Skiftende skjærgård

Skjærgården på Skagerrakkysten har vært tilholdssted for mennesker i nesten 11.000 år. Disse første skjærgårdsboerne kom til en kyst som på mange vis lignet dagens, men som likevel var fascinerende annerledes. Skjærgården har nemlig flyttet seg, den er ikke den samme i dag som for flere tusen år siden. Da boplassfolket holdt til ved Pauler i Brunlanes – på det som er de eldste boplassene som hittil er påvist på Skagerrakkysten – hadde de slått opp teltene sine på stranden, og rett utenfor seg hadde de skjærgården. I våre dager ligger området der boplassen en gang lå, 130 meter over havflaten, og det som den gang var en beskyttet vik inne i et sund, ligger i dag tre kilometers vei fra bunnen av Larviksfjorden.

Ansvaret er enkelt å fordele: Det påligger helt og holdent den isbreen som boplassfolket for 11.000 år siden fremdeles kunne se som en blåkald vegg lenger inne i landet. Det var den seneste istidens enorme innlandsis de så. Da isen var på det største, enda nesten 10.000 år før boplassene i Larvik ble tatt i bruk, lå brekanten helt nede ved Berlin i sør og ved Store og Lille Fiskebanker i vest. Gjennom flere perioder i løpet av siste istid var hele Skagerrakkysten dekket av is. Isdekket var på sitt mektigste over de nordlige delene av Østersjøen, der isen kan ha vært mellom to og tre kilometer tykk. Nærmere utkanten av isens utbredelsesområde ble den gradvis mindre mektig, og så langt vest som ved Kristiansand var den ”bare” noen hundre meter tykk. Den voldsomme vekten av isbreen presset landet ned, og etter hvert som isen trakk seg tilbake og istiden gikk mot slutten, begynte landet å stige igjen.

Men det varierte hvor mye landet var presset ned (se illustrasjonen). Jo nærmere utkanten av isdekket, jo mindre var trykket, og jo mindre har landstigningen etter istiden vært. I så måte er forskjellene store fra søndre Vestfold i øst til Lista i vest. I Brunlanes ligger den såkalte marine grense, dvs. havnivået like etter istiden, så høyt som 150 meter over dagens havflate. Vestover langs kysten blir den marine grense gradvis lavere; i grensetraktene mellom Telemark og Aust-Agder er den alt nede i 100 meter, ved Kristiansand i 30 meter og lengst vest, på Lista, er landstigningen siden istiden bare på syv meter. I sistnevnte område kan vi gå nærmest på dagens strender og lete etter – og finne – de eldste boplassene, de som vi i Vestfold må langt inn og opp i landet for å finne. Lengst vest på Skagerrakkysten ser kysten dog også ganske annerledes ut i dag enn i tiden nærmest etter istiden. I disse områdene med svært liten landstigning siden istiden, har kysten i perioder av steinalderen ligget atskillig lenger ut enn i dag, helt ned til fem meter under dagens havnivå. De mange bankene og undervannsskjærene utenfor Lista utgjorde den gang, for noe slikt som 9.000 år siden, en skjærgård like rik på fisk og fugl som den pionerene i Vestfold fant et par tusen år tidligere.

Den varierende landhevningen siden istiden gjenspeiles også i en del funn av hvalskjeletter som med års mellomrom er gjort på Skagerrakkysten. Ved Oslofjorden fortelles det om skjelettfunn av arktiske hvalarter på steder langt fra sjøen og høyt i terrenget, mens funnene lenger vest skriver seg fra relativt sjønære, lavtliggende områder. Ikke minst i Kristiansandsområdet er det gjort mange slike funn.

Landhevningen er et faktum også i dag. Ved Oslofjorden hever landet seg årlig et par millimeter årlig, mens landhevningen er nesten lik null lenger vestpå, der landet ikke var presset så kraftig ned av isen.

Den skjærgården vi kjenner fra vår egen tid, er med andre ord et resultat av geologiske prosesser som fremdeles pågår, men som har sin opprinnelse i istiden.

(Illustrasjon fra www.grunnvanninorge.no)