20 oktober 2015

"Batavias kirkegård"

Batavia var Det ostindiske kompanis flaggskip og stolthet da hun la ut fra Texel på jomfruturen høsten 1628, med Java som mål. Dit kom skipet aldri; i begynnelsen av juni året etter gikk Batavia på et rev utenfor det for europeerne så å si helt ukjente Australia. De fleste av de godt over 300 som var om bord, klarte å redde seg i land på en koralløy i nærheten. Det som så skjedde i ukene og månedene som fulgte, kunne vært hentet ut av Goldings Fluenes herre.

I 1629 var Nederlandene på høyden av sin økonomiske og militære makt, midt i sin «Gouden Eeuw» innenfor kunst og kultur, og Det ostindiske kompani (VOC) var kanskje det fremste eksempel på den unge republikkens fremganger. VOC var blitt etablert noenogtyve år tidligere, og var et verdensomspennende forretningsimperium som hadde monopol på den lukrative krydderhandelen. Kompaniet var konger på havet, med rett til ikke bare å drive monopolhandel, kolonisere og bygge fort og festninger, men også inngå avtaler med andre stater, gå til krig, slutte fred – det hele på vegne av de nederlandske Generalstendene. Kompaniet sysselsatte titusenvis av mennesker til enhver tid, og mange av sjøfolkene og soldatene var utlendinger, også nordmenn.

VOCs virksomhetsområde strakte seg fra Afrika til India og Japan, men Batavia (dagens Jakarta) var selve juvelen i kronen. Og det var med kurs nettopp for Batavia at det nybygde fartøyet med samme navn begynte sin ferd i 1628. Skipet hadde 341 mennesker om bord, med mannskap, soldater og en mindre gruppe vanlige passasjerer, og Fransisco Pelsaert, en av kompaniets mest erfarne og meritterte kjøpmenn, hadde kommandoen. Blant «Batavias» offiserer var også den nokså spesielle figuren Jeronimus Cornelisz – apoteker fra Leeuwarden og tilhenger av libertineren Torrentius, som et par år tidligere var blitt fengslet for kjetteri. «Enhver religion begrenser nytelse. På den måten går de mot Guds vilje, for Han satte oss på jorden for at vi, i løpet av vår korte, tilmålte tid, skal kunne nyte alt som gir oss glede, uten noen form for begrensninger», hadde kunstmaleren Torrentius blant annet skrevet.

Flåten kom ut i uvær alt i Nordsjøen, og da den nådde Cape Town var det bare tre av skipene som fremdeles var samlet. De gjenværende fartøyene mistet hverandre av syne et sted ute i Det indiske hav, og Batavia fortsatte i ensom majestet mot Java. Imens ulmet det om bord i flaggskipet. Cornelisz og styrmannen, Ariaen Jacobsz, uttrykte fra første stund sterk misnøye med Pelsaerts ledelse, og da kjøpmannen ble syk og sengeliggende, planla de to mytteri. Før de kom så langt, grunnstøtte Batavia ved Abrolhosøyene utenfor vestkysten av Australia. Over 200 overlevende klarte å ta seg i land på koralløya som i dag heter Beacon Island, men som i mange år etter 1629 var kjent som «Batavias kirkegård». En del forsyninger I form av noen tønner med skipskjeks og med vann var blitt reddet i land, men det var ikke nok til å holde liv i så mange mennesker i særlig lang tid, mente Pelsaert. Han tok med seg alle offiserene, inkludert Jacobsz, og dro av gårde med den eneste gjenværende skipsbåten i et forsøk på å hente hjelp i Batavia.

Nyheten om hva som sden skjedde, skulle komme til å skrekkslå Europa. Situasjonen på koralløya var desperat, og mange var bitre etter å ha blitt forlatt av den øverste ansvarlige, Peltaert. Jeronimus Cornelisz som var den eneste av skipets offiserer som ble igjen på øya, lyktes i løpet av kort tid å samle en gruppe på rundt 40 menn og gjøre seg til leder for dem. En del av dem hadde vært involvert i planleggingen av mytteriet, andre ikke. Felles for dem alle var at de valgte å slutte seg til Jeronimus plan om å kapre det første og beste skip som måtte komme de skipbrudne til unnsetning, og ellers følge sine lyster, uten moralske eller andre begrensninger.

Jeronimus’ skrekkregime begynte nokså umiddelbart. En gruppe soldater som han ikke stolte på, ble sendt til en naboøy, der tanken var at de skulle omkomme uten mat og vann. Det viste seg imidlertid at det faktisk fantes en vannkilde på øya, slik at lojalistene overlevde. På Beacon Island hadde imidlertid Jeronimus og kumpaner full kontroll, men manglet forsyninger. De gjorde en del av de overlevende kvinnelige passasjerne til sexslaver og begynte systematisk, først i det skjulte men etter hvert helt åpenlyst, å drepe sine medskipbrudne. Ofrene ble slått i hjel, knivstukket, hogd i småbiter eller druknet. Myrderiene, som pågikk i tre uutholdelig lange måneder før unnsetningen kom, gikk først og fremst ut over de svakeste – barn, kvinner og eldre.

Da redningen til sist kom, hadde godt over hundre mennesker mistet livet på de mest grufulle måter. Predikanten om bord, Gijsbert Bastiaensz overlevde massakren, og kunne vitne om hva som hadde foregått. Hans egen kone og hele barneflokken, med unntak av en datter som var blitt misbrukt av Jeronimus & Co., døde på øya.

Etter tre måneder var mareritter over for de overlevende. Lojalistene på naboøya sørget for at Cornelisz’ plan om å lure til seg fartøyet som kom til unnsetning – med Pelsaert ved kommandoen – ble forpurret. Pelsaert og VOCs hevn fulgte umiddelbart, den 2. oktober 1629: Jeronimus fikk begge hender hogd av før han ble hengt, mens flere av de andre «slapp unna» med å miste én hånd før selve henrettelsen. Et par andre av mytteristene ble satt i land på det australske fastlandet, mens resten ble tatt med tilbake til Batavia. Underveis ble de sistnevnte, som ble ansett for å være mindre farlige enn Jeronimus og hans nærmeste krets, pisket og kjølhalt. Vel fremme i Batavia ble også disse hengt. Jacop Pietersz, Jeronimus nestkommanderende, ble radbrukket.

VOC var ikke overbevist om at Pelsaert ikke hadde en viss del av skylden for forliset og mytteriet. Kompaniet beslagla av den grunn alle hans tilganger, og Pelsaert døde som en fattig og knust mann allerede året etter.

Gjenoppdagelsen
Da nok en hollandsk ostindiafarer, Zeewijck, forliste utenfor Abrolhosøyene hundre år etter Batavia, la besetningen merke til vraket av sistnevnte på revet, og fra den engelske kartleggingen av området i 1840 kunne kaptein Stokes om bord på HMS Beagle rapportere om at tømmer fra et større skip fremdeles var å se, at han antok at det var vraktet av Batavia, og at han derfor navngav stedet han ankret opp, Batavia Road, og øygruppen Pelsart Group.

Pelsaert hadde ført dagbok under reisen, og i 1647 var det utkommet en pamflett om det som fulgte i kjølvannet av Batavias forlis, Ongeluckige voyagie van 't schip Batavia. Utgivelsen førte, selvsagt i kombinasjon med hendelsenes skrekkelige karakter, til at forliset aldri ble helt glemt.

I 1890-årene var Abrolhosøyene blitt åsted for en livskraftig guanoindustri, og F.C. Broadhurst var en av de mer betydningsfulle eksportørene. På en av øyene kom Broadhursts arbeidsfolk over en mengde gjenstander som han mente måtte skrive seg fra Batavia. Broadhurst ble svært interessert i forliset 250 år tidligere, og fikk tak i et eksemplar av pamfletten fra 1647 som han så fikk oversatt.
Funnene, som Broadhurst etter hvert overlot til myndighetene, viste seg til slutt å stamme fra Zeewijck, og ikke fra Batavia. Men nå hadde det seg slik at den engelske oversettelsen av forlisberetningen også gikk som føljetong i en avis i det vestlige Australia, slik at interessen for å lokalisere også Batavia, ble vakt. I kjølvannet fulgte romaner og et radioteater. Forfatteren Henrietta Drake-Brockman, som var en venn av Broadhurstfamilien, gikk til kildene og hevdet med styrke at vraket måtte befinne seg på Wallabiøyene (en del av Abrolhosøyene).

Restene av Batavia ble gjenoppdaget i 1963. På det tidspunktet hadde hummerfiskere oppdaget det rike farvannet rundt øyene, og slik tilfellet ofte er, var det koblingen mellom detaljert lokalkunnskap og vitenskapelige arkivstudier som førte til gjennombruddet: Hummerfiskeren Dave Johnson kunne fortelle at han hadde sett et anker ved Beacon Island da han satte ut teiner der, og ved å dykke på stedet fant Drake-Brockman og hennes samarbeidspartnere restene av det skjebnesvangre forliset i 1629.

Fra 1970 til 1974 ble det gjennomført marinarkeologiske undersøkelser av funnstedet, og en rekkke gjenstander, blant annet flere kanoner og deler av selve skroget, ble tatt opp. En del av funnene er utstilt ved Western Australian Museum i Freemantle, men det meste ligger igjen på bunnen.
En replika av Batavia var ferdig i 1995. Den kan besøkes på Bataviawerf i Lelystad nordøst for Amsterdam.

Det er skrevet en hel del, også faghistorisk, om Batavia. Mike Dash’s Batavia’s Graveyard kan absolutt anbefales; Dash går detaljert til verks, og tegner troverdige portretter av mange av de sentrale aktørene, inkludert den eksentriske Jeronimus Cornelisz.

02 oktober 2015

Pomorenes Finnmark


Skipper Zaborshchikov fra Kuzomen,
fotografert i Vardø i 1880-årene.
Foto: Varanger museum.

I flere hundre år drev pomorskippere fra Kvitsjøen handel på Finnmarkskysten, og de seilte ikke hit på måfå. I de landsbyene som var mest aktive i pomorhandelen fantes håndskrevne seilingsbeskrivelser over ferden vestover som gikk i arv fra far til sønn, og vanligvis ikke ble vist frem utenfor familien. Ikke mange av disse beskrivelsene er bevart, men de som er det, forteller en interessant historie om skippere som kjente havner og fiskevær på våre kyster like godt som nordmennene.

Fra slutten av 1500-årene og fremover, og etter hvert som den internasjonale handelen på våre kyster og videre til Arkhangelsk tiltok i omfang og betydning, utkom en rekke hollandske og engelske beskrivelser av seilasen hit. Med tiden kom enkelte av disse også i norske og russiske oversettelser. Men ved siden av disse eksisterte det i mange pomorfamilier håndskrevne opptegnelser om seilas og havner både på Murman- og Finnmarkskysten.

Disse opptegnelsene var gjerne i hefteform, og inneholdt opplysninger om kompassretning og avstand mellom bestemte steder, korfattede beskrivelser av de samme stedene og tidvis også opplysninger om ankringsplasser, strøm- og dybdeforhold, samt i noen tilfeller enkle tegninger av landtoninger. Den første av disse, pomorenes egne, seilingsbeskrivelser forelå i trykt utgave først i 1866. I dag kjennes tolv forskjellige håndskrifter.

Skipper Zaborshchikov
De elste av de russiske seilingsbeskrivelsene er fra tiden omkring 1700, og de skildrer seilasen fra ulike steder ved Kvitsjøen og til Tromsø. Noen slik sjeldenhet har vi ikke på museet, men vi har et gammelt fotografi som er merket med påskriften «Sabortsjikoff, russisk skipper». Det er tatt av fotograf Wickstrøm i Vardø, trolig en gang i 1880-årene. Mannen som er avbildet, må være en av skipperne Zaborshchikov fra landsbyen Kuzomen på Terkysten. Om to av disse, Semyon Zaborschikov (1818–1880) og sønnen Ivan Zaborschikov (1848-1880), vet vi dessuten at de var i besittelse av avskrifter av slike bøker. En annen Zaborshchikov fra Kuzomen, ved fornavn Aleksey, ble oppbragt av et engelsk krigsskip da han var på vei fra Vardø til Arkhangelsk med fisk i 1854, mens en skipper Mikhail Zaborshchikov ble dømt til fire års fengsel i Sovjetunionen i 1939. 
     
Innholdet i seilingsbeskrivelsene er nokså likt. De har gjerne et fast formular innledningsvis:
«Denne beskrivelse er gjort på nøyaktigste måte, i henhold til hvilken sjøfarere finner, det vil si erkjenner alle farlige steder og derved berger livet… Om der hender oss nød og ulykker av havets storm eller onde mennesker, send oss da, Herre, Din redningsmann og snare hjelper, Nikolaus Undergjøreren, til redning av oss syndige. Amen.»

Kjente steder, fremmede navn
Videre har kompassretningene helt egne navn – øst og vest er som på russisk, men nord kalles Vinter og sør Sommer. Nordøst er Midnatt og sørøst Middag. Russesiden brukes i beskrivelsene i betydningen øst (det heter seg at man skal «ligge på russesiden» når det menes å legge seg øst i en havn, for eksempel), men tyskesiden betyr vestover («tysker» betyr i denne sammenheng vest-europeer).

Beskrivelsene inneholder ofte også forklaringer på hvordan man seiler på Kvitsjøkysten og langs Ishavskysten videre østover. For oss er det imidlertid mer vesentlig at de forsyner oss med lange lister med pomorenes navn på for oss kjente steder.

Men andre er rett og slett selvstendige russiske navn på steder i Finnmark. Vardø heter Vargav, mens Vargajev er navnet på hele øygruppen Vardøya, Reinøya og Hornøya. Majerski (Majorøya) er det som på norsk heter Reinøya, der kommandanten («majoren») på Vardøhus fra gammelt av hadde enerett til eggsanking. Kazij eller Geitøya er vårt Hornøya.

Kiberg kalte pomorene for Birka, mens Volch’i Varaki (Ulvefjellene) antagelig er Kibergneset og Domen. Videre vestover finner vi Ragosicha (Persfjord), Piter (Hamningberg), Shyrokaja Guba (Bred-fjord, vårt Syltefjord) og Berdion (Berlevåg). Vender vi blikket innover Varangerfjorden, viser det seg at Komagelva ble kalt Molarieka (Lille-elva) og Skallelv, Bolsjarieka (Stor-elva).

Noen av disse navnene er rene «norske» navn, som Ungan for Omgang, eller samiske (Birka for Biergi). Andre er russiske og naturbeskrivende (Shyrokaja Guba), men uavhengig av det norske navnet på samme plass, mens andre er mer mystiske. Det er ikke innlysende hvorfor man kalte Hamningberg for Piter (mannsnavnet Peter), for eksempel.

Benketrappene – privat utstillingsvindu og offentlig arena i byer og uthavner

«Og jo mere hovmodige Husene er, desto længere springer Gadetrappene frem, de trænger sig uden videre langt ud paa Fortaugene; ‘vær så god...