Gå til hovedinnhold

Hans Ross

”Og ein heitte Ivar og ein heitte Hans / og båe var karar so rettugt til manns, / at likare var kje å finna hjå oss: / den fyrste var Aasen, den andre var Ross,” rimte Per Sivle i anledning Hans Ross’ 70-årsdag. Prestesønnen Hans Ross fra Holum i Mandal var nynorskforkjemper og en ledende intellektuell da 1800-tallet gikk mot slutten. Mindre kjent er det at han også kan regnes som en forløper for den yngre Vilhelm Krag – ja, at han rent faktisk snakket om ”Sørlandet” før begrepet var oppfunnet.

Men Hans Ross kalte av gode grunner sitt ”sørland” for Lister – slik det var vanlig på denne tiden. Krags Sørlandet strakte seg fra Grenland til Ryfylke, og det gjorde likeledes det ”Lister” som Hans Ross skildret og tok i forsvar. Begge begreper var langt på vei ment å skulle navngi det landområdet som var omfattet av Christiansand stift eller bispedømme. Hva Lister – som formelt sett jo betegnet et mye mindre område – angår, ble navnet også brukt i nedlatende mening. Her er Ross:

”Lister-bænken” om storthingsmændene fra dette amt, har vi alle hørt udtalt med mere eller mindre velvilligt tonefald. Og saa hørte man for en tredive aar siden, i salig Skandinaviske Selskabs tid, ”Lister” somtid udstrakt til hele det sydlige stift; Aasmund Olafson Vinje var et af disse ubeleilige ”Lister”-fænomener; man kunde høre: ”gid en kunde skjære denne store stenørken, dette fordømte ”Lister” ud af Norges land og bugsere det ud i Atlanterhavet og søkke det ned!”

Etter borgerskole i Mandal og katedralskole i Kristiansand, der han blant andre hadde den geniale språkmannen og bibeloversetteren Ole Chr. Thistedahl som lærer, ble Hans Ross student i 1849. I 1852, da han fremdeles bare var 19 år, ble han cand. theol. Senere finner vi Ross som ordbokredaktør, folkeminnesamler, samfunnsdebattant og statsstipendiat. Den ordboken han gav ut i 1890-årene og som skulle være et ”tillegg” til Aasens, inneholdt i realiteten langt flere ord enn originalen. I 1880 ville Stortinget gi Ross et nyopprettet professorat i ”norsk folkemål”, men Regjeringen nektet å utnevne ham. Noen år senere ville regjeringen Sverdrup likevel gi ham professoratet, men da takket Hans Ross nei.

Ross skrev hele livet – ordbøker, lærebøker og folkeminnesamlinger. Innimellom gav han ut mer aparte, men ikke desto mindre interessante ting. Det gjelder ikke minst Lister. Opprinnelsen til boken var en serie foredrag han holdt i Venstreforeningen Private liberale klub i Kristiania vinteren 1897. Utslagsgivende for kåseriene hadde vært militærlegen Carl Arbos Bidrag til Nordmændenes Anthropologi fra 1884 – et verk av heller tvilsom vitenskapelig verdi og basert på antatte raseforskjeller mellom befolkningen på kysten og i innlandet. Arbos bok levner sørlendingene liten ære, og Lister er først og fremst en humoristisk gjendrivning av påstander i boken, som Hans Ross mente var et uttrykk for en generell nedvurdering av befolkningen lengst sør. Han innrømmer at han selv har vært påvirket av de samme forestillingene:

”Næsten overalt i samfundet vil man møde dette dogme, at Listingen er saa smaalig, saa uendeligt nøieseende, saa snæversynt, saa —, saa —, saa utiltalende. Ikke en gang den kjære overtro, at landet derborte er saa fattigt, vil folk lade sig fratage,” skriver han. Og så referer han tallene som viser at nesten halvparten av landets samlede tonnasje innen skipsfarten er å finne nettopp i ”Lister”.

Om lyngdølen hadde Arbo skrevet at denne var en ”reserveret, helt igjennem forbeholden mand, som aldrig siger sin mening helt ud, derhos i høi grad mistroisk og mistenkelig, derhos daddel- og klandresyg i høi grad, endvidere upaalidelig saavel i løfter som i pengeaffærer, i høi grad misundelig, har ingen følelse af taknemlighed for beviste velgjerninger”. Ross’ ironiske kommentar er at Arbo burde ha navngitt den ”af befolkningen meget afholdte” embetsmann som har gitt ham disse opplysningene, ettersom han ”aabenbart har været en stor psykolog, — saa vi andre ogsaa kunde bragt ham vor hyldest”.

Ross tar opp formuesforhold, helsetilstand og sømmelighet, og punkt for punkt viser han at militærlegens synspunkter er basert på fordommer mer enn på vitenskap. Arbo skriver for eksempel at det er ”forholdsvis mange idioter i amtet”, og at folk lengst sør i landet ikke forstår spøk og mangler humoristisk sans. ”I Uelands og Jaabæks og Skeibroks land! Skeibroks!” kommenterer Ross, før han legger til: ”Kan det ikke tænkes, at de som har forsøgt at spøge med dem, ikke har forstaaet at spøge med dem?”

”Listers” ufortjent dårlige rykte tilskrev Ross dels ”Bureaukratiets gamle uvilje” mot oppsetsige bønder i denne delen av landet, dels forskjeller i språk og mentalitet mellom Østlandet og ”Lister”. Han mente at motsetningen mellom den sørlandske kaperfarten og lisensfarten med trelast på Østlandet bidro til å forsterke motsetningen, og at så vel Ole Høyland som lurte Kristianiaborgerskapet trill rundt, og sterke bondepolitikere fra ”Lister” som Jaabæk og Ueland trakk i samme retning.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Da Spangereid skulle bli Sørlandets første kjøpstad

I et brev fra 1549 som vi dessverre bare har bevart et ekstrakt av, heter det at lensherren i Lister len, Otte Stigssøn, har foreslått for kong Christian den 3. å anlegge en kjøpstad «paa et beleiligt Sted ved Strandsiden» i lenet. Dette er i og for seg gammelt nytt, og noen bygrunnleggelse på Agdesiden ble det jo ikke i den omgangen. Men det er likevel interessant å spørre hvor man tenkte seg å etablere den nye byen, som i så fall ville ha blitt den første og eneste på kyststrekningen mellom Skien og Stavanger? Svaret: Spangereid ved Lindesnes.
Flere forfattere har vist til brevet fra 1549 (Bugge 1925:136). Sverre Steen (1941:9) diskuterer det i forbindelse med sin diskusjon om utviklingen av maritim infrastruktur i kristiansandsområdet i denne perioden, og prosjektet blir kommentert i ulike lokale studier (Rudjord 1974:152; Eliassen 1995:57; Abrahamsen 1997:17; Skjekkeland 2000:259). De fleste har vært tilbakeholdende med å foreslå noen nærmere lokalisering av den planlagte kjøpsta…

Kvinne - kriger - viking?

Serier som «Vikings», understøttet av fantasy-sjangerens ulike uttrykksformer, har popularisert bildet av den kvinnelige vikingen, hun som deltar aktivt i væpnet kamp og svinger sverdet med like stor selvfølgelighet som sine mannlige kolleger. Det er en vesentlig del av forklaringen på at sosiale medier og nyhetstjenester i inn- og utland gikk på høygir da svenske arkeologer i september i år publiserte en fagartikkel som argumenterer for at den gravlagte i en rikt utstyrt våpengrav på Birka i Mälaren, faktisk var en kvinne.

Artikkelforfatterne har lykkes i å kjønnsbestemme skjelettet i Birkagraven, og konkluderer med at den gravlagte kvinnen ikke bare hadde vært kriger i levende live, men militær leder. Det siste utleder forfatterne av det faktum at kvinnen hadde fått med seg et brettspill over i det hinsidige, og at hun dermed var trent i strategisk tenkning.

Publiseringen var godt tilrettelagt med tanke på å skape blest – og, får vi tro, debatt. Og med drahjelp først og fremst fra twi…

Hvor gammel er Vardøhus festning?