27 desember 2010

Transportsoner og kulturgrenser

Sett i et ferdselsperspektiv er skagerrakkysten preget av en håndfull naturlige overganger. Nærmest Oslofjorden ligger Brunlanes, i eldre tid og i dagligtalen bare kalt Neset, som Vestfolds ytterste utpost mot Skagerrak. Gjernes-tangen – antagelig sagaenes Rygjarbit – mellom Risør og Kragerø, skiller like tydelig mellom Grenland og Agder, som Brunlanes gjør mellom Vestfold og Grenland. Lindesnes – også det utmerket med den bestemte formen Neset i gammel og ny tid – utgjør en karakteristisk overgang lenger vest (På bildet: Lindesnes fyr, Foto: Wikimedia Commons, bruker Flums). I et større perspektiv kan man hevde at Lindesnes skiller mellom Østlandet og Vestlandet, og i tidligere tider lå grensen for de to lenene som i vår tid omfattes av Vest-Agder fylke, nemlig Lister og Mandal, nettopp her. Listalandet lengst i vest er i seg selv en overgang fra skagerrakkysten til nordsjøkysten. Det finnes dessuten flere mindre overganger i tillegg til de store. Tånes mellom Mandal og Søgne for bare å nevne én.

Ikke alle overgangene er nes eller tanger – den værharde Kvåsefjorden
mellom Kristiansand og Lillesand har for eksempel spilt en tilsvarende rolle.
Disse overgangene har hatt stor kulturhistorisk betydning. I århundrer, ja
årtusener, utgjorde de barrierer for ferdselen langsetter kysten. Mens båtferdselen
ellers på skagerrakkysten gikk gjennom en beskyttet skjærgård, ble man
på disse strekningene tvunget ut på åpent hav. Overgangene var derfor med rette fryktet.

”Promontorium afflictionum” (sorgens forberg) er bare ett av flere
alternative navn på Lindesnes, som så sent som i 1799 blir beskrevet som ”den
farligste pynt på hele Vestkanten; thi hele Nordsjøen bryder her med en uhyre
styrke”. Men så lenge man klarte seg med farkoster som kunne padles eller
ros, kunne man bokstavelig talt omgå Lindesnes og de andre overgangene på
skagerrakkysten. For innenfor de langstrakte nesene finnes gjerne plasser som
i stedsnavnene er utmerket med leddet -eid, som rett og slett betyr en kort
landstrekning mellom to vann- eller sjøområder. Eidene var broer for landveis
ferdsel, men hindringer for trafikken til sjøs. Man kunne imidlertid slepe eller
bære båtene over eidet, eller man kunne gå på egne ben og over i en ny båt på
den andre siden. Det har vært vanlig å bruke eid på denne måten, og når det
gjelder mindre fartøyer i mer lokal trafikk, varte den tradisjonelle bruken ved til
inn på 1800-tallet.

Hvilke eid er det så snakk om? Jo, innenfor Lista har vi Listeid, og ved
Lindesnes ligger Spangereid. Begge er godt belagt som drageid – det korte
Spangereidet ble endatil gravd gjennom og kanalisert en gang i jernalderen for
å lette ferdselen. Lenger øst er særlig havstykket fra Risør til Portør beryktet,
men ved å ta inn det langstrakte Leivannet vest for Gjernestangen og over to
korte eid (Eidet og Midteidet), når man frem til Kilsfjorden og den beskyttede
skjærgården ved Kragerø. For å slippe unna Kvåsefjorden ved Lillesand kunne
man ta seg over Kvanneid (dagens Kassenkanal), gjennom Kjerkekilen og Årsneskilen
og over nok et eid til bunnen av Kvåsefjorden. Frem til slutten av bronsealderen
var padlefarkoster antagelig enerådende på Skagerrakkysten, men
etter hvert overtok rofartøyene mer og mer. Dette var relativt lette båter som
passet godt inn i et ”amfibiøst” ferdselsmønster – man gikk innenskjærs, fulgte
fjordsystemer innover i landet der det var mest praktisk og brukte drageid der
det var mulig.

Etter hvert som seilskipene ble mer utbredt i yngre jernalder og den
skipsteknologiske utviklingen senere gjorde det tungvint eller umulig å slepe
eller bære større farkoster over land, er det nettopp ved de store overgangene
at de viktigste havnene oppstår: Stavern, Helgeroa og Nevlunghavn på hver sin
side av Brunlanes, Portør og Lyngør ved Gjernestangen, Svinør og Selør ved
Lindesnes, Loshavn og Rasvåg ved Listalandet. Når vi møter skagerrakkysten
i middelalderens sagakilder, er det de samme havnene som beskrives; i disse
havnene samlet leidangsflåten seg på 1000-tallet, her lå de kongelige flåtene og
ventet på bør i borgerkrigstiden på 1100- og 1200-tallet.

Når vi har brukt betegnelsen overgang om Lindesnes og andre ”forberg”,
er det i den betydning at disse naturlige barrierene både skiller mellom ulike
transportsoner og utgjør et forbindelsesledd mellom dem. Transportsonene og
overgangene mellom dem er interessante i kulturhistorisk sammenheng; de
representerer blant annet et potensial for kontroll og maktoppbygging – klart
uttrykt ved den monumentale rekken av gravmonumenter som dominerer innsynet
fra sjøen ved begge inngangsportene til vårt område, Mølen i øst og Lista
i vest, og kanalen gjennom Spangereid. Kulturgeografisk har også overgangene
hatt stor betydning. Direkte gjennom at båttypene i hver sone tradisjonelt har
vært tilpasset det egne farvannet, slik at amtmannen Peter Holm i 1790-årene
kunne legge merke til hvordan båtbyggingstradisjonene skiftet ved Lindesnes,
idet bruksbåtene var kortere og bredere i øst, mens grensen for trenaglede
båter går ved Lista. Indirekte er det en klar sammenheng mellom transportsonene
på skagerrakkysten og den eldre administrative inndelingen. Språkmerker
som bløte konsonanter og tykk l har en utbredelse som ser ut til å stå i et visst
forhold til overgangsområdet ved Gjernestangen. Ved å studere variasjoner i det
arkeologiske gjenstandsmaterialet kan enkelte av disse kulturgrensene følges
tilbake til forhistorisk tid. Grensen mellom østnorsk og vestnorsk vikingtidsmateriale går således ved Lindesnes.

25 desember 2010

Fra Hedrums vikingtid

Hedrum kirke er som de fleste andre kirker i Vestfold, bygd på et forhistorisk gravfelt, og i Lunden like nedenfor kirkegården er fremdeles en del av dette jernalderens dødelandskap godt synlig. Fra gravhaugene i Lunden og ellers i kirkebygda har vi bevart en lang rekke vikingtidsfunn, faktisk flere enn fra noe annet sted i fylket, Kaupang unntatt. Og nettopp forbindelsen til Kaupang er slående når man studerer gravene fra kirkens nærområde.

Situasjonen i kirkebygda i dag når det gjelder bevarte gravhauger, er på langt nær dekkende for hvordan det var her før, altså frem til den store mengden av hauger ble ødelagt. Så tidlig som i 1820-årene hører vi om gravhaugene på prestegården, og alt da var flere av dem kraftig beskadiget. Ved samme anledning nevnes et par bautasteiner som heller ikke finnes lenger. En senere kilde lar oss får vite at bautaene stod like ved broen over Lågen, én på hver side av veien. Det er heller ikke bare i Lunden det har gått hardt ut over haugene opp gjennom årene. På Bergan, like nord for Ringdalveien, finner vi i dag en liten gruppe hardt prøvede gravhauger. Da antikvaren Nicolay Nicolaysen i 1883 rapporterte fra et av sine mange besøk i Hedrum, skriver han at det var minst 50 hauger i det samme området, og at de da lå på begge sider av veien. I 1930 var de fleste av dem borte. Et tredje gravfelt ligger helt nord i Bergans gårdsvald, i kant med Hedrumveien. Her viser flere lave forhøyninger ute på jordet at det har vært flere hauger på dette stedet tidligere.

Foruten de tre større gravfeltene i kirkebygda, finnes det enkelte frittliggende hauger. Det er mulig at de tre gravplassene speiler bebyggelsesmønsteret i området i jernalderen, og at det har vært tre adskilte bosetninger her den gangen – Hedrum/Prestegården, Bergan og en forsvunnet gård lenger nord?

Gravfunnene
Fra 1870-årene av begynte det å komme inn funn fra gravhaugene til museene i Kristiania og Skien. Svært mange av disse funnene kan dateres til vikingtiden. Til sammen er det tale om noe slikt som 25 vikingtidsfunn fra Prestegården og nabogården Bergan. Det er mye, selv i Vestfoldsammenheng. Men generelt er det et stort antall gravfunn fra vikingtiden hele veien langs Lågen gjennom Hedrum. Vi skal ikke lenger enn til de nærmeste bosetningskamrene nord og sør for kirkebygda – til Melau og Seierstad – før vi finner andre klynger med funn fra denne perioden.

La oss se litt nærmere på noen av funnene fra kirkebygda. Vi må begrense oss til et mindre utvalg, det er for mange funn, og ikke alle er like interessante.

De første funnene herfra som havnet i Universitetets oldsaksamling, kom inn i 1872. Gjenstandene – ti i tallet – skriver seg fra to ulike mannsgraver. Funnene ble gitt i gave til Oldsaksamlingen fra ”styrmand I. W. Flood”, som det heter i museets trykte tilvekstkatalog. Just Wright Flood var sønn av sognepresten, Boye J. Flood, og bare 21 år på dette tidspunktet. Senere i livet ble han tollbetjent i Kristiania og en temmelig populær forfatter. Gjenstandene han gav til museet i 1872, hadde han selv funnet i gravhauger på Prestegården sommeren før. Den mest innholdsrike av gravene inneholdt en spydspiss (med litt av skaftet bevart; det var av eik), en såkalt rangle, en pilspiss og et lite bor, alt av jern. Dessuten kunne Flood opplyse at man også tidligere hadde gravd i denne haugen, og da funnet stykker av en ”urne” og hestetenner. Denne graven må være én av de yngste hedenske gravene fra Hedrum, trolig fra omkring år 1000. Også i den andre graven lå det en spydspiss av jern, og det var bare denne som kom inn til museet. Men graven hadde inneholdt flere gjenstander: en ”urne”, en øks, hesteben og noe ”jernskrammel” – det siste antagelig flere våpen eller redskaper. Denne graven kan vi ikke datere nærmere enn til vikingtiden.

20 år senere fikk Oldsaksamlingen inn et stort gravfunn fra Nordheim. Denne gangen var det en ubrent dobbeltgrav fra slutten av 800-årene. Så vidt det kan avgjøres ut fra de nokså knappe funnopplysningene, dreier det seg om en kvinne og en mann som er blitt gravlagt sammen. Kvinnen hadde hatt på seg en selekjole med de for vikingtiden typiske skålformede draktspennene av bronse. Om halsen hadde hun et perlehalsbånd. Noe av det øvrige gravgodset er også klart kvinneutstyr, så som en vevskje av jern og et spinnehjul av bly. Til mannens utstyr skal vi regne en øks og en spydspiss. Det fantes også en del tekstilrester av ull og lin i funnet. Paret hadde dessuten fått med seg flere offerdyr i gravhaugen. Blant de gjenstandene som kom til museet, var nemlig så vel deler av et hesteskjelett som to hundekranier. At hester ble slaktet og gitt med i graven, var en utbredt skikk i Hedrum i vikingtiden. Hunder er mer sjeldne offergaver, men det er flere eksempler på denne praksisen i kirkebygda.

Flere av funnene fra Prestegården ser ut til å ha vært båtgraver. Oftest er det bare klinknagler og spiker som røper at den døde har ligget i en båt, men i ett heldig tilfelle vet vi nærmere beskjed. Et mannsgravfunn fra omkring år 800 kom for mange år siden inn til daværende Brekke museum i Skien. Foruten en stor våpenoppsetning med sverd, øks, spyd og skjold, noen jernredskaper (kniv, celt, sigd) og et hestebissel, består funnet av 140 klinknagler. Det er åpenbart en båtgrav vi har for oss, og det blir også bekreftet av innberetningen som fulgte funnet. I en stor, langaktig gravhaug hadde man nemlig støtt på rester av en større båt. Selve treverket var råtnet vekk, men naglene lå igjen, og fartøyet hadde etterlatt et tydelig avtrykk i sanden. Båten hadde vært ca. 20 fot lang, 5 fot bred på midten og spiss i begge ender. Mer påfallende var mengden av spant båten hadde hatt. Innberetningen forteller om 18-19 stykker med bare 1 fots mellomrom. Det er usedvanlig tett, og helt annerledes enn de fleste andre kjente båtene fra vikingtiden. Båtens størrelse og fasong svarer godt til den fartøystypen som kalles færing, og som vi kjenner fra blant annet Gokstadfunnet. Men Gokstadfæringen har bare fem spant, mot Hedrumbåtens 18 eller 19! De nærmeste parallellene til den korte spantavstanden, må vi faktisk til samisk båtbyggingstradisjon for å finne. Kanskje er det en egen elvebåttype, beregnet til bruk på Lågen, vi her har for oss.

I et annet, åpenbart sammenblandet funn fra Bergan er det en annen gravskikk som møter oss. Det var eieren av Bergan som gravde i fire hauger i 1902. Igjen står vi overfor en knapp innberetning som sterkere enn det som ofte er tilfelle med utgravninger i denne perioden, får en til å ønske at sakkyndige hadde fått anledning til å stå for arbeidet. Under hver av gravhaugene støtte utgraveren på en stor sjakt, fra 4 til 5 meter lange, fortalte han senere. Funnene fra nedgravningene er til dels av en slik karakter at vi forstår at det må ha vært rikt utstyrte jordfestegraver han fant. Særlig er den ene graven verdt å merke seg: det var en dobbeltgrav (mann og kvinne), og til gravgodset hører blant annet en skålvekt av bronse og flere vektlodd av bly og bronse, samt en sjelden skål av bronse, antagelig av irsk fabrikat. Vi skulle så gjerne ha visst mer om gravformen i dette tilfellet. Det er bare lengdemålene som er oppgitt, og vi vet ingenting om hvor brede gravsjaktene var. Den betydelige lengden kunne for så vidt tyde på sjaktgraver av en type som ikke er helt så sjelden i søndre Vestfold i vikingtiden; det vanlige i disse gravene er at den døde ligger i utstrakt ryggleie med hodet mot nord, og at det finnes et eget rom ved fotenden, der det obligatoriske hesteofferet har sin plass. Det er nemlig hesteutstyr i tre av de fire gravene fra Bergan.

Men vi kan ikke helt utelukke at det kan være tale om den fornemme gravformen som vi kaller kammergraver. Det er nemlig få andre steder i landet der det er undersøkt så mange graver med tømrede kamre som nettopp her i Hedrum. Vi har ingen sikre kammergraver i kirkebygda. I forbindelse med en planlagt kirkegårdsutvidelse i 2006 fant imidlertid arkeologer fra Vestfold fylkeskommune flere rektangulære nedgravninger som det er rimelig å tolke som kammergraver, selv om de så langt ikke er undersøkt nærmere.

Lågen, Hedrum og Kaupang

Vikingtidsfunnene fra kirkebygda er tallrike, variasjonen i gravskikk er stor og gravene er til dels rikt utstyrt. Men i det store og hele skiller de seg lite fra graver ellers i Hedrum. Det er det samme bildet som møter oss f. eks. på Bjerke, Farmen og Vestrum, der Nicolay Nicolaysen foretok utgravninger i flere sesonger i 1880-årene. Det samme, karakteristiske innslaget av importert gods, veieredskaper og håndverksutstyr. Den samme blandingen av båtgraver, kammergraver og sjaktgraver. Men så skylder vi å gjøre oppmerksom på at det er atskillig mer av slikt i Hedrum enn ellers i Vestfold, for ikke å snakke om i landet for øvrig. Gravene i Hedrum, og til dels i de nærmeste nabobygdene, skiller seg ut. Hva kan forklaringen være?

Trolig nærheten til Kaupang. Én ting er at mange av gravene i Hedrum inneholder gjenstander som ganske sikkert er kommet fra markedsplassen ved Viksfjorden. Av de funnene vi har sett nærmere på, dreier det seg i hvert fall om den irske bronseskålen og spinnehjulet av bly, som sikkert er støpt nettopp på Kaupang. Sammenhengen mellom et funn som skålvekten fra Bergan og markedsplassen i Tjølling skal det heller ikke mye fantasi til for å forestille seg. I syv av Kaupanggravene er det funnet slike vekter, men vi har nesten like mange – seks – i Hedrum. En annen gjenstandstype forekommer stort sett i kvinnegraver. Det dreier seg om forskjellige slags beslagstykker av bronse fra De britiske øyer, som her hjemme har blitt gjort om til smykker. Disse bronsebeslagene utgjør en ikke ubetydelig funngruppe i Kaupanggravene. De er funnet i 10 av gravene der, og det er mulig at dette som opprinnelig trolig var røvet gods, ble omsatt på stedet. Til sammenligning er tilsvarende omgjorte beslag funnet i åtte graver i Hedrum. Videre er blandingen av gravformer også den samme i Hedrum som på gravplassene på og rundt kaupangen.

Det er ikke noen ”normalsituasjon” i norsk vikingtid, dette. Gravfunnene i kirkebygda og ellers i Hedrum kan best forstås dersom vi ser dem i lys av Kaupang, og Hedrum som en del av markedsplassens omland, kanskje endatil den viktigste delen. Fortetningen av funn i Hedrum viser oss trolig et stormannsmiljø der vektbasert utveksling og spesielt håndverksproduksjon foregikk i vikingtiden. Høvdinger og storbønder i Hedrum har deltatt aktivt i virksomheten på Kaupang; kanskje noen av dem også har hatt sin ”bygård” ved Viksfjorden. Man kan spørre seg hvorfor det først og fremst er i Hedrum at dette bildet er tydeligst, og hvorfor bygda ser ut til å ha vært spesielt nært knyttet til Skiringssalkaupangen? Lågen, og de gode mulighetene for transport den også den gangen gav, er vel det enkle svaret. Til vanns på Lågen og til lands gjennom Lågendalen hadde Kaupang sin viktigste forbindelse med det sørnorske innlandet og ressursene man fikk derfra – jern, fangstprodukter og så videre. Det er rimelig å tenke seg at folk fra Hedrum spilte en viktig rolle i denne trafikken.

21 desember 2010

Lappestenen

I 1575 utkom Anders Sørensen Vedels oversettelse av Saxos latinske Danmarkshistorie til moderne dansk. Utgivelsen innledet renessansens begeistring for minnesmerker som bautasteiner og runeinnskrifter. Ikke minst var det Saxos beretning om kong Harald Blåtann som lot frakte en stor flyttblokk over lange avstander for å sette den opp ved morens grav, som inspirerte. Det er her den merkelige historien om Lappestenen ved Øresund kommer inn.

Lappestenen var en stor flyttblokk som lå langs den gamle veien mellom Gilleleje og Helsingør. Steinen var sagnomsust, ”både blant lokalbefolkning og besøkende,” som det heter i en samtidskilde. Samme kilde forteller at Lappestenen ”fra gammel tid og helt op i vore dage var (blitt) betragtet som tilholdssted for en slags dæmon eller ånd, hvorfor den af mange næsten var blevet anset for hellig og ukrænkelig, og også fremvist som sådan.” Det er lett å forestille seg at inspirasjonen kom fra Saxo da kong Frederik 2. i 1577 bestemte seg for å flytte den kanskje 15 tonn tunge steinen den lange veien til slottet kongen på det tidspunktet var i ferd med å bygge, Kronborg.

Ønsket om å overgå selveste Harald Blåtand – som ifølge Saxo hadde måttet gi opp sitt flytteprosjekt – har sikkert spilt en rolle for kongen. Men uten betydning har det vel neppe vært, i disse tidlige årene etter reformasjonen, at det var knyttet overtro til kjempesteinen.

Kongen lyktes i sitt forsett om å markere seg som Øresunds ubestridte hersker. Kronborg slott ble i løpet av noen få år verdensberømt, ikke minst gjennom at Shakespeare lot det være scene for Hamlet.

Med til bildet av Frederiks imponerede renessanseslott med Nord-Europas største ballsal hørte altså en ganske alminnelig flyttblokk. Lappesteinen hadde nemlig sin plass ved slottets søndre festningsverk. Selve flyttingen av steinen til slottet er beskrevet i den kilden vi viste til innledningsvis. Forfatteren er den lærde Erasmus Lætus (eg. Rasmus Glad), som gir byggingen av Kronborg stor plass. Han skriver at kong Frederik ikke unte seg hvile mens byggearbeidene pågikk, men til og med satte i gang et annet prosjekt – nemlig flyttingen av Lappestenen. ”Mange mennesker hævdede ganske vist at det ikke kunne lade sig gøre, men kongen erklærede at han ville fuldføre det for at blive husket for en imponerende bedrift,” skriver Erasmus, som legger til at steinen ”var så enorm at det syntes at overstige menneskelig formåen”.

Det var ordentlige dimensjoner over monarkens prosjekt. Så snart han hadde bestemt seg for at steinen skulle flyttes, beordret han håndverkerne sine til å fremskaffe maskiner som kunne løfte og trekke det store lasset. Lappesteinen skulle flyttes i ett stykke, og arbeidet starte sporenstreks. Håndverkerne svarte på utfordringen med å bygge en solid slede, så kolossal at ingen hadde sett noe lignende. Kjempebjelker av eik, hver av dem så store at ”selv 20-30 stærke mænd dårligt var i stand til at bære en enkelt af dem” ble benyttet i konstruksjonen, og det hele holdt sammen av kraftige beslag og jernstenger, over hundre i tallet. Etter at det hele var blitt forsynt med sterke rep og tau, slik at maskinen kunne styres, begynte det vanskelige arbeidet med å få Lappesteinen løsnet fra jorden og buksert opp på monstersleden.

Er man enevoldskonge, så er man enevoldskonge: Frederik tilkalte følgelig 500 sjøfolk fra flåten – ”mænd hvis kræfter og vovemod sætter dem i stand til at flytte hvadsomhelst”, som Erasmus bemerker – og 150 borgere fra Helsingør som arbeidshjelp. Det tok disse 650 karene ti dager å få steinen ” løftet op fra det mørke svælg hvor den altid havde haft hjemme” og opp på sleden ved hjelp av en vektstang. Før det fikk ingen lov å hvile, legger forfatteren til. Ellers var de ti dagene et mareritt av knuste bjelker, knekte løftestenger, tau som røk tvers over og trær som ble rykket opp med roten når man forsøkte å trekke tauene rundt dem.

Etter ti dagers slit, og med kjempesteinen trygt plassert på sleden, bestemte kongen seg for at han ikke under noen omstendighet ville forlate stedet før Lappestenen var fjernet et stykke fra sin opprinnelige plassering. For å få dette til, var det nødvendig med ytterlige arbeidskraft, og 250 bønder fra landsbyer i nærheten ble sendt bud på. Så, kort før solnedgang, hadde man klart å flytte steinen nesten syv fot nærmere Kronborg.

I løpet av en uke til ble sleden med steinen trukket helt frem til slottet, en avstand på 1250 skritt. Av og til stod kongen selv på toppen av sleden og mante undersåttene til innsats. Imens gikk diskusjonen blant arbeidsfolk og skuelystne om hva i all verden kongen skulle med steinen, ubrukelig som den måtte være til annet ”end at udfordre og udmatte folk”: ”Det var forbløffende så mange forskellige forslag man kunne høre i den store menneskemængde.”

Da sleden var kommet til det bestemmelsesstedet som ingen andre enn kongen kjente, utbrøt denne: "Stands! spænd tovene fra!" Det brøt ut et voldsomt jubelrop, ”og alle de adelige som hver dag var mødt talstærkt frem og tit havde brændt efter selv at gribe rebene, bifaldt kongens vilje,” skriver Erasmus.

Lappestenen ble så forsynt med en innskrift på latin, som i oversettelse lyder: "År 1577 lot Frederik 2., Danmarks konge, denne stein flytte til dette sted fra dens første plass, hvor en annen stein ble lagt i stedet”. Opplysningen om innskriften skylder vi Oslobispen Jens Nilssøn, som nevner den i sine dagbøker. Steinen ble også fargelagt, for i regnskapene finner vi at Mikkel maler har fått betaling for jobben.

Den spesielle historien slutter ikke der. Det merkeligste ved hele affæren var vel at Kristian 4., etter at faren var død, betalte et steinhoggerlag for å slå i stykker Lappestenen og bruke restene som fundament til en bygning på slottet. Men i løpet av de 20 årene steinen stod på Kronborg, gikk ryktet om kong Frederiks gigantiske minnestein sin seiersgang gjennom Norden, og i tiden som fulgte viser det seg at både kongelige og adelige lar bygge minnesmerker over seg selv, slik Saxo hadde skildret at man gjorde i vikingtiden.

18 desember 2010

Starkads nes

Selør har som den viktigste av havnene vest for landemerket Lindesnes trukket til seg sagn og saga som få andre steder på norskekysten. Fra middelaldersagaene er stedet særlig kjent for de mange anledninger da det lå kongelige krigsflåter i Selør og ventet på bør – enten det nå var Lindesnes eller Lista man ville forbi. Som en betydelig handels- og pilsgrimshavn var Selør sannsynligvis stedet der europeiske tradisjoner om den episke helteskikkelsen Sigurd Fåvnesbanes datter, Åslaug, og den halvt legendariske danekongen Ragnar Lodbrok ble omformet til sagnet om Kråka fra Spangereid. Det er ikke like kjent at en annen av de store sagnheltene i Norden, kjempen Starkad, også ser ut til å være knyttet til øygruppen.

Historien begynner for så vidt ikke i sagatiden, men i 1420-årene. Da laget Claudius Clavus Swart fra Fyn et kart over Norden. Siden dette var under den europeiske renessansen, var Claudius Clavus sterkt influert av den nyoppdagede, langt eldre greske kartografen Ptolemaios. Nøyaktigheten i kartet var ikke den beste, men det er ikke viktig i vår sammenheng. For oss betyr det mer at Claudius Clavus nevner enkelte stedsnavn på Sørlandskysten. Det gjelder Lista og Korshavn – samt Starkads nes, som vi av sammenhengen forstår må være Lindesnes.

Man kan undres over Claudius Clavus’ språkbruk – ikke bare over at han bruker det ellers fullstendig helt ukjente ”Starkads nes” (egentlig promontorium Starcoteris, siden han skrev på latin), men like mye over at han ikke benytter et så innarbeidet navn som Lindesnes. Det gjør han heller ikke da han noen år senere utarbeider en ny utgave av kartet, selv om henvisningene til Starkads nes da er borte.

Grunnen til at navnet Lindesnes ikke er brukt, kan kanskje være at en så fryktet seilas som den forbi Neset førte til en særegen navnebruk. Det finnes flere eksempler på dette langs norskekysten – for eksempel ble både ”Landet gode” og Jomfruland brukt som alternative navn på den øya som opprinnelig het Aur, men som i dag heter Jomfruland. Navn av denne typen kalles noanavn, og de ble brukt når man ville komme velberget gjennom farlige farvann og ikke ville nevnet stedet med sitt vanlige navn. Det ville jo være nokså nærliggende om det samme var tilfellet med en viktig, men fryktet havstrekning som den forbi Lindesnes.

Men hvem er så den Starkad som Claudius Clavus altså knytter til Lindesnes? Og hva kan bakgrunnen være for at fynboen mente at det var en sammenheng mellom Starkad og nettopp farvannene omkring Lindesnes?

Sagnfiguren Starkad er nevnt i flere kilder. Han var av jotunætt, og en slåsskjempe av rang. Noen historisk skikkelse er ikke Starkad – han er heller ”en Personifikation af den nordiske med Snedighed forenede Kraft”, som historikeren P.A. Munch i sin tid uttrykte det. Starkad flakket vidt omkring, og han ble meget gammel.

Den mest kjente fortellingen om Starkad finnes i fornaldersagaen Gautreks saga, men han er også omtalt hos den danske forfatteren Saxo Grammaticus, som det er mer sannsynlig at Claudius Clavus kjente til enn den islandske sagaen. Saxo ser på sin side ut til å ha mange av opplysningene sine fra sørnorsk muntlig tradisjon. Det finnes en folkevise om Starkad, og sagn om ham ble fremdeles fortalt i Telemark på 1800-tallet.

Drapet på kong Vikar
Saxo gir imidlertid ikke noen holdepunkter for å knytte Starkad til vårt område. Den forbindelsen ser det derimot ut til vi finner i Gautreks sagas fremstilling. Der finner vi nemlig Starkad i Agderkongen Vikars tjeneste. Kongen gir ham mange og rike gaver, deriblant en tung gullring, mens Starkad på sin side skjenker kongen Tromøya, som var hans slektsgods. P.A. Munch oppsummerer Starkads befatning med kong Vikars død, slik det fortelles i sagaen:

”Men efterat han i Alt havde opholdt sig hos ham i 15 Aar, hændte det sig, at Vikar paa en Sørejse fra Agder til Hørdaland maatte ligge stille ved nogle Holmer for haardnakket Modvind. De fældte Blotspaan for at faa Bor, og den faldt saaledes, at Odin vilde have en Mand efter Lodkastning til at hænges som et Offer til ham. Lodden traf Vikar selv, og forfærdede herover besluttede hans Mænd næste Dag at holde Raad, forinden man opfyldte Oraklets Bud. Men om Natten vakte Rosshaars-Grane Starkad og tog ham med sig til en anden skovbevoxen Ø, hvor de, saaledes lyder Sagnet, paa en Rydning traf Guderne selv, der holdt Thing, og hvor 11 Dommere sad hver paa sin Stol, medens den 12te Stol stod tom, indtil Rosshaars-Grane, der nu aabenbarede sig som Odin selv, satte sig paa den.

Odin befalede Dommerne at dømme Starkads Skjebne, og forundte ham selv mange gode Gaver, saasom Liv i tre Menneskealdre, Rigdom paa Gods og herlige Vaaben, Sejersælhed, Skaldskab og Høvdingers Yndest, medens Thor paaheftede ham allehaande Forbandelser, som Barnløshed, Hjemløshed, Utilfredshed, haarde Saar, Forhadthed hos Folket, og endelig at han i hver af de tre Menneskealdre skulde begaa et Nidingsverk, og at Ingen skulde erindre hans Digte. Dette bekræftede Dommerne, og den paafølgende Dag begik Starkad efter Odins Anviisning sit første Niddingsverk, ved først at foreslaa, at man kun skulde foranstalte en Hængning for et Syns Skyld, og siden, efterat have overtalt Vikar til at underkaste sig denne Ceremoni, desuagtet at dræbe ham ved Odins Tryllekunster, idet den svage Kvist, hvortil han fæstedes, blev til en tyk Green, og den Rørsprote, hvormed Starkad berørte ham, blev til en Geir, der gjennemborede ham. For dette Nidingsverk maatte Starkad forlade Landet.”

Øya der Vikar døde, har siden hett Vikarsholm, heter det i Gautreks saga.
Noe slikt navn kjennes ikke i dag, men hele sammenhengen i sagaen tyder på at vi befinner oss i området omkring Lindesnes. Det var jo i disse farvannene man gjerne ble liggende lenge å vente på bør, slik andre sagaer også forteller om. Og trolig er det Starkads nidingsverk – drapet på kong Vikar – som er bakgrunnen når Claudius Clavus betegner Lindesnes som ”Starkads nes”. Da er det rimelig at tradisjonen har vært knyttet til en øygruppe ved Neset, og Selør – som den nærmeste og viktigste havnen – er den mest sannsynlige kandidaten.

Dermed kan vi også notere nok et kongebesøk i Selør, enda om kong Vikar kanskje er like mye av en eventyrskikkelse som Starkad selv.

Høvdinggården Moland

Med ujevne mellomrom langs Agderkysten møter man på lignende miljøer: Steder der det småkuperte landskapet åpner seg og gir gode dyrkningsmuligheter og rom for større bosetninger, samtidig som kommunikasjonsmulighetene er gode, og der gravhaugene ligger spesielt tett og – for ikke å glemme – gårdsnavnene er av typer som sladrer om at de er relativt unge og faktisk er et resultat av en oppdeling av noe langt større. Dette ”noe” er høvdinggårder fra jernalder og vikingtid, og vi har én av dem i Vestre Moland.

Typisk er også at gårdene innenfor disse miljøene ligger ”voll-i-voll”, dvs. at den ene gårdens innmark grenser mot den andre gårdens innmark, uten at de er skilt fra hverandre av et stykke skog eller annen utmark.

Videre vestover finner vi tilsvarende komplekser f. eks. på Oddernes i Kristiansand, Spangereid i Lindesnes og Lunde/Huseby i Farsund. Mønsteret er omtrent det samme som i Møglestuområdet. Rundt Vestre Moland kirke og prestegård møter vi fremdeles i dag unge delingsnavn som Møglestu (førstleddet er det norrøne mikill, som betyr stor, mens sisteleddet er stofa, dvs. stuebygning), Lofthus (av det norrøne lopthús, som selvsagt betyr loftsbygning) og Tingsaker (førsteleddet er muligens mannsnavnet Tengill, mens aker jo er selvforklarende). Et navn som Lundemoen, og kanskje også Bergshaven hører med i dette bildet. Som gårdsnavn betraktet er alle disse navnene nokså unge – opprinnelig har de vært navn på teiger eller deler av en større gård.

Selv om vi ikke har skriftlige kilder som forteller om når den opprinnelige gården ble oppdelt, viser navnene Møglestu og Lofthus at det tidligst kan ha skjedd i løpet av vikingtiden; det var nemlig først da at stuebygninger og loft ble tatt i bruk. Et synlig tegn på at komplekser som det i Vestre Moland fremdeles var sentrale så sent som på 1100-tallet, er at det helst er i kjernen av dem at det bygges romanske steinkirker på Agder. Av og til består kompleksene utelukkende av gamle teignavn, mens det opprinnelige gårdsnavnet er forsvunnet. I så måte er vi heldigere stilt i Vestre Moland. Den opprinnelige storgården har neppe hatt noe annet navn enn Moland.

Hva i all verden er det for slags gård som har omfattet et så stort område som det her er snakk om? Det spørsmålet kommer vi tilbake til – la oss først se hva arkeologien kan bidra med.

Små og store gravhauger ligger om ikke som perler på en snor, så i hvert fall nokså tett langs Moelva gjennom store deler av det området vi her befatter oss med. Langt nord i Vestre Molands gårdsvald finner vi gravhauger både på Teland og Ydderstad, og enkeltliggende hauger flere andre steder. Det mest imponerende gravfeltet er Seljehaugene øst for Moelva og nord for Prestegården. Seljehaugene – det dreier seg om i alt fem gravhauger – ble første gang registrert av Morten Smith Dedekam fra Arendal Museum i 1830-årene. Den største av haugene her er 19 meter i diameter og nærmere 2,5 meter høy. Seljehaugene er imidlertid ikke de eneste monumentale gravminnene i Prestegårdens innmark. Like sør for tunet ligger en stor og vakker gravhaug, den er 20 meter i diameter og hele 3 meter høy. Mellom denne haugen og Moelva har det vært flere hauger tidligere, men de øvrige har for lengst måttet gi tapt for plogen.

På Møglestu har vi først og fremst det store gravfeltet på moen nord og nordøst for kirkegården. Til sammen 25 gravhauger ligger i dette området, ingen av dem spesielt store. Det er grunn til å tro at antallet gravhauger har vært atskillig større her tidligere. Vi har ikke noen daterende funn fra feltet, men trolig markerer de fleste av haugene begravelser fra romertid og folkevandringstid (1-550 e.Kr.), slik det gjerne er med de større gravfeltene overalt på Sørlandet – nærliggende eksempler har vi på Dømmesmoen i Fjære og på Oddernes. Morten Smith Dedekam registrerte også disse gravminnene, som dessverre for en stor del er skadet i forbindelse med ulike byggearbeider.

Fremdeles på Møglestu, men nærmere Lillesand ligger rester av to gravhauger – Haugen og Lillehaugen kalles de. Begge er kraftig ødelagt av jordbruksaktivitet i nyere tid. Særlig den førstnevnte haugen har vært av betydelig størrelse. Haugen lå med flott utsikt nedover mot byen og sjøen, og i kort avstand til stedet der det eldste kjente tunet på Møglestu lå. Det kan ha vært Haugen som ble åpnet i 1848, da man fant flere bronsegjenstander i den, bl.a. en ”trækkenaal”. Opplysningen tyder på at gravhaugen kan være fra bronsealderen. Det kjente bronsesverdet fra Møglestu kom for dagen bare 50 meter fra Haugen, og det styrker jo tanken om en bronsealderdatering. Kanskje sverdet til og med opprinnelig lå i denne gravhaugen, og ble funnet sammen med de øvrige bronsesakene i 1848, men senere mistet eller forlagt? Da sverdet ble funnet, stod det som stukket ned i bakken, rett under en høyspentmast. Finneren mente at det var plassert der som lynavleder.

Med til bildet av fornminnemiljøet i området hører også gravrøysa på Vardåsen ved Lofthus. Muligens er denne fra bronsealderen, slik mange tror, men faktum er at de gravminnene i vårt område som har gitt datering til bronsealder, alle er hauger bygd av jord, og ikke røyser av stein. De daterte røysene spenner derimot fra århundrene f.Kr. til vikingtid. Vi har også et par bautasteiner i Lillesand som man kanskje kunne tenke seg var forhistoriske og en gang har vært gravmarkeringer. Den ene står helt oppe ved (gamle E18), men innskriften på steinen kan tyde på at den er fra nyere tid. Annerledes stiller det seg muligens med den bautasteinen som antikvar Nicolay Nicolaysen så i Lillesand i 1860-årene. ”I Lillesands største gade nede ved vandet staar en bautasten,” skrev han. Denne siste bautaen ble tatt bort i 1867, ettersom den hindret fremkommeligheten.

Vi har også et par funn som trolig representerer utpløyde gravhauger eller graver under flat mark, som skal nevnes. Det er for så vidt fort gjort: Det ene er et våpensett fra vikingtid med sverd, øks, spydspiss og skjoldbule, som ble funnet ved det gamle teglverket på Lundemoen. Det andre er et sverdfunn som ble gjort for mange år siden, men som først kom arkeologiske myndigheter for øre for et par års tid siden. Det dreier seg om et sverd som sannsynligvis skriver seg helt fra romertid.

Når vi så skal se litt nærmere på jernalderens bosetningsmønster innenfor komplekset vårt, er det lite hjelp å hente i direkte arkeologiske opplysninger. Påviste bosetningsspor begrenser seg nemlig til en kokegrop og et ildsted som for få år siden ble påvist i dyrket mark like øst for Møglestu gård. Begge er datert til romertid.
Men det er også slik at de fleste gravhauger ble bygd i kort avstand til de samtidige bostedene. Unntakene kan være røyser som den på Vardåsen og dem som ligger tett-i-tett ved Blindleia. Det betyr at der man finner flere enn ett gravfelt, har man også som hovedregel hatt flere bosteder eller gårder. I vårt tilfelle betyr det at vi skal regne med minimum én bosetning i nærheten av kirken og det store gravfeltet der, minimum én i det området der Prestegården nå ligger og minimum to lenger nord innenfor Prestegårdens nåværende nordgrense. Når det gjelder de to nordligste lokalitetene med hauger, har de jo endatil navn som avslører at det en gang har ligget gårder der Ydderstad heter den ene, og Ydderstad vet vi lå øde under Prestegården på 1600-tallet. Denne gården har trolig blitt oppgitt i forbindelse med Svartedauden. Teland er ikke nevnt i de skriftlige kildene, og det kan tyde på at denne gården har blitt lagt øde på et enda tidligere tidspunkt. Det finnes dessuten bosetninger innenfor Molandsvaldet som er kjent fra kildene tidlig på 1600-tallet, men som ikke er assosiert med gravhauger. Det dreier seg om Buene og Bjørkestøl. Leseren vil kanskje ha lagt merke til at det samme er tilfelle med Lofthus.

Innenfor det vi innledningsvis kalte ”høvdinggården” Moland ser det altså ut til at det har eksistert en rekke boplasser, noen med eget gravfelt og andre uten. Og igjen er dette et mønster en kjenner igjen fra andre, tilsvarende miljøer. Man antar at det å bygge gravhauger blant annet var en markering av status, nærmere bestemt haugbyggernes status som rettslig frie bønder – og altså ikke treller. De bosetningene som ikke har hatt eget gravfelt – eller som i det minste ikke har bygd synlige gravmonumenter – kan på tilsvarende vis ha vært drevet av folk som har hatt en mer underlegen sosial status og kanskje vært noe som vi med et mer moderne ord ville kalle leilendinger.

Felles for dem alle har vært at de har vært den lokale stormannens eller høvdingens allierte eller undergivne. Den nærmeste parallellen til et system som dette har vi faktisk i det norrøne landnåmet på Island i slutten av 800-årene, der storbønder og høvdinger fra Sør- og Vestlandet tok med seg hele den politiske og sosiale ordningen hjemmefra og nedfelte den i landskapet på det ubebodde Island. Resultatet var store territorier som hver var kontrollert av en høvding, men der både høvdingens allierte og slektninger fikk anledning til å rydde seg gårder, og det samme fikk enkelte av hans underordnede, dvs. tjenere, frigitte treller osv.

Vi har ikke noen gravfunn i Møglestuområdet som kan knyttes til en slik høvding, til det er det rett og slett gjort for få arkeologiske undersøkelser her – men parallellene til andre steder forteller oss at han nok har vært her, både i romertid, folkevandringstid og senere.
De fleste gravfeltene i vårt område er små. Dette er nokså vanlig fo
r gårdsgravfeltene på Agder. Det store gravfeltet øst for kirkegården skiller seg ut med å være uforholdsmessig stort. Det er mulig at denne gravplassen har vært felles for flere bosetninger, og at det forklarer størrelsen. Kanskje har det til og med ligget en landsbybosetning her midt i komplekset! Hva da med de monumentale gravhaugene på motsatt side av Moelva? Var det her stormannen bodde, i passende avstand til sine underordnede i tettbebyggelsen på det nåværende Møglestu? Eller lå høvdinggården inne i landsbyen, mens stormannsfamilien på et eller annet tidspunkt brøt ut og begynte å gravlegge sine døde i Seljehaugene over elven? Begge deler er mulig.

Det er flere årsaker til at store gårdskomplekser som Moland og de andre vi har nevnt, blir oppdelt og forsvinner ut av sagaen. En vesentlig grunn er at gårder med klart definerte grenser og eierrettigheter blir normalen etter hvert som kongemakten fester grepet og skattlegging og betaling av landskyld gradvis erstatter de mer personbaserte forbindelsene som frem til da hadde regulert plikter og rettigheter i bondesamfunnet. Vi vet som sagt ikke nøyaktig når det skjedde, men 1100-årene er et brukbart tips.

11 desember 2010

Skiftende skjærgård

Skjærgården på Skagerrakkysten har vært tilholdssted for mennesker i nesten 11.000 år. Disse første skjærgårdsboerne kom til en kyst som på mange vis lignet dagens, men som likevel var fascinerende annerledes. Skjærgården har nemlig flyttet seg, den er ikke den samme i dag som for flere tusen år siden. Da boplassfolket holdt til ved Pauler i Brunlanes – på det som er de eldste boplassene som hittil er påvist på Skagerrakkysten – hadde de slått opp teltene sine på stranden, og rett utenfor seg hadde de skjærgården. I våre dager ligger området der boplassen en gang lå, 130 meter over havflaten, og det som den gang var en beskyttet vik inne i et sund, ligger i dag tre kilometers vei fra bunnen av Larviksfjorden.

Ansvaret er enkelt å fordele: Det påligger helt og holdent den isbreen som boplassfolket for 11.000 år siden fremdeles kunne se som en blåkald vegg lenger inne i landet. Det var den seneste istidens enorme innlandsis de så. Da isen var på det største, enda nesten 10.000 år før boplassene i Larvik ble tatt i bruk, lå brekanten helt nede ved Berlin i sør og ved Store og Lille Fiskebanker i vest. Gjennom flere perioder i løpet av siste istid var hele Skagerrakkysten dekket av is. Isdekket var på sitt mektigste over de nordlige delene av Østersjøen, der isen kan ha vært mellom to og tre kilometer tykk. Nærmere utkanten av isens utbredelsesområde ble den gradvis mindre mektig, og så langt vest som ved Kristiansand var den ”bare” noen hundre meter tykk. Den voldsomme vekten av isbreen presset landet ned, og etter hvert som isen trakk seg tilbake og istiden gikk mot slutten, begynte landet å stige igjen.

Men det varierte hvor mye landet var presset ned (se illustrasjonen). Jo nærmere utkanten av isdekket, jo mindre var trykket, og jo mindre har landstigningen etter istiden vært. I så måte er forskjellene store fra søndre Vestfold i øst til Lista i vest. I Brunlanes ligger den såkalte marine grense, dvs. havnivået like etter istiden, så høyt som 150 meter over dagens havflate. Vestover langs kysten blir den marine grense gradvis lavere; i grensetraktene mellom Telemark og Aust-Agder er den alt nede i 100 meter, ved Kristiansand i 30 meter og lengst vest, på Lista, er landstigningen siden istiden bare på syv meter. I sistnevnte område kan vi gå nærmest på dagens strender og lete etter – og finne – de eldste boplassene, de som vi i Vestfold må langt inn og opp i landet for å finne. Lengst vest på Skagerrakkysten ser kysten dog også ganske annerledes ut i dag enn i tiden nærmest etter istiden. I disse områdene med svært liten landstigning siden istiden, har kysten i perioder av steinalderen ligget atskillig lenger ut enn i dag, helt ned til fem meter under dagens havnivå. De mange bankene og undervannsskjærene utenfor Lista utgjorde den gang, for noe slikt som 9.000 år siden, en skjærgård like rik på fisk og fugl som den pionerene i Vestfold fant et par tusen år tidligere.

Den varierende landhevningen siden istiden gjenspeiles også i en del funn av hvalskjeletter som med års mellomrom er gjort på Skagerrakkysten. Ved Oslofjorden fortelles det om skjelettfunn av arktiske hvalarter på steder langt fra sjøen og høyt i terrenget, mens funnene lenger vest skriver seg fra relativt sjønære, lavtliggende områder. Ikke minst i Kristiansandsområdet er det gjort mange slike funn.

Landhevningen er et faktum også i dag. Ved Oslofjorden hever landet seg årlig et par millimeter årlig, mens landhevningen er nesten lik null lenger vestpå, der landet ikke var presset så kraftig ned av isen.

Den skjærgården vi kjenner fra vår egen tid, er med andre ord et resultat av geologiske prosesser som fremdeles pågår, men som har sin opprinnelse i istiden.

(Illustrasjon fra www.grunnvanninorge.no)

08 desember 2010

Om navn på gravhauger

Ut mot Lista fyr står sjø og vind rett på og former landskap og vegetasjon i sitt bilde. Det er et fascinerende skue, og slik har vel folk før saktens også kunnet oppleve det. Kanskje var det derfor de gravla sine døde der ute på Nordsjøstranden. En av de som ble minnet med et gravmonument het Ogmund Reppsson, og hans runestein kom på plass omkring år 1000. Etter tradisjonen på Lista skal runesteinen opprinnelig ha stått på en stor gravrøys som fremdeles bærer navnet ”Obmundsrøysa” (bildet). Men kan det tenkes at navnet har bevart minnet om den gravlagte i ett tusen år?

Mange gravhauger har navn, spørsmålet er hvor gamle disse navnene er. At det er personnavn som er knyttet til haugene, er også nokså vanlig. Tenk bare på Halvdanshaugen på Ringerike eller Sveinhaug på Ringsaker. Obmund er ikke alene på Lista, heller – der finner vi blant annet også Gunnarshaug, Sverreshaug og Atleshaug. Enkelte av de gravhaugene som det er personnavn knyttet til, er omtalt i middelalderske sagatekster. Alstadhaug i Skogn har for eksempel navn etter den monumentale Olvishaugen, og gården nevnes alt i Håkon den godes saga i Heimskringla. Snorre forteller likeledes om den mektige Herlaugshaugen på Leka. Sveinhaugen som har gitt navn til gården av samme navn på Ringsaker, nevnes i et pavebrev i 1234.

Vanligere er det likevel at gravhauger har andre typer navn. Det er nokså utbredt med navn som beskriver haugen – slike som Storhaug, Grønhaug og Svarthaug. På Spangereid i Vest-Agder har man Klobnehaugen (av verbet klovne, i den lokale dialekten klobne, som betyr å dele i to), med en dyp ”kløft” i siden etter et innbrudd i haugen for lenge siden. Til samme kategori skal vi vel regne Revehaugen – som haugen het, som gjemte Osebergskipet. På Avaldsnes finner vi de to store gravhaugene Flagghaugen og Kjellerhaugen – ingen av navnene er mer enn et par hundre år gamle, og skyldes henholdsvis en utplassert flaggstang og en potetkjeller. Gullhaugen og tilsvarende navn må man vel helst forklare med at man enten har gjort funn av edelmetall i haugen – eller med en forestilling om at det finnes gull i den. Storhaugen der Tuneskipet ble funnet i 1867, ble kalt for Skipshaugen, og sannsynligheten taler for at det var fordi man en gang hadde gravd i haugen og støtt på fartøysrester.

Av og til møter vi navn som forteller om forestillinger man har hatt, sikkert nok lenge etter at begravelsen fant sted, om hva – eller hvem – som befant seg inne i gravhaugen. Trollhaug har vi jo mange steder i landet, mens det også forekommer navn som Haubuhaugen (av haugbu, dvs. en underjordisk), som kjennes fra Bud i Romsdal.

Det hender også at gravhauger har navn som sladrer om tidligere tiders bruk av haugene. Galgehaugen på Ringsaker er selvforklarende, og Steglehaug på Lista viser oss nokså sikkert hvor et eldre rettersted i dette området lå. Tinghaug finnes en hel del steder. I noen tilfeller er Tinghaug-navnet omtalt i grensebeskrivelser og andre middelalderdokumenter, så det er utvilsomt at denne navnebruken kan være gammel.
En gruppe for seg utgjør de gravhaugene som har fått navn etter hva slags personer man tenkte seg var gravlagt i dem. Så vel Kongshaugen som Dronninghaugen og Prinsehaugen er kjent, og Farmannshaugen ved Tønsberg likeså. Kjempehaugen forekommer mange steder i landet.

Dersom vi vender tilbake til spørsmålet om navnet faktisk i noen tilfeller kan avsløre forhold fra den tiden gravhaugen ble bygd, så er det på sin plass med en betydelig dose skepsis. De gangene man har undersøkt gravhauger med det for øyet å finne navngitte personer, enten kjent fra sagaen eller bare gjennom gravhaugens navn, er man stort sett blitt skuffet. Alt i 1842 ble den store Sotehaugen i Sola åpnet, men det var ikke den fra Snorres skildring av Hafrsfjordslaget kjente Sote jarl som var hauglagt der. Graven viste seg å være fra eldre bronsealder, og dermed nesten to tusen år eldre enn slaget. I dette spesielle tilfellet kan navnet likevel være svært gammelt, og kanskje var det Snorre som ikke hadde så mye annet å bygge på enn en mektig gravhaug med et spesielt navn da han skrev om ”Sote jarl”.

Videre har man eksempler på at gravhauger har skiftet navn i nokså moderne tid. I Bjelland i Vest-Agder, nærmere bestemt på gården Ågedal, ligger to gravhauger med de velklingende navnene Dronninghaugen og Tinghaugen. I førstnevnte ble det funnet en rikt utstyrt kvinnegrav fra folkevandringstid på slutten av 1800-tallet. Navnet er utvilsomt satt på haugen etter at ”dronningen” ble gravd frem, for frem til da bar den det langt mer prosaiske navnet Ægrehaugen (av ekre, dvs. gjenlagt åker). Tinghaugen het tidligere Hellehaugen. Det har vel stått en helle eller bauta reist i toppen av den, og så har noen kommet på å sette bautaen i sammenheng med bygdetinget som vi fra skriftlige kilder vet ble avholdt der på gården i middelalderen. Trolig har slike mer eller mindre lærde spekulasjoner ytt et betydelig bidrag til floraen av gravhaugnavn. Arkeologen Per Fett skrev en gang at mens man for hundre år siden bare hadde en gravhaug med egennavn i Vik i Sogn, har man i dag mange…

Det kan være grunn til å være skeptisk også til den mulige koblingen vi innledet med, altså den mellom runesteinen på Lista og navnet Obmundsrøysa. Steinen nevnes første gang i skriftlige kilder i 1638, uten at Obmundsrøysa er omtalt. Først omkring 1800 dukker navnet Obmundsrøysa opp i kildene. Like siden OleWorms Moumenta Danica fra 1643 har store deler av runeinnskriften vært riktig tolket; det gjelder blant annet navnet Ogmund. Kan hende er det en lærd prest som mellom 1643 og 1800 har stått for koblingen.

05 desember 2010

Hans Ross

”Og ein heitte Ivar og ein heitte Hans / og båe var karar so rettugt til manns, / at likare var kje å finna hjå oss: / den fyrste var Aasen, den andre var Ross,” rimte Per Sivle i anledning Hans Ross’ 70-årsdag. Prestesønnen Hans Ross fra Holum i Mandal var nynorskforkjemper og en ledende intellektuell da 1800-tallet gikk mot slutten. Mindre kjent er det at han også kan regnes som en forløper for den yngre Vilhelm Krag – ja, at han rent faktisk snakket om ”Sørlandet” før begrepet var oppfunnet.

Men Hans Ross kalte av gode grunner sitt ”sørland” for Lister – slik det var vanlig på denne tiden. Krags Sørlandet strakte seg fra Grenland til Ryfylke, og det gjorde likeledes det ”Lister” som Hans Ross skildret og tok i forsvar. Begge begreper var langt på vei ment å skulle navngi det landområdet som var omfattet av Christiansand stift eller bispedømme. Hva Lister – som formelt sett jo betegnet et mye mindre område – angår, ble navnet også brukt i nedlatende mening. Her er Ross:

”Lister-bænken” om storthingsmændene fra dette amt, har vi alle hørt udtalt med mere eller mindre velvilligt tonefald. Og saa hørte man for en tredive aar siden, i salig Skandinaviske Selskabs tid, ”Lister” somtid udstrakt til hele det sydlige stift; Aasmund Olafson Vinje var et af disse ubeleilige ”Lister”-fænomener; man kunde høre: ”gid en kunde skjære denne store stenørken, dette fordømte ”Lister” ud af Norges land og bugsere det ud i Atlanterhavet og søkke det ned!”

Etter borgerskole i Mandal og katedralskole i Kristiansand, der han blant andre hadde den geniale språkmannen og bibeloversetteren Ole Chr. Thistedahl som lærer, ble Hans Ross student i 1849. I 1852, da han fremdeles bare var 19 år, ble han cand. theol. Senere finner vi Ross som ordbokredaktør, folkeminnesamler, samfunnsdebattant og statsstipendiat. Den ordboken han gav ut i 1890-årene og som skulle være et ”tillegg” til Aasens, inneholdt i realiteten langt flere ord enn originalen. I 1880 ville Stortinget gi Ross et nyopprettet professorat i ”norsk folkemål”, men Regjeringen nektet å utnevne ham. Noen år senere ville regjeringen Sverdrup likevel gi ham professoratet, men da takket Hans Ross nei.

Ross skrev hele livet – ordbøker, lærebøker og folkeminnesamlinger. Innimellom gav han ut mer aparte, men ikke desto mindre interessante ting. Det gjelder ikke minst Lister. Opprinnelsen til boken var en serie foredrag han holdt i Venstreforeningen Private liberale klub i Kristiania vinteren 1897. Utslagsgivende for kåseriene hadde vært militærlegen Carl Arbos Bidrag til Nordmændenes Anthropologi fra 1884 – et verk av heller tvilsom vitenskapelig verdi og basert på antatte raseforskjeller mellom befolkningen på kysten og i innlandet. Arbos bok levner sørlendingene liten ære, og Lister er først og fremst en humoristisk gjendrivning av påstander i boken, som Hans Ross mente var et uttrykk for en generell nedvurdering av befolkningen lengst sør. Han innrømmer at han selv har vært påvirket av de samme forestillingene:

”Næsten overalt i samfundet vil man møde dette dogme, at Listingen er saa smaalig, saa uendeligt nøieseende, saa snæversynt, saa —, saa —, saa utiltalende. Ikke en gang den kjære overtro, at landet derborte er saa fattigt, vil folk lade sig fratage,” skriver han. Og så referer han tallene som viser at nesten halvparten av landets samlede tonnasje innen skipsfarten er å finne nettopp i ”Lister”.

Om lyngdølen hadde Arbo skrevet at denne var en ”reserveret, helt igjennem forbeholden mand, som aldrig siger sin mening helt ud, derhos i høi grad mistroisk og mistenkelig, derhos daddel- og klandresyg i høi grad, endvidere upaalidelig saavel i løfter som i pengeaffærer, i høi grad misundelig, har ingen følelse af taknemlighed for beviste velgjerninger”. Ross’ ironiske kommentar er at Arbo burde ha navngitt den ”af befolkningen meget afholdte” embetsmann som har gitt ham disse opplysningene, ettersom han ”aabenbart har været en stor psykolog, — saa vi andre ogsaa kunde bragt ham vor hyldest”.

Ross tar opp formuesforhold, helsetilstand og sømmelighet, og punkt for punkt viser han at militærlegens synspunkter er basert på fordommer mer enn på vitenskap. Arbo skriver for eksempel at det er ”forholdsvis mange idioter i amtet”, og at folk lengst sør i landet ikke forstår spøk og mangler humoristisk sans. ”I Uelands og Jaabæks og Skeibroks land! Skeibroks!” kommenterer Ross, før han legger til: ”Kan det ikke tænkes, at de som har forsøgt at spøge med dem, ikke har forstaaet at spøge med dem?”

”Listers” ufortjent dårlige rykte tilskrev Ross dels ”Bureaukratiets gamle uvilje” mot oppsetsige bønder i denne delen av landet, dels forskjeller i språk og mentalitet mellom Østlandet og ”Lister”. Han mente at motsetningen mellom den sørlandske kaperfarten og lisensfarten med trelast på Østlandet bidro til å forsterke motsetningen, og at så vel Ole Høyland som lurte Kristianiaborgerskapet trill rundt, og sterke bondepolitikere fra ”Lister” som Jaabæk og Ueland trakk i samme retning.

«Viking» i Chicago 1893

I 1893 krysset et nybygd skip Atlanterhavet. Reisens mål var den storslåtte verdensutstillingen i Chicago, og om bord i «Viking» var et ma...