25 desember 2010

Fra Hedrums vikingtid

Hedrum kirke er som de fleste andre kirker i Vestfold, bygd på et forhistorisk gravfelt, og i Lunden like nedenfor kirkegården er fremdeles en del av dette jernalderens dødelandskap godt synlig. Fra gravhaugene i Lunden og ellers i kirkebygda har vi bevart en lang rekke vikingtidsfunn, faktisk flere enn fra noe annet sted i fylket, Kaupang unntatt. Og nettopp forbindelsen til Kaupang er slående når man studerer gravene fra kirkens nærområde.

Situasjonen i kirkebygda i dag når det gjelder bevarte gravhauger, er på langt nær dekkende for hvordan det var her før, altså frem til den store mengden av hauger ble ødelagt. Så tidlig som i 1820-årene hører vi om gravhaugene på prestegården, og alt da var flere av dem kraftig beskadiget. Ved samme anledning nevnes et par bautasteiner som heller ikke finnes lenger. En senere kilde lar oss får vite at bautaene stod like ved broen over Lågen, én på hver side av veien. Det er heller ikke bare i Lunden det har gått hardt ut over haugene opp gjennom årene. På Bergan, like nord for Ringdalveien, finner vi i dag en liten gruppe hardt prøvede gravhauger. Da antikvaren Nicolay Nicolaysen i 1883 rapporterte fra et av sine mange besøk i Hedrum, skriver han at det var minst 50 hauger i det samme området, og at de da lå på begge sider av veien. I 1930 var de fleste av dem borte. Et tredje gravfelt ligger helt nord i Bergans gårdsvald, i kant med Hedrumveien. Her viser flere lave forhøyninger ute på jordet at det har vært flere hauger på dette stedet tidligere.

Foruten de tre større gravfeltene i kirkebygda, finnes det enkelte frittliggende hauger. Det er mulig at de tre gravplassene speiler bebyggelsesmønsteret i området i jernalderen, og at det har vært tre adskilte bosetninger her den gangen – Hedrum/Prestegården, Bergan og en forsvunnet gård lenger nord?

Gravfunnene
Fra 1870-årene av begynte det å komme inn funn fra gravhaugene til museene i Kristiania og Skien. Svært mange av disse funnene kan dateres til vikingtiden. Til sammen er det tale om noe slikt som 25 vikingtidsfunn fra Prestegården og nabogården Bergan. Det er mye, selv i Vestfoldsammenheng. Men generelt er det et stort antall gravfunn fra vikingtiden hele veien langs Lågen gjennom Hedrum. Vi skal ikke lenger enn til de nærmeste bosetningskamrene nord og sør for kirkebygda – til Melau og Seierstad – før vi finner andre klynger med funn fra denne perioden.

La oss se litt nærmere på noen av funnene fra kirkebygda. Vi må begrense oss til et mindre utvalg, det er for mange funn, og ikke alle er like interessante.

De første funnene herfra som havnet i Universitetets oldsaksamling, kom inn i 1872. Gjenstandene – ti i tallet – skriver seg fra to ulike mannsgraver. Funnene ble gitt i gave til Oldsaksamlingen fra ”styrmand I. W. Flood”, som det heter i museets trykte tilvekstkatalog. Just Wright Flood var sønn av sognepresten, Boye J. Flood, og bare 21 år på dette tidspunktet. Senere i livet ble han tollbetjent i Kristiania og en temmelig populær forfatter. Gjenstandene han gav til museet i 1872, hadde han selv funnet i gravhauger på Prestegården sommeren før. Den mest innholdsrike av gravene inneholdt en spydspiss (med litt av skaftet bevart; det var av eik), en såkalt rangle, en pilspiss og et lite bor, alt av jern. Dessuten kunne Flood opplyse at man også tidligere hadde gravd i denne haugen, og da funnet stykker av en ”urne” og hestetenner. Denne graven må være én av de yngste hedenske gravene fra Hedrum, trolig fra omkring år 1000. Også i den andre graven lå det en spydspiss av jern, og det var bare denne som kom inn til museet. Men graven hadde inneholdt flere gjenstander: en ”urne”, en øks, hesteben og noe ”jernskrammel” – det siste antagelig flere våpen eller redskaper. Denne graven kan vi ikke datere nærmere enn til vikingtiden.

20 år senere fikk Oldsaksamlingen inn et stort gravfunn fra Nordheim. Denne gangen var det en ubrent dobbeltgrav fra slutten av 800-årene. Så vidt det kan avgjøres ut fra de nokså knappe funnopplysningene, dreier det seg om en kvinne og en mann som er blitt gravlagt sammen. Kvinnen hadde hatt på seg en selekjole med de for vikingtiden typiske skålformede draktspennene av bronse. Om halsen hadde hun et perlehalsbånd. Noe av det øvrige gravgodset er også klart kvinneutstyr, så som en vevskje av jern og et spinnehjul av bly. Til mannens utstyr skal vi regne en øks og en spydspiss. Det fantes også en del tekstilrester av ull og lin i funnet. Paret hadde dessuten fått med seg flere offerdyr i gravhaugen. Blant de gjenstandene som kom til museet, var nemlig så vel deler av et hesteskjelett som to hundekranier. At hester ble slaktet og gitt med i graven, var en utbredt skikk i Hedrum i vikingtiden. Hunder er mer sjeldne offergaver, men det er flere eksempler på denne praksisen i kirkebygda.

Flere av funnene fra Prestegården ser ut til å ha vært båtgraver. Oftest er det bare klinknagler og spiker som røper at den døde har ligget i en båt, men i ett heldig tilfelle vet vi nærmere beskjed. Et mannsgravfunn fra omkring år 800 kom for mange år siden inn til daværende Brekke museum i Skien. Foruten en stor våpenoppsetning med sverd, øks, spyd og skjold, noen jernredskaper (kniv, celt, sigd) og et hestebissel, består funnet av 140 klinknagler. Det er åpenbart en båtgrav vi har for oss, og det blir også bekreftet av innberetningen som fulgte funnet. I en stor, langaktig gravhaug hadde man nemlig støtt på rester av en større båt. Selve treverket var råtnet vekk, men naglene lå igjen, og fartøyet hadde etterlatt et tydelig avtrykk i sanden. Båten hadde vært ca. 20 fot lang, 5 fot bred på midten og spiss i begge ender. Mer påfallende var mengden av spant båten hadde hatt. Innberetningen forteller om 18-19 stykker med bare 1 fots mellomrom. Det er usedvanlig tett, og helt annerledes enn de fleste andre kjente båtene fra vikingtiden. Båtens størrelse og fasong svarer godt til den fartøystypen som kalles færing, og som vi kjenner fra blant annet Gokstadfunnet. Men Gokstadfæringen har bare fem spant, mot Hedrumbåtens 18 eller 19! De nærmeste parallellene til den korte spantavstanden, må vi faktisk til samisk båtbyggingstradisjon for å finne. Kanskje er det en egen elvebåttype, beregnet til bruk på Lågen, vi her har for oss.

I et annet, åpenbart sammenblandet funn fra Bergan er det en annen gravskikk som møter oss. Det var eieren av Bergan som gravde i fire hauger i 1902. Igjen står vi overfor en knapp innberetning som sterkere enn det som ofte er tilfelle med utgravninger i denne perioden, får en til å ønske at sakkyndige hadde fått anledning til å stå for arbeidet. Under hver av gravhaugene støtte utgraveren på en stor sjakt, fra 4 til 5 meter lange, fortalte han senere. Funnene fra nedgravningene er til dels av en slik karakter at vi forstår at det må ha vært rikt utstyrte jordfestegraver han fant. Særlig er den ene graven verdt å merke seg: det var en dobbeltgrav (mann og kvinne), og til gravgodset hører blant annet en skålvekt av bronse og flere vektlodd av bly og bronse, samt en sjelden skål av bronse, antagelig av irsk fabrikat. Vi skulle så gjerne ha visst mer om gravformen i dette tilfellet. Det er bare lengdemålene som er oppgitt, og vi vet ingenting om hvor brede gravsjaktene var. Den betydelige lengden kunne for så vidt tyde på sjaktgraver av en type som ikke er helt så sjelden i søndre Vestfold i vikingtiden; det vanlige i disse gravene er at den døde ligger i utstrakt ryggleie med hodet mot nord, og at det finnes et eget rom ved fotenden, der det obligatoriske hesteofferet har sin plass. Det er nemlig hesteutstyr i tre av de fire gravene fra Bergan.

Men vi kan ikke helt utelukke at det kan være tale om den fornemme gravformen som vi kaller kammergraver. Det er nemlig få andre steder i landet der det er undersøkt så mange graver med tømrede kamre som nettopp her i Hedrum. Vi har ingen sikre kammergraver i kirkebygda. I forbindelse med en planlagt kirkegårdsutvidelse i 2006 fant imidlertid arkeologer fra Vestfold fylkeskommune flere rektangulære nedgravninger som det er rimelig å tolke som kammergraver, selv om de så langt ikke er undersøkt nærmere.

Lågen, Hedrum og Kaupang

Vikingtidsfunnene fra kirkebygda er tallrike, variasjonen i gravskikk er stor og gravene er til dels rikt utstyrt. Men i det store og hele skiller de seg lite fra graver ellers i Hedrum. Det er det samme bildet som møter oss f. eks. på Bjerke, Farmen og Vestrum, der Nicolay Nicolaysen foretok utgravninger i flere sesonger i 1880-årene. Det samme, karakteristiske innslaget av importert gods, veieredskaper og håndverksutstyr. Den samme blandingen av båtgraver, kammergraver og sjaktgraver. Men så skylder vi å gjøre oppmerksom på at det er atskillig mer av slikt i Hedrum enn ellers i Vestfold, for ikke å snakke om i landet for øvrig. Gravene i Hedrum, og til dels i de nærmeste nabobygdene, skiller seg ut. Hva kan forklaringen være?

Trolig nærheten til Kaupang. Én ting er at mange av gravene i Hedrum inneholder gjenstander som ganske sikkert er kommet fra markedsplassen ved Viksfjorden. Av de funnene vi har sett nærmere på, dreier det seg i hvert fall om den irske bronseskålen og spinnehjulet av bly, som sikkert er støpt nettopp på Kaupang. Sammenhengen mellom et funn som skålvekten fra Bergan og markedsplassen i Tjølling skal det heller ikke mye fantasi til for å forestille seg. I syv av Kaupanggravene er det funnet slike vekter, men vi har nesten like mange – seks – i Hedrum. En annen gjenstandstype forekommer stort sett i kvinnegraver. Det dreier seg om forskjellige slags beslagstykker av bronse fra De britiske øyer, som her hjemme har blitt gjort om til smykker. Disse bronsebeslagene utgjør en ikke ubetydelig funngruppe i Kaupanggravene. De er funnet i 10 av gravene der, og det er mulig at dette som opprinnelig trolig var røvet gods, ble omsatt på stedet. Til sammenligning er tilsvarende omgjorte beslag funnet i åtte graver i Hedrum. Videre er blandingen av gravformer også den samme i Hedrum som på gravplassene på og rundt kaupangen.

Det er ikke noen ”normalsituasjon” i norsk vikingtid, dette. Gravfunnene i kirkebygda og ellers i Hedrum kan best forstås dersom vi ser dem i lys av Kaupang, og Hedrum som en del av markedsplassens omland, kanskje endatil den viktigste delen. Fortetningen av funn i Hedrum viser oss trolig et stormannsmiljø der vektbasert utveksling og spesielt håndverksproduksjon foregikk i vikingtiden. Høvdinger og storbønder i Hedrum har deltatt aktivt i virksomheten på Kaupang; kanskje noen av dem også har hatt sin ”bygård” ved Viksfjorden. Man kan spørre seg hvorfor det først og fremst er i Hedrum at dette bildet er tydeligst, og hvorfor bygda ser ut til å ha vært spesielt nært knyttet til Skiringssalkaupangen? Lågen, og de gode mulighetene for transport den også den gangen gav, er vel det enkle svaret. Til vanns på Lågen og til lands gjennom Lågendalen hadde Kaupang sin viktigste forbindelse med det sørnorske innlandet og ressursene man fikk derfra – jern, fangstprodukter og så videre. Det er rimelig å tenke seg at folk fra Hedrum spilte en viktig rolle i denne trafikken.

Ingen kommentarer: