Gå til hovedinnhold

Skiftende skjærgård

Skjærgården på Skagerrakkysten har vært tilholdssted for mennesker i nesten 11.000 år. Disse første skjærgårdsboerne kom til en kyst som på mange vis lignet dagens, men som likevel var fascinerende annerledes. Skjærgården har nemlig flyttet seg, den er ikke den samme i dag som for flere tusen år siden. Da boplassfolket holdt til ved Pauler i Brunlanes – på det som er de eldste boplassene som hittil er påvist på Skagerrakkysten – hadde de slått opp teltene sine på stranden, og rett utenfor seg hadde de skjærgården. I våre dager ligger området der boplassen en gang lå, 130 meter over havflaten, og det som den gang var en beskyttet vik inne i et sund, ligger i dag tre kilometers vei fra bunnen av Larviksfjorden.

Ansvaret er enkelt å fordele: Det påligger helt og holdent den isbreen som boplassfolket for 11.000 år siden fremdeles kunne se som en blåkald vegg lenger inne i landet. Det var den seneste istidens enorme innlandsis de så. Da isen var på det største, enda nesten 10.000 år før boplassene i Larvik ble tatt i bruk, lå brekanten helt nede ved Berlin i sør og ved Store og Lille Fiskebanker i vest. Gjennom flere perioder i løpet av siste istid var hele Skagerrakkysten dekket av is. Isdekket var på sitt mektigste over de nordlige delene av Østersjøen, der isen kan ha vært mellom to og tre kilometer tykk. Nærmere utkanten av isens utbredelsesområde ble den gradvis mindre mektig, og så langt vest som ved Kristiansand var den ”bare” noen hundre meter tykk. Den voldsomme vekten av isbreen presset landet ned, og etter hvert som isen trakk seg tilbake og istiden gikk mot slutten, begynte landet å stige igjen.

Men det varierte hvor mye landet var presset ned (se illustrasjonen). Jo nærmere utkanten av isdekket, jo mindre var trykket, og jo mindre har landstigningen etter istiden vært. I så måte er forskjellene store fra søndre Vestfold i øst til Lista i vest. I Brunlanes ligger den såkalte marine grense, dvs. havnivået like etter istiden, så høyt som 150 meter over dagens havflate. Vestover langs kysten blir den marine grense gradvis lavere; i grensetraktene mellom Telemark og Aust-Agder er den alt nede i 100 meter, ved Kristiansand i 30 meter og lengst vest, på Lista, er landstigningen siden istiden bare på syv meter. I sistnevnte område kan vi gå nærmest på dagens strender og lete etter – og finne – de eldste boplassene, de som vi i Vestfold må langt inn og opp i landet for å finne. Lengst vest på Skagerrakkysten ser kysten dog også ganske annerledes ut i dag enn i tiden nærmest etter istiden. I disse områdene med svært liten landstigning siden istiden, har kysten i perioder av steinalderen ligget atskillig lenger ut enn i dag, helt ned til fem meter under dagens havnivå. De mange bankene og undervannsskjærene utenfor Lista utgjorde den gang, for noe slikt som 9.000 år siden, en skjærgård like rik på fisk og fugl som den pionerene i Vestfold fant et par tusen år tidligere.

Den varierende landhevningen siden istiden gjenspeiles også i en del funn av hvalskjeletter som med års mellomrom er gjort på Skagerrakkysten. Ved Oslofjorden fortelles det om skjelettfunn av arktiske hvalarter på steder langt fra sjøen og høyt i terrenget, mens funnene lenger vest skriver seg fra relativt sjønære, lavtliggende områder. Ikke minst i Kristiansandsområdet er det gjort mange slike funn.

Landhevningen er et faktum også i dag. Ved Oslofjorden hever landet seg årlig et par millimeter årlig, mens landhevningen er nesten lik null lenger vestpå, der landet ikke var presset så kraftig ned av isen.

Den skjærgården vi kjenner fra vår egen tid, er med andre ord et resultat av geologiske prosesser som fremdeles pågår, men som har sin opprinnelse i istiden.

(Illustrasjon fra www.grunnvanninorge.no)

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hvor gammel er Vardøhus festning?

Slavemarkedet i Kaffa

Sommeren 1473 reiste et usedvanlig følge gjennom det østeuropeiske steppelandet. Italieneren Angelo Squarciafico hadde påtatt seg å frakte elleve kvinnelige slaver på hesteryggen fra den genovesiske havnebyen Kaffa på Krim og hjem til deres eiere i Genova. Genoveserne var i navnet fremdeles herrer i Kaffa, og slavene var byens mest profitable eksportvare. Men den politiske situasjonen i Svartehavet var blitt usikker; de tyrkiske osmanenes nærvær innebar at det var blitt på det nærmeste umulig for genoveserne å ta seg sjøveien gjennom Bosporos og Dardanellene. Bare to år senere ble da også genoveserne kastet ut for godt fra Kaffa og sine øvrige handelskolonier i regionen.
Slavene hadde stor verdi for de to genoveserne som eide dem, og man kan saktens forstå at de ville sikre sin investering. Hva som var Angelos egne beveggrunner for å legge ut på den farlige reisen i 1473, vet vi ikke. Ingen kilder forteller heller om italieneren og hans menneskelige last noen gang kom frem til Genova…

Fra arkivenes gjemmer

Det ble en usedvanlig besværlig reise for mannskapet på fregatten «de Vrouwe Johanna Geertruijda», som la ut fra Texel med den hollandske kolonien Surinam som mål, like før jul i det herrens år 1760. Om bord var 35 sjømenn og 19 soldater, og turen kom til å vare i halvannet år. Den 10. april 1762 var fem av mannskapet på skipet hos notar Jelmer de Bruijn i Amsterdam for å avlegge sin erklæring om hva som hadde skjedd, og gjorde rede for hvordan det kunne ha seg at så mange som 33 av besetningen på 54 mann «manglet» ved ankomsten.

Beretningen om den trøblete seilturen finnes sirlig innført i notarens protokoll, som er bevart i Amsterdams byarkiv – sammen med materialet etter en mengde andre av byens notarer. De eldste protokollene er fra slutten av 1500-tallet, de yngste fra tidlig 1900-tall, og notararkivene fyller hele 3000 hyllemeter. Notarene spilte en viktig rolle i datidens Amsterdam; til notaren gikk man hver gang en kontrakt skulle inngås, når man trengte en attest eller ta opp…