu – "gav") som er lesbare.

Man kan spørre seg om det var forbindelser mellom alemanniske og frankiske områder og Vestlandet i folkevandringstiden? Svaret er at ja, det var det. Det er tydelig dersom vi f. eks. ser på spredningen av en type kokekar av kobberlegering som arkeologene betegner "vestlandskjeler", ettersom så mange av dem er funnet i Norge, og da først og fremst på vestkysten. Produksjonssenteret har imidlertid ligget i dagens nordvestlige Tyskland eller i Holland. Likeledes kan vi følge smykkeformer og ikke minst stil og dekor over store områder i denne perioden. I Norge som hos frankere og alemannere, er det datidens elite som målbærer disse kontaktene. Når det gjelder Sætrekammen, er det for så vidt vanskelig å si noe om det sosiale miljøet den tilhører, men med hensyn til funnet fra Eikeland er det ikke tvil: Den forgylte relieffspennen med runene skriver seg fra en rikt utstyrt kvinnegrav – i et overdimensjonert steinkammer av 7 meter lengde! Her er det gravskikken hos folkevandringstidens aristokrati vi møter. Andre gjenstander fra samme grav viser forbindelser til blant annet angelsaksisk område.

Det kan være interessant å se nærmere på om skikken med kjærlighetsgaver kan ha enda eldre røtter, og da er det først og fremst ett sted det er nærliggende å vende blikket: Mot Romerriket. De nevnte kontinentale funnene fra 500- og 600-årene skriver seg i stor grad fra områder som hadde ligget innenfor de romerske limes; Nordendorf, f. eks., befinner seg langs den viktige ferdselsåren Via Claudia Augusta, som var en hovedforbindelse mellom Adriaterhavet og Donauområdet i de første århundrene e.Kr. Kan det da være en opprinnelig romersk tradisjon vi har med å gjøre?

Jo, vi er på rett spor. I Romerriket var "kjærlighetsfibler" (fibula er et annet ord for draktspenne), andre smykker og mindre bruksgjenstander som spinnehjul og lommespeil utstyrt med kjærlighetsinnskrifter på latin og utvekslet mellom elskende par, et vanlig fenomen. Ta nå en liten sølvspenne fra Augst i det nåværende Sveits – Augusta Raurica som den het på den tiden på den var en viktig romersk provinsby. "Amo te sucurre", lyder innskriften på den – "Jeg elsker deg".  Andre varianter er "Elsk meg, jeg elsker deg", "Det du vil, vil jeg også" og "Elsker du meg, elsker jeg deg høyere".

Et romersk fibelfunn med usikkert funnsted har en innskrift som viser hvilken funksjon disse gjenstandene kan ha hatt. På denne lille skiveformede spennen står det blant annet, igjen nokså fritt oversatt: "Elsker du meg, så bær dette smykket som synlig bevis!". Og kanskje var det det samme budskapet jærbuen Vir, han som ristet runer på smykket til sin kjæreste, Vivja, ville formidle i vår egen folkevandringstid?

Ingen kommentarer: