27 januar 2007

Åsrøysene på Sørlandskysten

Åsrøyser kalles de på fagspråket, de tørrmurte ”bronsealderrøysene” som kneiser på nes og holmer langs kysten vår. Åsrøysene er vanlige langs norskekysten fra Trondenes og sørover, videre sørover langs den svenske vestkysten, på Østersjøkysten i både Sverige og Finland, samt på Gotland. I Kristiansand finner vi dem nær fastlandet i Vågsbygda, på vestsiden av Tofdalsfjorden og i Randesund – for å nevne noen av de mest tallrike forekomstene. Men røysene opptrer på topper og heier i innlandet også – for eksempel på Rossheia og Krågebuveden i Tveit. Dessuten finner vi av og til røyser ved vann og elver i innlandet; på Agder mest slående ved Byglandsfjorden, men det finnes røyser ved Tofdalselva og Mandalselva også. I Kristiansand har vi til sammen flere enn 70 åsrøyser. Brorparten av dem er lokalisert til ytterkysten og i den indre skjærgården, og derfor benevnes de også av og til kystrøyser.
De gangene åsrøyser har vært gjenstand for nærmere arkeologiske undersøkelser, har det oftest vist seg at de skjuler graver, og at vi altså har å gjøre med gravrøyser. Det gjelder begge de røysene som til nå har vært undersøkt i Kristiansand. Den ene av dem lå på Ladberget på Brøvig i Vågsbygda, den andre på Stangodden i Randesund. Men svært mange røyser har i perioder fått nytt liv som fundament for sjømerker, som varder eller som fiskeméd. En røys på Butangen ved Strømmebukta går under navnet ”Hollendergrava”, etter sigende fordi en hollandsk sjømann skal ha blitt gravlagt der.
Langs kysten finnes det karakteristiske fortetninger av åsrøyser. Røysene hos oss inngår i ett slikt fortettet område, som også omfatter Lillesand, der flere enn 100 åsrøyser er kjent og registrert, og Grimstad.
Hvor gamle er åsrøysene? På Østlandet bidro flere bronsealderfunn i røyser til at arkeologer alt på slutten av 1800-tallet regnet med at åsrøysene tilhørte bronsealderen. Arkeologen Helge Gjessing hevdet for mer enn 80 år siden at også røysene på sørlandskysten var fra bronsealderen, og hans oppfatning har fått stor utbredelse. Mange kaller derfor disse kulturminnene for ”bronsealderrøyser”. Ved Oslofjorden er det utvilsomt at flertallet av de monumentale åsrøysene som har vært undersøkte, har gitt funn fra bronsealderen, og det samme er tilfelle i flere andre regioner i Skandinavia, for eksempel i Trøndelag, på Gotland og langs den svenske Norrlandskysten. I sistnevnte område har landhevningen siden siste istid vært meget kraftig, og her viser det seg at et flertall av åsrøysene ligger i høyder som svarer til strandlinjene gjennom bronsealderen.
Men samtlige sikre bronsealdergravfunn fra Agder skriver seg fra jordhauger som den på Ve i Tveit. I en røys som ble utkastet på Haslaneset i Fjære før 1877, fantes imidlertid noen små ”forsiringssaker” av bronse og et leirkar med brente ben. Funnet er tapt, men det kan dreie seg om en branngrav fra yngre bronsealder. På Østlandet er det heller ikke alle undersøkte åsrøyser som har gitt funn fra bronsealderen; en røys på Askerön i Bohuslänskjærgården viste seg for eksempel å inneholde en brent våpengrav fra vikingtid, og tilsvarende funn har vi også på Vestlandet.
De få funnene på Agder som kan bidra til å belyse dateringsspørsmålet, spriker. Én åsrøys som antikvar Nicolay Nicolaysen undersøkte på Grefstad i Fjære i 1877, inneholdt en vikingtidsgrav. To andre funn fra Aust-Agder er daterte til jernalder. De to undersøkte røysene i Kristiansand er dessverre udaterte så langt, mens to åsrøyser som har vært gjenstand for undersøkelser i Lyngdal, kan dateres til henholdsvis begynnelsen av førromersk jernalder og romertid. En del av de registrerte, men ikke undersøkte åsrøysene kan ikke være så gamle som fra bronsealderen. Dersom vi antar et havnivå på 7-8 meter over det nåværende midt i bronsealderen, står det klart at mange røyser i Kristiansand ligger på steder som fremdeles ikke var blitt tørt land på det tidspunktet.
Grunnlaget for å betegne åsrøysene i Sørlandsskjærgården som ”bronsealderrøyser”, er altså nokså tynt. Men vi skal huske på at de fleste røyser som har vært åpnet, ikke har inneholdt andre spor enn noen brente ben. Flere av de røysene Nicolaysen undersøkte i Fjære, var av denne typen. Egentlige oldsaker ble heller ikke funnet i de to undersøkte røysene i Kristiansand, eller i den ene av de to røysene i Lyngdal. Den eneste av disse ikke-oldsaksførende røysene som er datert (ved hjelp av C14-metoden) på Agder, er den fra Hausvik i Lyngdal, og den viste seg altså å inneholde en enkel branngrav fra overgangen mellom yngre bronsealder og eldre førromersk jernalder. Kanskje er mange av disse enkle gravene nettopp fra disse århundrene da ellers ”gravfunnene svikter”, som arkeologen sier det? Men inntil flere røyser er undersøkte og daterte, skal vi likevel være forsiktige med å trekke direkte sammenligninger mellom åsrøysene lenger østpå og de på Sør- og Vestlandskysten.
Under enhver omstendighet er plasseringen av åsrøysene vesensforskjellig ikke bare fra bronsealderens jordhauger, men også fra jernalderbondens gravhauger, som ofte finnes ved datidens tun eller iallfall er slik plassert at de overblikker gårdens innmark.

Døden, vannet og solen
Teoriene som skal forklare åsrøysenes beliggenhet, er gjerne basert på røysene som ligger ved kysten – og de er da også i klart flertall. Beliggenheten og forskjellen fra jernalderbøndenes gravminner har blitt forklart ved at folk ble gravlagt der man hadde hatt sitt daglige virke: bonden ble hauglagt ved tunet eller med utsikt over gårdens innmark, mens det for bronsealderens sjøfarende handelsmann var naturlig å bli begravet med utsikt over den skipsleden som hadde vært hans arbeidsplass.
Når det gjelder nærheten til leden, har det vist seg at røysene finnes i nærheten av trange sund og farvann, og ved gamle gjennomseilinger eller drag. I den ytre skjærgården glimrer de med sitt fravær. Det er tydelig at røysbyggerne har ettersøkt datidens beskyttede innerfarleder – som leden mellom Flekkerøya og fastlandet. I noen tilfeller har landhevningen i århundrene som har gått (dersom vi antar at landet siden bronsealderens begynnelse har hevet seg ca. 8 meter), gjort den forhistoriske leden ubrukelig, ja, til og med sørget for at det nå er fast grunn på steder der bronse- og jernalderens fartøyer kunne padles utvungent gjennom. I Kristiansand gjelder det kanskje Stokken i Randesund, der det ligger røyser på begge sider av det som i dag er et eid som deler øya i to. Det er mulig at det samme er tilfelle med Drangsvannane i Randesund. At det i dag er et seilbart løp mellom Drangsvannane og Strømmebukta, skyldes kanaliseringen av Ronane i 1878-1880. Før den tid, var det bare så vidt man kunne dra en robåt gjennom. Det ligger åsrøyser både ved (den ytre) Rona og på et par av holmene i (det indre) Drangsvannet. Et lignende forhold, men i større målestokk, finner vi i Høvåg, der en antatt forhistorisk led markert av åsrøyser kan følges fra Krossnes over Søylekilen ved Høvåg til Indre Årsnes og videre til Isefjærfjorden. Her ligger åsrøysene på rekke og rad.
Alt de tidligste utforskerne av åsrøysene på Sørlandet hadde merket seg sammenhengen med leder til sjøs. Her er amtmann Peter Holm i 1790-årene:





”Historien viiser, at ved Söesiden har været Söerövere. Disse samlede sig paa disse Steder i Selskaber og udvalgte sig Boeliger, som vare beqvemme til Udsigt efter de Rejsende, hvilke de opsnappende, ihjelsloge Folkene, men Godset toge de til Bytte; slige Röverboeliger bleve kaldte Wikinga Bölla. Til saadant Röversted viiser sig endnu Kjendemærker paa Lister udi dette, at baade paa det faste Land og en Holme, der ligger midt i Passagen, med en stor Möje og Magt er opkastet 3de store Steen Dynger til temmelig Höjde, som en maadelig Jordbakke; dette slutter jeg mig til at være gjort for at kjende Landet, der ellers er fladt, for Röverne, naar de enten om Natten eller i taaget Vejr vilde söge sin Boelig.”



Tilsvarende ”Steen Dynger” hadde Holm sett langs leden fra Farsund til Korshavn:



”(V)ed Siderne af de smale Sunde, hvorigjennem der roes, findes oplagde Hobe af Stene, som maadelige og store Kanonkugler, hvilke formodentlig i fordum Söeröver – og Krigstider har været til at kaste paa de igjennemfarende Fiender.”



Listerfogden Andreas Tostrup mente på sin side, og så tidlig som i 1743, at røysene hadde med navigasjon å gjøre. Han skriver at de må ha vært opplagt ”af Strandsiderne til Kiendetegn for de Søefarende, da Navigationen ikke var kommen til det Brug, at de Sejlende deraf havde oplysning.”
Det er verdt å merke seg at mange av kystrøysene har blitt benyttet som kjentmerker for sjøfarende i nyere tid, og at de i mange tilfeller har blitt ombygde til varder eller har tjent som fundamenter for sjømerker. Vi kan heller ikke utelukke at enkelte av de registrerte røysene har blitt kastet opp i slike øyemed, og at de dermed aldri har vært gravminner.
På Kinn like nordvest av Flekkerøya er det for eksempel registrert to mindre røyser. Antagelig er det disse den hollandske kartografen Lucas Jansz Waghenaer omtaler som ”varder” (warderkens) når han i 1585 skal beskrive innseilingen til Flekkerøy havn østfra:





"Het Oostergat streckt in west noordwest / ende men siet die Fosse open / laet alle de swerte clippen aen stuerboort / ende die clippe met de twee Warderkens aen backboort / ende seylt alsoo innervaerts."



Kristiansand og de østlige delene av Agder befinner seg i grensesonen mellom et østlig og nordlig område der man i hovedsak gravlegger sine døde i steinrøyser og et vestlig og sørlig område der jordhauger dominerer. Vi har å gjøre med ulike tradisjonsområder, men med unntak av byggematerialet er det mange berøringspunkter mellom de to skikkene. Det kan være på sin plass å vektlegge likhetene mellom bronsealderens jordhauger og i det minste de større åsrøysene som er bygd for å sees – og at for at man skulle se fra dem. De har det til felles at de er anlagt slik at de står i klar silhuett mot horisonten og himmelen, og dette skiller dem som gruppe fra jernalderens typiske gårdsgravfelt. Det er rimelig å tenke seg at solens bevegelse over himmelen fra soloppgang til solnedgang har hatt en vesentlig betydning for dem som en gang bygde både røyser og hauger.
Åsrøyser og jordhauger har også det til felles at de i hovedsak er kystnære, eller i hvert fall ligger nær vann. Men hvorfor gravla man sine døde på nes, holmer og skjær? Det må ha sammenheng både med vannets symbolverdi og med havets viktige rolle som kontakt- og kommunikasjonsmedium. I kystrøysene møtes to sider av aristokratiets maktgrunnlag i disse århundrene – nemlig kontakten med forfedrene og kontakten med de ”andre”, de på den andre siden av havet.
Innenfor begge gravformer kan man skille ut nokså distinkte grupper. For røysenes del går det et skille mellom dem er synlige på stor avstand, og dem som ikke oppdages før man kommer tett innpå dem. De første henvender seg til et overordnet landskapsrom, og de har i mange tilfeller vært synlige for folk som dro forbi, mens den andre gruppen først og fremst forholder seg til det vi kan kalle nærlandskapet. Dette skillet går på tvers av inndelingen i kyst- og innlandsrøyser. Mens nærlandskapets røyser kanskje i hovedsak har fungert som markører av eiendomsrett til jorden gjennom tilknytningen til forfedrene, kan de røysene som har vært synlige på stor avstand for dem som ferdes på sjøen – enten de nå var forbireisende eller skulle til havn – ha symbolisert områdets tilknytning til og betydning for den sørskandinaviske metallkulturen.

22 januar 2007

Den siste kjempen

Jeg skrev nylig om hellige lunder på disse sidene. I den forbindelsen støtte jeg i flere kilder på tradisjoner knyttet til Lunden på Birkeland i Feda i Kvinesdal kommune. Det jeg ikke var klar over, var at denne lunden fremdeles eksisterer.

I bladet Grannen stod følgende gjengitt i nr. 1 for 1918:

"I Lunden paa Birkeland i Fede sokn stod det fyrr ei gamall svær eik som gardsfolket ofra til. Bl.a. maatte ho alltid faa noko naar ei ku hadde kalva. Det hev elles halde seg mykje skrymt og slikt der. Eg hugsar fraa eg gjekk amtskulen paa Feda for 30-40 aar sidan ein mann i Stronda fortalde um ein som hadde vore paa Birkeland um kvelden og kom ned etter den gamle steingota etter det var avdaga. Daa møtte han ein som kom ridande paa ein stor svart hest. Han tenkte ikkje større yver det med det same, men so kom kan til aa undrast at det ikkje høyrdest hovslag av hesten der i steinarne. O daa tok fæla han so han var bleik som ein dauding daa han kom til folk. Han fortalde daa kva han hadde vore ute for. "Ja du er ikkje den fyrste som hev møtt den karen!" sa dei med han."

Kilden for tradisjonen er Storaker og Fuglestvedts Folkesagn samlede i Lister og Mandals Amt fra 1881.

"Den gamle steingota" er den steinsatte parsellen av rideveien fra Fedefjorden og videre opp mot Kvinesheia (bildet t. v.). Fra 1650 var dette postvei og hovedferdselsåre langs Sørlandskysten. Det er denne strekningen av rideveien som kalles Lunden, og her finnes altså fremdeles en større bestand av eldre løvskog.

Det gamle treet på bildet ovenfor er etter lokal tradisjon ett av flere som man ofret til i gamle dager. Treet har blitt kraftig beskåret i flere omganger, men lever fremdeles.

14 januar 2007

Grenseskogen


Det var vanlig i eldre tid at større ubygde strekninger, marker ble de kalt, skilte mellom bosetningsområder. Julius Cæsar skriver i Gallerkrigen (1. årh. f.Kr.) om germanerne at det regnes for særlig ærefullt dersom man klarer å ”herje de nærmeste grensedistrikter så de har så store øde strekninger som mulig rundt seg”. Han skriver om den store grenseskogen Hercyniaskogen at ”den er så stor at en mann uten oppakning trenger ni dager for å komme igjennom den. (…) Det finnes ingen i det Germania vi kjenner, som kan si at han har nått ytterkanten av denne skogen endog etter seksti dagers reise, eller som vet hvor den ender”.

Fra senere i jernalderen kjenner vi Danskeskogen eller Jernved (Jernskogen) nordøst i dagens Schleswig-Holstein, som skilte mellom daner og saksere. Jernved var en ubebodd ødemark av store skog- og myrstrekninger til langt inn i middelalderen. Sachsenwald utenfor Hamburg er den siste rest av et stort skogområde som en gang skilte mellom saksiske og vestslaviske bosetningsområder (bildet: kart over Elben fra 1568; Sachsenwald til høyre). I den norrøne litteraturen møter vi Myrkviðr (Mørkeskogen) som grense mellom gotere og hunere i folkevandringstiden.

Tilsvarende ubygde marker eller grenseskoger kjenner vi fra Skandinavia også. Finnveden skilte for eksempel mellom daner og svear. I mindre målestokk var – og er – Morskogen grensetraktene mellom Hedemarken og Romerike, og det finnes en rekke andre eksempler.

I det senere germanske og norrøne verdensbildet spiller slike ”marker” en vesentlig rolle. Tenk bare på mytenes Utgard, eller på Jernskogen øst for menneskenes verden, Midgard, der trollkvinnen Angrboda oppfostrer Fenrisulvens avkom i påvente av Ragnarok. Helst skal vi forestille oss de ubebygde områdene mellom grender og bygder som jordiske paralleller til disse mytologiske ”markene” – som ville, farlige og ukjente områder der jotner og andre mytiske skikkelser rådet, og der de bebygde områdene med hus, åker og eng fremstod som trygge øyer i et hav av villskap og truende fare. I så fall er det lett å forstå at reiser mellom et bygd område og et annet var noe mer enn bevegelsen fra punkt A til punkt B; det var i like stor grad en reise fra det kjente til det ukjente.

I flere tilfeller synes den middelalderske oppfatningen av grenseboere å være preget av en lignende frykt og skepsis som den man nærte for de mytologiske markene. Tenk bare på elvegrimene i søndre Bohuslän, hvis navn ganske enkelt betyr ”bistre elvefolk”, eller på markemennene fra grensetraktene mellom Viken og Götaland, og den rollen de spiller i borgerkrigene i høymiddelalderen.

04 januar 2007

Offerlunden

Eldre kilder som Tacitus, Thietmar av Merseburg og Adam av Bremen beskriver hellige lunder som kultplasser, steder der offergaver ble overlatt til gudene (Bildet: Meindert Hobbema: Den gamle eken, 1662). Adam skriver således om en hellig lund i nærheten av templet i Gamla Uppsala, og hans opplysninger i så henseende regnes for å være troverdige. Mindre kjent er det kan hende at lunder som ble holdt for hellige, også er kjent fra nyere tids tradisjonsmateriale.

Om Sangesland i det fornminnerike Øvrebø i Vest-Agder heter det seg at den "i gamle Dage paa Grund af de mange store Træer, der omgav den, (skal) have dannet en eneste stor Lund. I denne Lund samledes de hedenske Nordmænd for at ofre paa det store Offeralter."

I norrøn mytologi er treet gjennom verdensasken Yggdrasil et sentralt mytologisk bilde av universet og menneskenes avhengighet av og kontakt med gudene.

-lund opptrer en del steder i sammensetninger med gudebetegnelser. Et eksempel er Forsetlund i Onsøy i Østfold, og kanskje også Guslund, som finnes som gårdsnavn blant annet i Enebakk i Akershus og Skjeberg i Østfold. Stedsnavnforskeren Per Vikstrand skriver at det usammensatte Lund også kan tenkes å vise til hellige lunder, men at miljøet navnene finnes i, må tillegges stor betydning. Han nevner videre at kilder fra tidlig-moderne tid i Sverige tyder på at det særlig var ospelunder som ble ansett for å være gamle offerlunder, og han finner koblingen til nettopp osp igjen på flere hold.

Det usammensatte Lund så vel som sammensetninger med -lund inngår mange steder i navnekomplekser som vitner om sentralfunksjoner i yngre jernalder. Fra Vest-Agder kan nevnes komplekset Lunde – Skei – Totland i Sirdal, Lunde – Huseby på Lista i Farsund og Lund på Oddernes i Kristiansand. I Østfold er det også flere eksempler: Lundeby ved Råde kirke i Råde og Lundeby ved Elingård i Onsøy er bare to av dem.

På Oddernes opptrer navnene Espelund og Lund sammen, og iallfall Lund synes å gå langt tilbake i tid. ”Lund” betegner jo også kulturskog som i jernalder og vikingtid alt lenge hadde vært et karakteristisk innslag i landskapet. Vi har av den grunn mange stedsnavn sammensatt med -lund, også i Kristiansand. Når Lund nede ved Otra ble til Lunden med stor L, bør det ha vært noe spesielt med akkurat denne lunden (Bildet: Ivan Ivanovitsj Sjisjkin, Høyslått i en ekelund, 1874 ).

Koblingen mellom treslaget osp og steder som folketradisjonen fremhever som offerlunder, er ellers ikke påfallende i det folkloristiske materialet fra Norge, så langt jeg kjenner det. Men tradisjonsmaterialet gir flere eksempler på lunder som har vært regnet for hellige. Oftest er det tale om eikelunder, og i mange tilfeller forteller tradisjonen at et inntil nylig bevart ”vettetre” på en gitt gård var det siste gjenværende av en større lund.

Her skal gjengis én tradisjon om en hellig lund, hentet fra Johannes Storaker og Ole Fuglestvedts Norske Folkesagn samlede i Lister og Mandals Amt. Sagnet gjelder gården Eigeland i Greipstad i Songdalen:

"Paa Vestsiden af den vakre Gumpedal i Grebstad ligger Gaarden Egeland. Før den blev opryddet, stod der, hvor Gaarden nu ligger, en Egelund, og midt i denne stod en Eg, som i Størrelse udmærkede sig fremfor de andre Træer. Efter denne Eg skal Gaarden have faaet Navn. Den Mand, som gav Anledning til, at Marken omkring denne Egelund blev opryddet, hedte Nils. Hos ham havde den Tjenestekarl ved Navn Aslak været saalænge, at han nu var udygtig til at fortsætte i sin Stilling, hvorfor Nils vilde give ham en liden Jordflek at bo paa og der bygge op Huse til ham. Nils, der var temmelig tilaars og derfor ogsaa kaldtes Gamle-Nils, gik en Dag sammen med Aslak omkring paa sin Eiendom for at finde en Plads til Aslak at bygge paa. Efterat have været paa 2-3 Steder, der alle syntes at mangle en eller anden af de Egenskaber, som fordredes af et Sted, der skulde beboes, kom de tilsidst til den omtalte Egelund. Her syntes Gamle-Nils, at alt havde faaet nyt Liv. "Se bare", sagde han, "hvor vakkert Gaardene ligger nedefter Dalen paa begge Sider af Elven! Ja, var det ikke, fordi jeg er bleven gammel paa Gaarden Stubstad, saa vilde jeg sandelig bo her!" mente Gamlen. "Men du ved jo, at her ofte sees etslags Lysning, hvorfor man jo tror, at et eller andet overnaturligt Væsen her har Tilhold. Hvem vilde vel bo paa et saadant Sted?" indvendte Aslak. "Dette bliver sikkert den vakreste Gaard i Dalen", mente Gamle-Nils. Uagtet Aslak var lidt bange for Stedet, lod han dog sin Husbond raade, han maatte jo takke til, at han kunde faa noget for sig selv. Ud paa Høstkanten havde mange Folk samlet sig i Egelunden for at bese de Husebygninger, Nils Stubstad havde opført for sin Tjenestegut. Gamle-Nils var ogsaa tilstede, og det var første Gang, han besaa de nye Bygninger; han havde nemlig en Stund været mindre rask, hvorfor han havde holdt sig inde. Denne Dag følte han sig vel og blev ogsaa glad, da han saa, de nye Huse; thi Arbeidet var udført baade godt og vakkert. "Hvorfor har man ikke hugget ned Træerne her foran Husene?" spurgte Gamlingen. "Solen kan jo ikke engang faa skinne ind i Huset!" Alle taug, thi enhver vidste, at Nils vilde hugge væk alt, hvad der stod iveien paa Fremsiden af Husene i Lunden; men alle havde dog, som Aslak havde bemærket, da Nils valgte Stedet til Byggeplads, en Frygt for denne Egelund. men sligt brydde Gamle-Nils sig ikke om; han rakte Aslak en Økse og befalede ham at gaa bort og hugge Træerne ned. "Det kunde blive mig et dyrt Arbeide, hvis Troldskab og Dverge, og hvad det nu er, som her har Tilhold, ikke vilde taale det", sagde Aslak. "Jeg bryr mig heller ikke om, at man fælder Lunden", sagde en anden. "Og ikke jeg heller", mente en tredie Mand. "Ja saa vil jeg", sagde Gamle-Nils, tog Øksen og stampede bortover mod Træerne. Han havde lave sko, røde Hoser og store Hosebaandsdusker, der han langt nedover Læggene hans. Han hugge først de smaa Træer. De tilstedeværende holdt sig et Stykke borte for at se, hvad Udfald Nils's Vaagestykke vilde faa. Da han vilde hugge den store Egen, gled Øksen i Barken og foor bort i Leggen paa ham, og idetsamme faldt han om. De, som saa det, satte i et Skrig; men ingen vaagede at springe hen til ham. Raadløse stod de allesammen, indtil Nils reiste sig lidt og man hørte ham sige: "Aa, det bløder svært!" "Han bløder sig ihjel, om vi bare staar her og ser paa", raabte Aslak, og idetsamme løb han og flere til. Nils blev baaret hjem; men han var bleven saa rystet af Skræk og mat af Blodtabet, at den gamle Sygdom greb ham igjen, og han døde kort Tid efter. Siden var der altid en Frygt for Egelunden."

«Viking» i Chicago 1893

I 1893 krysset et nybygd skip Atlanterhavet. Reisens mål var den storslåtte verdensutstillingen i Chicago, og om bord i «Viking» var et ma...