27 januar 2007

Åsrøysene på Sørlandskysten

Åsrøyser kalles de på fagspråket, de tørrmurte ”bronsealderrøysene” som kneiser på nes og holmer langs kysten vår. Åsrøysene er vanlige langs norskekysten fra Trondenes og sørover, videre sørover langs den svenske vestkysten, på Østersjøkysten i både Sverige og Finland, samt på Gotland. I Kristiansand finner vi dem nær fastlandet i Vågsbygda, på vestsiden av Tofdalsfjorden og i Randesund – for å nevne noen av de mest tallrike forekomstene. Men røysene opptrer på topper og heier i innlandet også – for eksempel på Rossheia og Krågebuveden i Tveit. Dessuten finner vi av og til røyser ved vann og elver i innlandet; på Agder mest slående ved Byglandsfjorden, men det finnes røyser ved Tofdalselva og Mandalselva også. I Kristiansand har vi til sammen flere enn 70 åsrøyser. Brorparten av dem er lokalisert til ytterkysten og i den indre skjærgården, og derfor benevnes de også av og til kystrøyser.
De gangene åsrøyser har vært gjenstand for nærmere arkeologiske undersøkelser, har det oftest vist seg at de skjuler graver, og at vi altså har å gjøre med gravrøyser. Det gjelder begge de røysene som til nå har vært undersøkt i Kristiansand. Den ene av dem lå på Ladberget på Brøvig i Vågsbygda, den andre på Stangodden i Randesund. Men svært mange røyser har i perioder fått nytt liv som fundament for sjømerker, som varder eller som fiskeméd. En røys på Butangen ved Strømmebukta går under navnet ”Hollendergrava”, etter sigende fordi en hollandsk sjømann skal ha blitt gravlagt der.
Langs kysten finnes det karakteristiske fortetninger av åsrøyser. Røysene hos oss inngår i ett slikt fortettet område, som også omfatter Lillesand, der flere enn 100 åsrøyser er kjent og registrert, og Grimstad.
Hvor gamle er åsrøysene? På Østlandet bidro flere bronsealderfunn i røyser til at arkeologer alt på slutten av 1800-tallet regnet med at åsrøysene tilhørte bronsealderen. Arkeologen Helge Gjessing hevdet for mer enn 80 år siden at også røysene på sørlandskysten var fra bronsealderen, og hans oppfatning har fått stor utbredelse. Mange kaller derfor disse kulturminnene for ”bronsealderrøyser”. Ved Oslofjorden er det utvilsomt at flertallet av de monumentale åsrøysene som har vært undersøkte, har gitt funn fra bronsealderen, og det samme er tilfelle i flere andre regioner i Skandinavia, for eksempel i Trøndelag, på Gotland og langs den svenske Norrlandskysten. I sistnevnte område har landhevningen siden siste istid vært meget kraftig, og her viser det seg at et flertall av åsrøysene ligger i høyder som svarer til strandlinjene gjennom bronsealderen.
Men samtlige sikre bronsealdergravfunn fra Agder skriver seg fra jordhauger som den på Ve i Tveit. I en røys som ble utkastet på Haslaneset i Fjære før 1877, fantes imidlertid noen små ”forsiringssaker” av bronse og et leirkar med brente ben. Funnet er tapt, men det kan dreie seg om en branngrav fra yngre bronsealder. På Østlandet er det heller ikke alle undersøkte åsrøyser som har gitt funn fra bronsealderen; en røys på Askerön i Bohuslänskjærgården viste seg for eksempel å inneholde en brent våpengrav fra vikingtid, og tilsvarende funn har vi også på Vestlandet.
De få funnene på Agder som kan bidra til å belyse dateringsspørsmålet, spriker. Én åsrøys som antikvar Nicolay Nicolaysen undersøkte på Grefstad i Fjære i 1877, inneholdt en vikingtidsgrav. To andre funn fra Aust-Agder er daterte til jernalder. De to undersøkte røysene i Kristiansand er dessverre udaterte så langt, mens to åsrøyser som har vært gjenstand for undersøkelser i Lyngdal, kan dateres til henholdsvis begynnelsen av førromersk jernalder og romertid. En del av de registrerte, men ikke undersøkte åsrøysene kan ikke være så gamle som fra bronsealderen. Dersom vi antar et havnivå på 7-8 meter over det nåværende midt i bronsealderen, står det klart at mange røyser i Kristiansand ligger på steder som fremdeles ikke var blitt tørt land på det tidspunktet.
Grunnlaget for å betegne åsrøysene i Sørlandsskjærgården som ”bronsealderrøyser”, er altså nokså tynt. Men vi skal huske på at de fleste røyser som har vært åpnet, ikke har inneholdt andre spor enn noen brente ben. Flere av de røysene Nicolaysen undersøkte i Fjære, var av denne typen. Egentlige oldsaker ble heller ikke funnet i de to undersøkte røysene i Kristiansand, eller i den ene av de to røysene i Lyngdal. Den eneste av disse ikke-oldsaksførende røysene som er datert (ved hjelp av C14-metoden) på Agder, er den fra Hausvik i Lyngdal, og den viste seg altså å inneholde en enkel branngrav fra overgangen mellom yngre bronsealder og eldre førromersk jernalder. Kanskje er mange av disse enkle gravene nettopp fra disse århundrene da ellers ”gravfunnene svikter”, som arkeologen sier det? Men inntil flere røyser er undersøkte og daterte, skal vi likevel være forsiktige med å trekke direkte sammenligninger mellom åsrøysene lenger østpå og de på Sør- og Vestlandskysten.
Under enhver omstendighet er plasseringen av åsrøysene vesensforskjellig ikke bare fra bronsealderens jordhauger, men også fra jernalderbondens gravhauger, som ofte finnes ved datidens tun eller iallfall er slik plassert at de overblikker gårdens innmark.

Døden, vannet og solen
Teoriene som skal forklare åsrøysenes beliggenhet, er gjerne basert på røysene som ligger ved kysten – og de er da også i klart flertall. Beliggenheten og forskjellen fra jernalderbøndenes gravminner har blitt forklart ved at folk ble gravlagt der man hadde hatt sitt daglige virke: bonden ble hauglagt ved tunet eller med utsikt over gårdens innmark, mens det for bronsealderens sjøfarende handelsmann var naturlig å bli begravet med utsikt over den skipsleden som hadde vært hans arbeidsplass.
Når det gjelder nærheten til leden, har det vist seg at røysene finnes i nærheten av trange sund og farvann, og ved gamle gjennomseilinger eller drag. I den ytre skjærgården glimrer de med sitt fravær. Det er tydelig at røysbyggerne har ettersøkt datidens beskyttede innerfarleder – som leden mellom Flekkerøya og fastlandet. I noen tilfeller har landhevningen i århundrene som har gått (dersom vi antar at landet siden bronsealderens begynnelse har hevet seg ca. 8 meter), gjort den forhistoriske leden ubrukelig, ja, til og med sørget for at det nå er fast grunn på steder der bronse- og jernalderens fartøyer kunne padles utvungent gjennom. I Kristiansand gjelder det kanskje Stokken i Randesund, der det ligger røyser på begge sider av det som i dag er et eid som deler øya i to. Det er mulig at det samme er tilfelle med Drangsvannane i Randesund. At det i dag er et seilbart løp mellom Drangsvannane og Strømmebukta, skyldes kanaliseringen av Ronane i 1878-1880. Før den tid, var det bare så vidt man kunne dra en robåt gjennom. Det ligger åsrøyser både ved (den ytre) Rona og på et par av holmene i (det indre) Drangsvannet. Et lignende forhold, men i større målestokk, finner vi i Høvåg, der en antatt forhistorisk led markert av åsrøyser kan følges fra Krossnes over Søylekilen ved Høvåg til Indre Årsnes og videre til Isefjærfjorden. Her ligger åsrøysene på rekke og rad.
Alt de tidligste utforskerne av åsrøysene på Sørlandet hadde merket seg sammenhengen med leder til sjøs. Her er amtmann Peter Holm i 1790-årene:





”Historien viiser, at ved Söesiden har været Söerövere. Disse samlede sig paa disse Steder i Selskaber og udvalgte sig Boeliger, som vare beqvemme til Udsigt efter de Rejsende, hvilke de opsnappende, ihjelsloge Folkene, men Godset toge de til Bytte; slige Röverboeliger bleve kaldte Wikinga Bölla. Til saadant Röversted viiser sig endnu Kjendemærker paa Lister udi dette, at baade paa det faste Land og en Holme, der ligger midt i Passagen, med en stor Möje og Magt er opkastet 3de store Steen Dynger til temmelig Höjde, som en maadelig Jordbakke; dette slutter jeg mig til at være gjort for at kjende Landet, der ellers er fladt, for Röverne, naar de enten om Natten eller i taaget Vejr vilde söge sin Boelig.”



Tilsvarende ”Steen Dynger” hadde Holm sett langs leden fra Farsund til Korshavn:



”(V)ed Siderne af de smale Sunde, hvorigjennem der roes, findes oplagde Hobe af Stene, som maadelige og store Kanonkugler, hvilke formodentlig i fordum Söeröver – og Krigstider har været til at kaste paa de igjennemfarende Fiender.”



Listerfogden Andreas Tostrup mente på sin side, og så tidlig som i 1743, at røysene hadde med navigasjon å gjøre. Han skriver at de må ha vært opplagt ”af Strandsiderne til Kiendetegn for de Søefarende, da Navigationen ikke var kommen til det Brug, at de Sejlende deraf havde oplysning.”
Det er verdt å merke seg at mange av kystrøysene har blitt benyttet som kjentmerker for sjøfarende i nyere tid, og at de i mange tilfeller har blitt ombygde til varder eller har tjent som fundamenter for sjømerker. Vi kan heller ikke utelukke at enkelte av de registrerte røysene har blitt kastet opp i slike øyemed, og at de dermed aldri har vært gravminner.
På Kinn like nordvest av Flekkerøya er det for eksempel registrert to mindre røyser. Antagelig er det disse den hollandske kartografen Lucas Jansz Waghenaer omtaler som ”varder” (warderkens) når han i 1585 skal beskrive innseilingen til Flekkerøy havn østfra:





"Het Oostergat streckt in west noordwest / ende men siet die Fosse open / laet alle de swerte clippen aen stuerboort / ende die clippe met de twee Warderkens aen backboort / ende seylt alsoo innervaerts."



Kristiansand og de østlige delene av Agder befinner seg i grensesonen mellom et østlig og nordlig område der man i hovedsak gravlegger sine døde i steinrøyser og et vestlig og sørlig område der jordhauger dominerer. Vi har å gjøre med ulike tradisjonsområder, men med unntak av byggematerialet er det mange berøringspunkter mellom de to skikkene. Det kan være på sin plass å vektlegge likhetene mellom bronsealderens jordhauger og i det minste de større åsrøysene som er bygd for å sees – og at for at man skulle se fra dem. De har det til felles at de er anlagt slik at de står i klar silhuett mot horisonten og himmelen, og dette skiller dem som gruppe fra jernalderens typiske gårdsgravfelt. Det er rimelig å tenke seg at solens bevegelse over himmelen fra soloppgang til solnedgang har hatt en vesentlig betydning for dem som en gang bygde både røyser og hauger.
Åsrøyser og jordhauger har også det til felles at de i hovedsak er kystnære, eller i hvert fall ligger nær vann. Men hvorfor gravla man sine døde på nes, holmer og skjær? Det må ha sammenheng både med vannets symbolverdi og med havets viktige rolle som kontakt- og kommunikasjonsmedium. I kystrøysene møtes to sider av aristokratiets maktgrunnlag i disse århundrene – nemlig kontakten med forfedrene og kontakten med de ”andre”, de på den andre siden av havet.
Innenfor begge gravformer kan man skille ut nokså distinkte grupper. For røysenes del går det et skille mellom dem er synlige på stor avstand, og dem som ikke oppdages før man kommer tett innpå dem. De første henvender seg til et overordnet landskapsrom, og de har i mange tilfeller vært synlige for folk som dro forbi, mens den andre gruppen først og fremst forholder seg til det vi kan kalle nærlandskapet. Dette skillet går på tvers av inndelingen i kyst- og innlandsrøyser. Mens nærlandskapets røyser kanskje i hovedsak har fungert som markører av eiendomsrett til jorden gjennom tilknytningen til forfedrene, kan de røysene som har vært synlige på stor avstand for dem som ferdes på sjøen – enten de nå var forbireisende eller skulle til havn – ha symbolisert områdets tilknytning til og betydning for den sørskandinaviske metallkulturen.

Ingen kommentarer: