18 desember 2010

Høvdinggården Moland

Med ujevne mellomrom langs Agderkysten møter man på lignende miljøer: Steder der det småkuperte landskapet åpner seg og gir gode dyrkningsmuligheter og rom for større bosetninger, samtidig som kommunikasjonsmulighetene er gode, og der gravhaugene ligger spesielt tett og – for ikke å glemme – gårdsnavnene er av typer som sladrer om at de er relativt unge og faktisk er et resultat av en oppdeling av noe langt større. Dette ”noe” er høvdinggårder fra jernalder og vikingtid, og vi har én av dem i Vestre Moland.

Typisk er også at gårdene innenfor disse miljøene ligger ”voll-i-voll”, dvs. at den ene gårdens innmark grenser mot den andre gårdens innmark, uten at de er skilt fra hverandre av et stykke skog eller annen utmark.

Videre vestover finner vi tilsvarende komplekser f. eks. på Oddernes i Kristiansand, Spangereid i Lindesnes og Lunde/Huseby i Farsund. Mønsteret er omtrent det samme som i Møglestuområdet. Rundt Vestre Moland kirke og prestegård møter vi fremdeles i dag unge delingsnavn som Møglestu (førstleddet er det norrøne mikill, som betyr stor, mens sisteleddet er stofa, dvs. stuebygning), Lofthus (av det norrøne lopthús, som selvsagt betyr loftsbygning) og Tingsaker (førsteleddet er muligens mannsnavnet Tengill, mens aker jo er selvforklarende). Et navn som Lundemoen, og kanskje også Bergshaven hører med i dette bildet. Som gårdsnavn betraktet er alle disse navnene nokså unge – opprinnelig har de vært navn på teiger eller deler av en større gård.

Selv om vi ikke har skriftlige kilder som forteller om når den opprinnelige gården ble oppdelt, viser navnene Møglestu og Lofthus at det tidligst kan ha skjedd i løpet av vikingtiden; det var nemlig først da at stuebygninger og loft ble tatt i bruk. Et synlig tegn på at komplekser som det i Vestre Moland fremdeles var sentrale så sent som på 1100-tallet, er at det helst er i kjernen av dem at det bygges romanske steinkirker på Agder. Av og til består kompleksene utelukkende av gamle teignavn, mens det opprinnelige gårdsnavnet er forsvunnet. I så måte er vi heldigere stilt i Vestre Moland. Den opprinnelige storgården har neppe hatt noe annet navn enn Moland.

Hva i all verden er det for slags gård som har omfattet et så stort område som det her er snakk om? Det spørsmålet kommer vi tilbake til – la oss først se hva arkeologien kan bidra med.

Små og store gravhauger ligger om ikke som perler på en snor, så i hvert fall nokså tett langs Moelva gjennom store deler av det området vi her befatter oss med. Langt nord i Vestre Molands gårdsvald finner vi gravhauger både på Teland og Ydderstad, og enkeltliggende hauger flere andre steder. Det mest imponerende gravfeltet er Seljehaugene øst for Moelva og nord for Prestegården. Seljehaugene – det dreier seg om i alt fem gravhauger – ble første gang registrert av Morten Smith Dedekam fra Arendal Museum i 1830-årene. Den største av haugene her er 19 meter i diameter og nærmere 2,5 meter høy. Seljehaugene er imidlertid ikke de eneste monumentale gravminnene i Prestegårdens innmark. Like sør for tunet ligger en stor og vakker gravhaug, den er 20 meter i diameter og hele 3 meter høy. Mellom denne haugen og Moelva har det vært flere hauger tidligere, men de øvrige har for lengst måttet gi tapt for plogen.

På Møglestu har vi først og fremst det store gravfeltet på moen nord og nordøst for kirkegården. Til sammen 25 gravhauger ligger i dette området, ingen av dem spesielt store. Det er grunn til å tro at antallet gravhauger har vært atskillig større her tidligere. Vi har ikke noen daterende funn fra feltet, men trolig markerer de fleste av haugene begravelser fra romertid og folkevandringstid (1-550 e.Kr.), slik det gjerne er med de større gravfeltene overalt på Sørlandet – nærliggende eksempler har vi på Dømmesmoen i Fjære og på Oddernes. Morten Smith Dedekam registrerte også disse gravminnene, som dessverre for en stor del er skadet i forbindelse med ulike byggearbeider.

Fremdeles på Møglestu, men nærmere Lillesand ligger rester av to gravhauger – Haugen og Lillehaugen kalles de. Begge er kraftig ødelagt av jordbruksaktivitet i nyere tid. Særlig den førstnevnte haugen har vært av betydelig størrelse. Haugen lå med flott utsikt nedover mot byen og sjøen, og i kort avstand til stedet der det eldste kjente tunet på Møglestu lå. Det kan ha vært Haugen som ble åpnet i 1848, da man fant flere bronsegjenstander i den, bl.a. en ”trækkenaal”. Opplysningen tyder på at gravhaugen kan være fra bronsealderen. Det kjente bronsesverdet fra Møglestu kom for dagen bare 50 meter fra Haugen, og det styrker jo tanken om en bronsealderdatering. Kanskje sverdet til og med opprinnelig lå i denne gravhaugen, og ble funnet sammen med de øvrige bronsesakene i 1848, men senere mistet eller forlagt? Da sverdet ble funnet, stod det som stukket ned i bakken, rett under en høyspentmast. Finneren mente at det var plassert der som lynavleder.

Med til bildet av fornminnemiljøet i området hører også gravrøysa på Vardåsen ved Lofthus. Muligens er denne fra bronsealderen, slik mange tror, men faktum er at de gravminnene i vårt område som har gitt datering til bronsealder, alle er hauger bygd av jord, og ikke røyser av stein. De daterte røysene spenner derimot fra århundrene f.Kr. til vikingtid. Vi har også et par bautasteiner i Lillesand som man kanskje kunne tenke seg var forhistoriske og en gang har vært gravmarkeringer. Den ene står helt oppe ved (gamle E18), men innskriften på steinen kan tyde på at den er fra nyere tid. Annerledes stiller det seg muligens med den bautasteinen som antikvar Nicolay Nicolaysen så i Lillesand i 1860-årene. ”I Lillesands største gade nede ved vandet staar en bautasten,” skrev han. Denne siste bautaen ble tatt bort i 1867, ettersom den hindret fremkommeligheten.

Vi har også et par funn som trolig representerer utpløyde gravhauger eller graver under flat mark, som skal nevnes. Det er for så vidt fort gjort: Det ene er et våpensett fra vikingtid med sverd, øks, spydspiss og skjoldbule, som ble funnet ved det gamle teglverket på Lundemoen. Det andre er et sverdfunn som ble gjort for mange år siden, men som først kom arkeologiske myndigheter for øre for et par års tid siden. Det dreier seg om et sverd som sannsynligvis skriver seg helt fra romertid.

Når vi så skal se litt nærmere på jernalderens bosetningsmønster innenfor komplekset vårt, er det lite hjelp å hente i direkte arkeologiske opplysninger. Påviste bosetningsspor begrenser seg nemlig til en kokegrop og et ildsted som for få år siden ble påvist i dyrket mark like øst for Møglestu gård. Begge er datert til romertid.
Men det er også slik at de fleste gravhauger ble bygd i kort avstand til de samtidige bostedene. Unntakene kan være røyser som den på Vardåsen og dem som ligger tett-i-tett ved Blindleia. Det betyr at der man finner flere enn ett gravfelt, har man også som hovedregel hatt flere bosteder eller gårder. I vårt tilfelle betyr det at vi skal regne med minimum én bosetning i nærheten av kirken og det store gravfeltet der, minimum én i det området der Prestegården nå ligger og minimum to lenger nord innenfor Prestegårdens nåværende nordgrense. Når det gjelder de to nordligste lokalitetene med hauger, har de jo endatil navn som avslører at det en gang har ligget gårder der Ydderstad heter den ene, og Ydderstad vet vi lå øde under Prestegården på 1600-tallet. Denne gården har trolig blitt oppgitt i forbindelse med Svartedauden. Teland er ikke nevnt i de skriftlige kildene, og det kan tyde på at denne gården har blitt lagt øde på et enda tidligere tidspunkt. Det finnes dessuten bosetninger innenfor Molandsvaldet som er kjent fra kildene tidlig på 1600-tallet, men som ikke er assosiert med gravhauger. Det dreier seg om Buene og Bjørkestøl. Leseren vil kanskje ha lagt merke til at det samme er tilfelle med Lofthus.

Innenfor det vi innledningsvis kalte ”høvdinggården” Moland ser det altså ut til at det har eksistert en rekke boplasser, noen med eget gravfelt og andre uten. Og igjen er dette et mønster en kjenner igjen fra andre, tilsvarende miljøer. Man antar at det å bygge gravhauger blant annet var en markering av status, nærmere bestemt haugbyggernes status som rettslig frie bønder – og altså ikke treller. De bosetningene som ikke har hatt eget gravfelt – eller som i det minste ikke har bygd synlige gravmonumenter – kan på tilsvarende vis ha vært drevet av folk som har hatt en mer underlegen sosial status og kanskje vært noe som vi med et mer moderne ord ville kalle leilendinger.

Felles for dem alle har vært at de har vært den lokale stormannens eller høvdingens allierte eller undergivne. Den nærmeste parallellen til et system som dette har vi faktisk i det norrøne landnåmet på Island i slutten av 800-årene, der storbønder og høvdinger fra Sør- og Vestlandet tok med seg hele den politiske og sosiale ordningen hjemmefra og nedfelte den i landskapet på det ubebodde Island. Resultatet var store territorier som hver var kontrollert av en høvding, men der både høvdingens allierte og slektninger fikk anledning til å rydde seg gårder, og det samme fikk enkelte av hans underordnede, dvs. tjenere, frigitte treller osv.

Vi har ikke noen gravfunn i Møglestuområdet som kan knyttes til en slik høvding, til det er det rett og slett gjort for få arkeologiske undersøkelser her – men parallellene til andre steder forteller oss at han nok har vært her, både i romertid, folkevandringstid og senere.
De fleste gravfeltene i vårt område er små. Dette er nokså vanlig fo
r gårdsgravfeltene på Agder. Det store gravfeltet øst for kirkegården skiller seg ut med å være uforholdsmessig stort. Det er mulig at denne gravplassen har vært felles for flere bosetninger, og at det forklarer størrelsen. Kanskje har det til og med ligget en landsbybosetning her midt i komplekset! Hva da med de monumentale gravhaugene på motsatt side av Moelva? Var det her stormannen bodde, i passende avstand til sine underordnede i tettbebyggelsen på det nåværende Møglestu? Eller lå høvdinggården inne i landsbyen, mens stormannsfamilien på et eller annet tidspunkt brøt ut og begynte å gravlegge sine døde i Seljehaugene over elven? Begge deler er mulig.

Det er flere årsaker til at store gårdskomplekser som Moland og de andre vi har nevnt, blir oppdelt og forsvinner ut av sagaen. En vesentlig grunn er at gårder med klart definerte grenser og eierrettigheter blir normalen etter hvert som kongemakten fester grepet og skattlegging og betaling av landskyld gradvis erstatter de mer personbaserte forbindelsene som frem til da hadde regulert plikter og rettigheter i bondesamfunnet. Vi vet som sagt ikke nøyaktig når det skjedde, men 1100-årene er et brukbart tips.

Ingen kommentarer: