Når steiner får liv

Rund steinsetting på Bilden i Gran

(Utdrag fra den kommende boka om steinsettingeri Norge):

Jordfaste steiner inngår i flere av de steinsettingene vi har tatt for oss i boka, som på Istrehågan og på Hunn. Vi har flere ganger vært inne på at slike steiner spiller en viktig rolle i seinere folketradisjon. Det var en utbredt oppfatning at steiner en gang for lenge siden hadde vært myke og formbare, og at menneskene kunne skjære i dem som tre. Steinene var på sett og vis levende – de vokste på samme måte som dyr og trær, bare langsommere, og de kunne bli gamle, smuldre bort og bli til jord.

Dessuten mente man at steiner hadde taleevne og sanser, slik at de for eksempel kunne fryse og gråte. Om den store steinblokka som kalles «Munken» ved Nevlunghavn fortelles det at den snur seg hver gang kirkeklokkene inne på Brunlaneset ringer! Steinen skal ellers, sier sagnet, ha kommet fra Jomfruland for lenge siden og blitt kastet helt til Nevlunghavn av en kjempe. Kjempene på Jomfruland har folketradisjonen også ment sto bak gravrøysene på Mølen.

Allerede i Gylfaginning i den yngre Eddaen fortelles det om Frigg, som ble lovet av alle levende og døde vesener, deriblant steinene, at de ikke ville skade Balder. Likevel ble Balder felt av en misteltein, som var den eneste som ikke hadde avgitt noe løfte. Deretter sendte gudene bud til alt levende og dødt, med bønn om å «gråte Balder ut av Hel».

Det kan være at det er nevestore steiner som kan kastes, som er ment i Eddaen. Men selve ordet «bautastein» tyder på en symbolikk som vi i dag vet mindre om. Å «baute» betyr nemlig å slå eller støte. En bautastein er med andre ord en «støtestein». Ordet Bautuðr i Bauta(r)steinn eller bautaðarsteinn brukes i skaldediktingen om okse og hingst.

I Landnåmabok fortelles det om en kar fra Engeløya i Steigen som flyttet til Flateyjardalur på Nord-Island, der han tok land opp til Gunnsteinar og blotet til dem. Kan hende dreier det seg om jordfaste steiner som man mente underjordsfolk bodde i, eller om offersteiner av den typen som kjennes fra samisk kultur, heller enn reiste steiner. Men navnet, Gunnsteinar, betyr «stridssteiner» og er på linje med bautaðarsteinn, «støtestein».

Enkelte steiner var omfattet med samme ærefrykt som gravhauger eller hellige trær, og det ble ofret til dem. Fra mandalskanten hører vi om ei kone som gikk rundt og tok høylytt farvel med en hel del steiner da familien skulle flytte fra gården. Jordfaste steiner måtte i det hele tatt verken skades eller flyttes. Det gjaldt også selv om steinene lå midt i åkeren på gården.

Steiner kunne være bosted for vesener som dverger og alver, mens de dødes ånder også kunne «hlaupa í stein», slik det fortelles om Sveigde i Ynglingatál. Skaldenes kjenninger for «stein» var blant annet dvergrann («dvergens hus») og Durnis niðja salr («Durnirs slektnings hall», etter dvergen Durnir). Gamle gårdsnavn som Dvergstein på Hadeland underbygger at dette er forestillinger som går langt tilbake. Et navn som Trollsteinen på Føynland (Færder) viser at slike oppfatninger har vært levende i Vestfold også. I noen tilfeller – som med gårdsnavnet Hjelpstein på Toten – tyder navnet på at slike steiner kunne ha helbredende krefter.

De jordfaste steinene kunne med andre ord være besjelet. Men hva da med steiner som i bronse- og jernalderen ble hentet fra et sted nært eller langt borte, satt på høykant og fundamentert i jorda, altså omdannet til jordfaste steiner?

Med utgangspunkt i egyptisk religion mente religionshistorikeren William Brede Kristensen at reiste steiner symboliserte livet, mens liggende steiner representerte døden.

Colin Richards mener at det å reise en stein godt kan ha ført til besjeling, og at selve deponeringen av kremerte bein eller andre gjenstander ved slike steiner kanskje har vært et viktig ledd i denne prosessen. Han ser videre for seg at slike steiner, selv om de var helt ordinære i utgangspunktet, gjennom å bli satt på høykant og jordfestet kan ha endret karakter og blitt til potente, farlige og kan hende endatil levende vesener, som bare kunne kontrolleres gjennom bestemte ritualer.

Steinsettingen på Løve, Larvik. Tegnet av Zeuthen, 1845

Kan hende er det ikke tilfeldig at det blant de folkelige tradisjonene om steinsettingene også finnes oppfatninger av at steinene representerer forsteinete mennesker? Troll kan som kjent bli til stein ved solrenninga, slik navnet «Trolldansen» på en steinsetting i Trøgstad i Østfold helst tyder på.

Men også mennesker kunne «stå i stein». Gerhard Schøning forteller om en steinring i Steinkjer at de sju steinene i ringen og den større midtsteinen i sin tid var en lagrett og en dommer; de ble til stein da de felte en urettferdig dom.

Dersom steinene bokstavelig talt skiftet vesen gjennom å bli reist og festet til jorda, ville det være en aktuell strategi å forsøke å kontrollere disse kreftene. I seinere folketro kunne man gjennom imaginære knuter «binde» eller fengsle farlige vesener. Sirkelformen, fotkjedene og andre elementer ved steinsettingene kan være eksempler på dette.

Arent Augestad fikk høre en historie om den store bautasteinen på Hasle i Tjølling, der lokaltradisjonen forteller at Halvdan Kvitbein er gravlagt. «Gamlekonen», som på det tidspunktet var over 80 år gammel, fortalte:

Da jeg var ung og nylig kommet paa Gaarden, fortalte Gamlekonen, som da var ældgammel: «Hun kom engang fra Byen og havde Barnet med, ved øvre Grind hørte hun det pusle i Smaaskauen, hun tænkte, at det var Anders som ville skræmme hende, de var begge unge, og hun var ikke ræd. Med engang farer en stor Mand op, han var mørkklædt, og afsted mod Stenen. Rundt Stenen var en stor Sværm af Mennesker, ind i Skaren for han, der blev stor Uro, og saa var alt borte. Hun var endda ikke ræd, men da hun kom ind, kunde hun ikke faa sig Mod, og det varte længe, før hun kunde fortælle».

Kona som Augestads informant fikk fortalt gjengangerhistorien av, var trolig Sibille Eriksdatter (1787–1847), som kom til Hasle i 1812. Vi får inntrykk av at hun mente at det var kong Halvdan selv hun hadde møtt, den gangen for 200 år siden.

Den tradisjonelle, folkelige forestillingsverdenen som folkeminneforskeren Moltke Moe en gang så treffende oppsummerte i tre punkter – tro på underjordiske, tro på gjengangere og oppfatningen om at tilværelsen er gjennomsyret av magi – finner vi også spor etter i Vestfold, i form av fortellinger om nisser, troll, tusser, nøkken og «ula». Ragnar Nordby fra Stokke skriver at «dei gamle trudde fælt på trollskap». «No er det stilt, men det var ikkje slik fyrr i tida», fortsetter han, og legger til at hans far hadde fortalt at «det skulde vera sju gonger so mange underjordiske som det er menneskje» i verden.

Folk i Vestfold har forholdt seg til monumentene med reiste steiner i nærområdene sine i godt over 2000 år. De har sett dem, levd med dem, fortalt historier om dem og brukt dem på ulike måter. Bruddstykker av historiene som ble fortalt, har vi vært innom tidligere i boka – i forbindelse med oppfatningene om at steinsettingene hadde vært kirker (eller påbegynte kirker), tingsteder og så videre. Bruken av dem vet vi derimot mindre om i Vestfold, utover det arkeologien kan bidra med.

Men vi skal ikke lenger enn til Telemark og Agder før vi finner levende tradisjon om hvordan mennesker helt inn i nyere tid hadde et aktivt forhold til gravhauger og andre monumenter. Fra Setesdal fortelles det om ofringer til steiner og groper i berg. Om steinen «Skjeng» i Valle skriver Gisle Midttun at «alle som fór framum, gav til Skjeng, la paa han Blomar og Ber, og Gras itt der var ikkje anna». Midttun besøkte Skjeng en gang under første verdenskrig, og da lå det fremdeles «eit grytebrót og nokre blomer på han». Glemte man å gi Skjeng et offer, eller «vanæra han på eikor vis», kunne det gå riktig ille. I Sirdal i Agder fantes det flere «hellige steiner» der man blant annet ofret øl etter brygging om høsten og etter slåtten, samt hver gang ei ku hadde kalvet.

På Oftedal i Sirdal sto steinen «Granne», som man ofret til

af al ny Grøde, som avledes paa Gaarden. Naar saaledes en Ko kalvede, maatte Granne have de første Melkedraaber, man fik, og i Julen fik den af Øllet og af Julegrøden, kort sagt: af alt maatte Gaardens Folk give den, dersom de skulde have Lykke dermed.

Om en stor flyttblokk som kalles Bakesteinen i Randesund ved Kristiansand, fortalte de gamle at den snurret rundt når det ble bakt brød på gården. En svær stein ved Nes kirke i Ringsaker mente man var kastet dit av et troll; den snudde seg hver gang det kimte i kirkeklokkene.

Fra Setesdal blir det fortalt om såkalte «bedehauger» (gravhauger), som folk så seint som på 1600-tallet «tiente med Bønner og andre Ceremonier, og med at kaste paa Deres Baand, som De havde om Halsen; og i saa Maade have De gaaet omkring disse Houger og, som De sige, sonat sig.

En slik «bedehaug» fantes også i Hegglandsgrend i Fyresdal. Om den heter det i 1859:

I ældre Tider brugte syge og værkbrudne Folk Sancthansaften at valfarte til Heggelands Kirke. Efter der at have forrættet sin Andagt om Natten gik de til den ligeved Kirkegaarden liggende Bedehaug, sluttede en Kreds om den og dandsede rundt Haugen idet de holdt hinanden i Hænderne. Efter Dandsen gik hele Følget ned til Elven og badede sig, og hermed var heele Kuren overstaaet. Denne Beretning skal være aldeles paalidelig og saadanne Optog skal have fundet Sted for ligetil 100 á 150 Aar siden.

Øst i Tyskland og vest i Polen blir de runde steinsettingene gjerne kalt for «steindanser». Det er fort gjort å avvise denne folkelige forklaringen med at den bare er basert på at kretsen av reiste steiner minner om hvordan man stiller seg opp til ringdans. Men faktum er at lokalbefolkningen danset i steinsettingene fram til tidlig på 1900-tallet flere steder. Om et av de mest kjente – og best bevarte – feltene med steinringer, nemlig det i Boitin, fortelles det bygdeungdommen hver vår dro ut i skogen for å gjøre opp bål og danse i en av steinsettingene. Det samme blir fortalt om en landsby i nærheten av Drawsko Pomorskie (Polen); der danset ungdommen hver pinse i en «Steintanz» – om natta, og helt nakne.

Selv om vi vet mindre om hvordan slike ritualer ble utført i forhistorisk tid, kan vi være sikre på at eldgamle monumenter var meningsbærende også da. Ikke sjelden treffer vi på det vi oppfatter som antikviteter i gravhauger og andre gravminner – gjenstander som slett ikke passer inn i den tidshorisonten da monumentene ble anlagt. Vi har nevnt steinøksene som ble funnet i «dommerringer» i Råde i Østfold og på Opstad i samme fylke, og det finnes en rekke andre eksempler.

Det er vanlig, men ikke nødvendigvis riktig, å forklare for eksempel flintfunn i steinsettinger med at disse anleggene er blitt oppført på steder der det allerede fantes en mye eldre steinalderboplass, slik at flinten rent tilfeldig har havnet i steinsettingen. I Vestfold gjelder det blant annet skipssettingene på Istrehågan og Kleppåker, og øst for Oslofjorden den runde steinsettingen på Gunnarstorp. Men er det ikke sannsynlig at de menneskene som i sin tid bygde steinsettingene, også både observerte og filosoferte rundt slike gjenstander? Og at de kanskje i noen tilfeller ble bevisst valgt ut og lagt der?

Ritualer som fant sted for mange hundre år siden, er selvsagt vanskelige å tolke. Stort sett er det bare de materielle sporene etter ritualene som er bevart, og som kan undersøkes. Men at steinsettingene har hatt en betydning for lokalsamfunnene lenge etter at de ble bygd, kan det ikke være tvil om. «Gjenbruk» av gravminner er et kjent fenomen i hele Skandinavia.

Utgravingsresultatene fra Løve, der den store «dommerringen» igjen ble tatt i bruk til begravelser 1500 år etter at den ble bygd, viser med all mulig tydelighet at anlegget ikke bare var et gravsted, men et monument med langt videre betydning for dem som til enhver tid bodde i nærområdet. Og kan hende peker de seine C14-dateringene til 1400- og 1500-tallet fra Østfold i samme lei, uten at vi pr. i dag kan si noe nærmere om hva denne eventuelle yngre fasen har bestått i.