27 desember 2010

Transportsoner og kulturgrenser

Sett i et ferdselsperspektiv er skagerrakkysten preget av en håndfull naturlige overganger. Nærmest Oslofjorden ligger Brunlanes, i eldre tid og i dagligtalen bare kalt Neset, som Vestfolds ytterste utpost mot Skagerrak. Gjernes-tangen – antagelig sagaenes Rygjarbit – mellom Risør og Kragerø, skiller like tydelig mellom Grenland og Agder, som Brunlanes gjør mellom Vestfold og Grenland. Lindesnes – også det utmerket med den bestemte formen Neset i gammel og ny tid – utgjør en karakteristisk overgang lenger vest (På bildet: Lindesnes fyr, Foto: Wikimedia Commons, bruker Flums). I et større perspektiv kan man hevde at Lindesnes skiller mellom Østlandet og Vestlandet, og i tidligere tider lå grensen for de to lenene som i vår tid omfattes av Vest-Agder fylke, nemlig Lister og Mandal, nettopp her. Listalandet lengst i vest er i seg selv en overgang fra skagerrakkysten til nordsjøkysten. Det finnes dessuten flere mindre overganger i tillegg til de store. Tånes mellom Mandal og Søgne for bare å nevne én.

Ikke alle overgangene er nes eller tanger – den værharde Kvåsefjorden
mellom Kristiansand og Lillesand har for eksempel spilt en tilsvarende rolle.
Disse overgangene har hatt stor kulturhistorisk betydning. I århundrer, ja
årtusener, utgjorde de barrierer for ferdselen langsetter kysten. Mens båtferdselen
ellers på skagerrakkysten gikk gjennom en beskyttet skjærgård, ble man
på disse strekningene tvunget ut på åpent hav. Overgangene var derfor med rette fryktet.

”Promontorium afflictionum” (sorgens forberg) er bare ett av flere
alternative navn på Lindesnes, som så sent som i 1799 blir beskrevet som ”den
farligste pynt på hele Vestkanten; thi hele Nordsjøen bryder her med en uhyre
styrke”. Men så lenge man klarte seg med farkoster som kunne padles eller
ros, kunne man bokstavelig talt omgå Lindesnes og de andre overgangene på
skagerrakkysten. For innenfor de langstrakte nesene finnes gjerne plasser som
i stedsnavnene er utmerket med leddet -eid, som rett og slett betyr en kort
landstrekning mellom to vann- eller sjøområder. Eidene var broer for landveis
ferdsel, men hindringer for trafikken til sjøs. Man kunne imidlertid slepe eller
bære båtene over eidet, eller man kunne gå på egne ben og over i en ny båt på
den andre siden. Det har vært vanlig å bruke eid på denne måten, og når det
gjelder mindre fartøyer i mer lokal trafikk, varte den tradisjonelle bruken ved til
inn på 1800-tallet.

Hvilke eid er det så snakk om? Jo, innenfor Lista har vi Listeid, og ved
Lindesnes ligger Spangereid. Begge er godt belagt som drageid – det korte
Spangereidet ble endatil gravd gjennom og kanalisert en gang i jernalderen for
å lette ferdselen. Lenger øst er særlig havstykket fra Risør til Portør beryktet,
men ved å ta inn det langstrakte Leivannet vest for Gjernestangen og over to
korte eid (Eidet og Midteidet), når man frem til Kilsfjorden og den beskyttede
skjærgården ved Kragerø. For å slippe unna Kvåsefjorden ved Lillesand kunne
man ta seg over Kvanneid (dagens Kassenkanal), gjennom Kjerkekilen og Årsneskilen
og over nok et eid til bunnen av Kvåsefjorden. Frem til slutten av bronsealderen
var padlefarkoster antagelig enerådende på Skagerrakkysten, men
etter hvert overtok rofartøyene mer og mer. Dette var relativt lette båter som
passet godt inn i et ”amfibiøst” ferdselsmønster – man gikk innenskjærs, fulgte
fjordsystemer innover i landet der det var mest praktisk og brukte drageid der
det var mulig.

Etter hvert som seilskipene ble mer utbredt i yngre jernalder og den
skipsteknologiske utviklingen senere gjorde det tungvint eller umulig å slepe
eller bære større farkoster over land, er det nettopp ved de store overgangene
at de viktigste havnene oppstår: Stavern, Helgeroa og Nevlunghavn på hver sin
side av Brunlanes, Portør og Lyngør ved Gjernestangen, Svinør og Selør ved
Lindesnes, Loshavn og Rasvåg ved Listalandet. Når vi møter skagerrakkysten
i middelalderens sagakilder, er det de samme havnene som beskrives; i disse
havnene samlet leidangsflåten seg på 1000-tallet, her lå de kongelige flåtene og
ventet på bør i borgerkrigstiden på 1100- og 1200-tallet.

Når vi har brukt betegnelsen overgang om Lindesnes og andre ”forberg”,
er det i den betydning at disse naturlige barrierene både skiller mellom ulike
transportsoner og utgjør et forbindelsesledd mellom dem. Transportsonene og
overgangene mellom dem er interessante i kulturhistorisk sammenheng; de
representerer blant annet et potensial for kontroll og maktoppbygging – klart
uttrykt ved den monumentale rekken av gravmonumenter som dominerer innsynet
fra sjøen ved begge inngangsportene til vårt område, Mølen i øst og Lista
i vest, og kanalen gjennom Spangereid. Kulturgeografisk har også overgangene
hatt stor betydning. Direkte gjennom at båttypene i hver sone tradisjonelt har
vært tilpasset det egne farvannet, slik at amtmannen Peter Holm i 1790-årene
kunne legge merke til hvordan båtbyggingstradisjonene skiftet ved Lindesnes,
idet bruksbåtene var kortere og bredere i øst, mens grensen for trenaglede
båter går ved Lista. Indirekte er det en klar sammenheng mellom transportsonene
på skagerrakkysten og den eldre administrative inndelingen. Språkmerker
som bløte konsonanter og tykk l har en utbredelse som ser ut til å stå i et visst
forhold til overgangsområdet ved Gjernestangen. Ved å studere variasjoner i det
arkeologiske gjenstandsmaterialet kan enkelte av disse kulturgrensene følges
tilbake til forhistorisk tid. Grensen mellom østnorsk og vestnorsk vikingtidsmateriale går således ved Lindesnes.

Ingen kommentarer: