01 februar 2007

Fra Oslos vikingtid

Da man gravde ut tomten for det nye Oslo rådhus i begynnelsen av 1930-årene, støtte arbeidsfolkene på et sverd fra vikingtiden (bilde 1). Sverdet, som er fra 800-tallet, lå en meter eller så under markoverflaten, og på den eiendommen som på det tidspunktet het Bakkegaten 9. Det var ikke første gang man gjorde vikingtidsfunn i dette området. Åtti år tidligere hadde et annet sverd kommet for dagen på en av naboeiendommene. Det underlige med disse sverdfunnene er at de ser ut til å ha vært deponert i sjøen. Til inn i nyere tid gikk jo Pipervika, det gamle Gyljandi, helt inn til det som nå er Kjeld Stubs gate, og når vi tar landhevningen siden 800-årene (innerst i Oslofjorden må vi regne med minst 5-6 meter høyere vannstand enn dagens) med i beregningen, taler sannsynligheten for at funnstedene enten var åpent vann eller lå i fjæresonen i vikingtiden.

Også fra andre steder i vikingenes verden kjennes våpenfunn fra vann og våtmarker. Mest kjent er vel funnene fra Themsen i London, men det er gjort lignende funn i Skandinavia. I Norge er dette en sjelden funntype, som først og fremst kjennes fra nå uttappede vann på Jæren. Det kan ofte være vanskelig å avgjøre om funn av denne typen er lagt i sjøen med hensikt eller om de representerer gjenstander som har blitt mistet. Både sjøslag og krigshandlinger på isen vinterstid kan tenkes som forklaring, men inne i den grunne og beskyttede Pipervika passer det neppe. Da er det rimeligere å tenke seg at sverdene har blitt kastet i på nokså grunt vann – som offer til høyere makter.

Det er ikke så ofte at vikingtidsfunnene fra Oslo har blitt trukket frem. Et stykke på vei har det blitt etablert en oppfatning av at de arkeologiske funnene fra de to hundre årene før bygrunnleggelsen omkring år 1000 er nokså anonyme. I forlengelsen av denne oppfatningen har enkelte hevdet at det arkeologiske kildematerialet ikke peker ut noen sentral bosetning i Oslodalen, men heller en jevn velstand.

Jeg tror ikke siste ord er sagt i så måte. Hovedstaden har en spennende vikingtid, og de arkeologiske funnene er faktisk ikke så rent få. Som i mange andre storbyer, er funnene for en stor del gjort i forbindelse med byutvikling for nokså lenge siden, slik at vi i mange tilfeller kunne ha ønsket oss flere og bedre opplysninger om funnkontekstene. Men det materialet som står til rådighet, viser likevel interessante tendenser – som i det minste et stykke på vei bør rokke ved etablerte oppfatninger.

Fra Oslo til British Museum
Enkelte av de funnene som kom for dagen i Christiania og Aker i første halvdel av 1800-tallet, havnet helt andre steder enn i den lokale Oldsaksamlingen. I vikingtidsutstillingen i British Museum i London er det således utstilt et tveegget, mønstersmidd sverd fra Hoff i Vestre Aker, der det omkring 1850 ble funnet i en ”tumulus” (gravhaug). Hoff-sverdet ble bragt til England av amatørarkeologen John Thurnam, som besøkte Norge høsten 1850. Thurnam var også kommet i besittelse av en skjoldbule fra Kampen, foruten en rekke oldsaker fra Opplandene. Hvordan han fikk tak i gjenstandene fra Oslo, vet vi ikke. Vi vet at han kjøpte en del av oldsakene fra Norge av bønder som selv hadde funnet dem på egen gård, mens andre gjenstander var en gave fra en ”distinguished archaeologist” i Christiania, uten at vi vet hvilken ”fremragende arkeolog” det er tale om.

Et annet funn havnet i København så tidlig som i 1812. Da ble det overført til den institusjonen som i dag heter Nationalmuseet fra kaptein Sommers privatsamling. En gang før 1812 må altså dette funnet være gjort. Funnstedet er Frogner, men nærmere opplysninger foreligger ikke. Det er imidlertid ingen tvil om at det dreier seg om et gravfunn. Til funnet hører et tveegget sverd, en øks, en spydspiss, 7 pilspisser, en hammer, et ildstål, en rangle (hesteutstyr) og en krok (kan hende en sledekrok). Funnet fra Frogner inneholder mange gjenstander, og det skiller seg i så måte ikke bare fra de overnevnte funnene – som hver består av én enkelt gjenstand – men i noen grad også fra vikingtidsgravfunn flest i Oslo.

Gravhauger og flatmarksgraver
Det nevnte funnet fra Hoff var altså funnet i en gravhaug, mens vi ikke har opplysninger om funnforholdene når det gjelder funnene fra Kampen og Frogner. I vikingtiden opptrer både gravhauger og flatmarksgraver, og begge gravformene er representert i materialet fra Oslo. Vi har sikre vikingtidsfunn fra gravhauger fra St. Hanshaugen, Rød i Vestre Aker, Sophieberg, Sinsen, Ulven, Brekke i Maridalen, Nygård, Gaustad, Grefsen, Hoff, Kampen, Sjølyst, Hasle og Bestum. Men i mange tilfeller forteller funnopplysningene at det ikke var spor etter haug. At dette i særlig grad gjelder funn som er gjort i sentrumsnære områder, er ikke egnet til å forundre – her har jo aktiviteten vært stor, slik at eventuelle gravhauger for lengst kan ha blitt fjernet.

Men en del av funnene er gjort så langt ned i bakken at det vanskelig kan være tale om annet enn flatmarksgraver. Om en våpengrav som kom for dagen under veiarbeid i Geitmyrveien, heter det at gjenstandene lå i én meters dybde. Det dreier seg forresten om en innholdsrik mannsgrav, med sverd, øks, 2 pilspisser, kniv, bryne, linhekle og kjel eller gryte av jern. Vi har flere funn som er funnet så mye som én meter under bakken: fra Disen har vi et sverdfunn, og fra Tåsen og Brynseng to våpengraver med øks og sverd. I nærheten av Grefsen stasjon gjorde arbeiderne Thomas Svendsen og K. Gulliksen et sverdfunn senhøstes 1924. Sverdet lå hele 1,2 meter under markoverflaten. Om en del andre funn heter det bare at de er funnet dypt i jorden.

Etter hvert som kristendommen får innpass i Skandinavia, forsvinner den gamle skikken med likbrenning. I vikingtiden forekommer både likbrenning og jordfeste. Materialet fra Oslo gir ikke anledning til å studere forholdet mellom de to tradisjonene i detalj, men ellers på Østlandet har det vist seg at branngravskikken dominerer klart helt frem til kristningen.

Et forhold som Oslomaterialet imidlertid er egnet til å belyse, er forholdet mellom manns- og kvinnegraver. I utgangspunktet kunne man kanskje tenke seg at svaret er gitt – at det selvsagt må være om lag like mange kvinne- som mannsgraver. Slik er det imidlertid ikke. Det finnes betydelige lokale og regionale forskjeller i så måte. La oss derfor se litt nærmere på hvordan det forholder seg hos oss.

Kvinne- og mannsgraver
Kvinnegravene kjennetegnes ved at de inneholder én eller flere av de smykkene eller spennene som særpreger vikingtidens kvinnedrakt. Det som utmerker de sikre mannsgravene, er forekomsten av våpen – sverd, øks og spyd i ulike kombinasjoner.

Med dette som utgangspunkt finner vi følgende: Av 57 gravfunn fra Oslo som kan kjønnsbestemmes, er 54 mannsgraver og kun 4 kvinnegraver. Kvinnegravene er det fort gjort å liste opp – de skriver seg fra Sinsen, hjørnet Welhavens gate/Parkveien, Vinderen og Bygdøy. Mannsdominansen er altså massiv. Hva kan forklaringen være?

For det første: Selv om overvekten av mannsgraver er usedvanlig stor, så er den ikke helt uten paralleller i Norge. Ikke minst i enkelte distrikter på det indre Østlandet dominerer mannsgravene stort. Men det er også en klar sammenheng mellom områder der få eller ingen av gravfunnene skyldes fagmessige utgravninger og slike som har relativt få kvinnegraver. Der utgravningsaktiviteten har vært stor, slik som på de gravplassene som kan knyttes til den bymessige bebyggelsen på Kaupang i Vestfold, er det et jevnere forhold mellom manns- og kvinnegraver. Trolig skyldes dette dels at større gjenstander av jern som økser og sverd har lettere for å bli oppdaget ved tilfeldige gravearbeider enn de nokså skjøre bronsesmykkene som forekommer i kvinnegravene.

Dessuten er det slik at i de tilfellene der man har kunnet kjønnsbestemme skjelettrestene på en gravplass, er det vanligvis tilnærmet like mange kvinne- som mannsgraver – slik det jo burde være. En vesentlig del av forklaringen på dette forholdet må være at bare en mindre del av de som ble gravlagt i denne perioden, fikk kjønnsbestemmende utstyr med seg i graven, og det er mulig at relativt flere menn enn kvinner ble tilgodsett på dette viset.

Flest funn fra 900-tallet
Men det er også et kronologisk aspekt ved dette. Det viser seg nemlig, sånn i det store og hele, at de fleste gravene med kvinneutstyr opptrer i 800-årene, mens den kraftige mannsdominansen først og fremst hører 900-årene til. Og i hovedstaden er det ganske riktig en klar overvekt av graver som kan plasseres i yngre vikingtid, altså på 900-tallet (bilde 2: sverd fra Ulven).

Forholdet er faktisk nokså påfallende. Det sier seg selv at det også i dette tilfellet er tale om utstyrte graver, med andre ord slike som kan dateres. Det er ingen grunn til å anta at det faktiske antallet gravleggelser skulle være så mye større på 900-tallet enn i det foregående århundret.

Det bemerkelsesverdige er at hovedstaden i dette henseende skiller seg ut fra øvrige kystdistrikter ved Oslofjorden. Både vest og øst for fjorden er den kronologiske fordelingen stikk motsatt av den i Oslo – der er det nemlig flest utstyrte graver fra 800-årene. Lignende forhold finner vi i lenger vestover langs kysten. Det omvendte forholdet som råder i Oslo, har derimot paralleller i mange innlandsbygder, Opplandene inkludert.

Våpengraver
Det er ikke godt å si hvorfor det er slik. Men kan hende er det ikke uten betydning at det i realiteten er en kraftig økning i mengden våpengraver fra eldre til yngre vikingtid vi har med å gjøre. Graver med våpen uttrykker en bestemt sosial status i vikingtiden. Undersøkelser av våpengraver i England og på Kontinentet har viset at det ikke er noe samsvar mellom våpenutrustning og fysikk – giktbrudne og menn med en fysikk som ville ha vært lite egnet til krig, kan være utstyrt med våpen, mens menn med god fysikk og som tydelig har falt i kamp, ofte ikke er gravlagt med våpen overhodet.

Ikke bare stormenn og andre personer med sosial status, men også folk med ambisjoner i den retning, har kunnet opptre som krigere – fordi krigerrollen har bidratt til å gi dem legitimitet som statuspersoner. Denne krigeridentiteten har man (arvingene) kunnet ta uavhengig av om den døde faktisk har vært i krig eller har oppnådd sin sosiale stilling gjennom en karriere som kriger.

I første halvdel av 900-året har med andre ord samfunnsforholdene innerst i Viken vært av en slik karakter at mange familier har villet markere sine mannlige medlemmers status som krigere. Det kan tyde på et samfunn under ideologisk ”stress”, og der sosial status og maktposisjoner kanskje var i støpeskjeen.

Den vanligste typen våpengrav i Oslo er en som inneholder et sverd som eneste våpen. I det hele tatt er sverdet det våpen som er mest utbredt – det forekommer i nesten 2/3 av våpengravene. Dette er et trekk som går igjen i flere kystdistrikter øst for Lindesnes. I de samme områdene er graver med sverd som eneste våpen utbredt. I landet som helhet er det derimot øksen som er det klart vanligste våpenet. Men om det store innslaget av sverd kan sies å særprege mannsgravskikken i Viken, så er det altså distinkte forskjeller mellom de øvrige vikske kystbygdene og det gamle Osloherad i andre henseender.

Sverdet var periodens mest kostbare og prestisjetunge våpen. I det store bildet dominerer dette våpenet i mannsgravene i områder der skandinavene først og fremst eller i hvert fall i stor grad opptrådte som krigere. Det gjelder vikingrikene i Dublin og i Danelagen, og det gjelder på de store vikingtidsgravplassene ved de russiske elvene. Sverdet synes å ha vært den profesjonelle krigerens fremste symbol. Den relativt store sverdmengden i Oslo understreker dermed inntrykket av at krig og krigerstatus var blitt et viktig anliggende innerst i Viken i tiden omkring år 900.

Spor etter et aristokratisk samfunn
Vikingtidssamfunnet som sådan var aristokratisk. Vesentlig for en manns status og posisjon var hva han eide (jordegodset), hvem han kom fra (slekten) og hvem han kjente (forbindelsene). De utstyrte gravene tilhører antagelig først og fremst større og mindre jordeiere og familiene deres.

Innenfor klassen av jordeiere fantes det et aristokrati, og dette aristokratiet skiller seg ut i det arkeologiske materialet blant annet gjennom å praktisere en overregional gravskikk. Til de gravskikkene som ser ut til å være knyttet til vikingtidens aristokrati, er kammergraver og båtgraver.

I Oslo har vi en båtgrav fra St. Hanshaugen. Sammen med en øks, en spydspiss og noen andre jernsaker, ble en del båtnagler overlevert Oldsaksamlingen en gang i 1850-årene. Gjenstandene var funnet sammen med noe formuldet treverk i en gravhaug på byskriver Ryes løkke. Man hadde også observert ubrente dyreben i haugen.

Kammergraver er jordfestegraver der liket er plassert i et tømret kammer under markoverflaten. Lenge regnet man med at kammergravene fra vikingtiden var et fenomen som ikke fantes i Norge, men det har siden vist seg at kammergravskikken har hatt en viss utbredelse også her, og da først og fremst på Østlandet. Vi kjenner ingen graver av denne typen fra hovedstaden, men det kan godt skjule seg kammergraver blant de nedgravde jordfestegravene.

Fra Brekke i Maridalen kommer et dårlig opplyst funn av en stigbøyle av vikingtids type. Den skal være funnet i en ”sandhaug”, og muligens dreier det seg om en rest av et gravfunn. Graver med rideutstyr i form av stigbøyler eller sporer – såkalte ”ryttergraver” – settes ofte i forbindelse med folk som har stått i et særlig forhold til kongemakten. Kanskje dreier det seg om en slags hærledere.

I Norge har langt de fleste ryttergraver kommet for dagen i østlandsfylkene, brorparten i Akershus og Hedmark. Og det store flertallet av disse gravene er fra 900-årene. I første halvdel av dette århundret var daneveldet svekket. I 800-årene hadde det vært danske konger som hadde vært overherrer i Viken. Men nå, på begynnelsen av 900-tallet, var det kamp om kontrollen over disse grenselandskapene – mellom danske og vestnorske konger, i det minste. Trolig er det en sammenheng mellom denne maktkampen og ryttergravene. Det er fristende å tenke seg at den store mengden våpengraver i 900-tallets Osloherad også står i en eller annen forbindelse med denne konflikten.

Våpengravmaterialet fra Kaupang i Vestfold kan oppvise flere av de samme trekk som Oslos. I 800-årene ser det ut til at Kaupang har vært et støttepunkt for en tidlig danske kongemakt på vestsiden av Oslofjorden. Etter ca. 900 kan det i det minste i perioder ha vært et kongedømme med utgangspunkt i vestlandsområdet som har kontrollert Kaupang. I Kaupanggravene fra de første tiårene av 900-tallet finner vi et meget betydelig innslag av sverd, og i det hele tatt en svært stor andel våpengraver. Kan det lignende bildet som materialet fra Oslo gir, skyldes et lignende forhold? Fantes det med andre ord et støttepunkt for kongemakten innerst i Viken – alt omkring 900?

Aker – sentrum i Oslodalen
Erik Schia skriver i sin ”Oslo innerst i Viken” at det ikke kan påvises noen sentralgård i Oslodalen i jernalderen. Da overser han etter min mening de indikasjonene som gravmaterialet gir, og i så måte står han i en lang tradisjon hva angår utforskningen av hovedstadsområdets tidlige historie.

Dersom vi ser de arkeologiske og de skriftlige kildene i lys av hverandre, peker det seg nemlig nettopp ut et sentrum i Oslodalen – en gård som bør regnes som en meget sannsynlig kandidat som kongelig støttepunkt i vikingtiden.

Flere av de gravfunnene som har vært nevnt i det foregående, skriver seg fra én og samme gravplass. På høydedraget nord for Gamle Aker kirke lå nemlig i sin tid et meget stort gravfelt som var i bruk fra 700-årene og frem til midten av 900-årene. Aker-gravfeltet strakte seg fra Schwensens gate over St. Hanshaugen og nordover langs Geitmyrsveien helt til Nordre gravlund. Ingen synlige gravminner er bevart i dette området, og ingen av de mange funnene herfra er kommet til Oldsaksamlingen som et resultat av fagarkeologiske undersøkelser. Men det er øyensynlig tale om et av de betydeligste gravfeltene fra yngre jernalder i Øst-Norge.

Denne gravplassen ble rasert i løpet av 1800-tallet, og som så ofte eller med vikingtidsmaterialet fra Oslo, skulle vi gjerne ha hatt flere opplysninger! Det har heller aldri vært påvist den eller de bebyggelsene som gravfeltet har hørt til. Men i det samme området lå i middelalderen storgården Aker, og det er ikke grunn til å anta annet enn at den store gravplassen har tilhørt Aker gård. Selv om gravplassen ikke forteller om større bosetning og makt i dette området før i slutten av merovingertiden, viser et løsfunn av en såkalt gullbrakteat fra folkevandringstiden (400-årene) at stedet har vært sentralt også i foregående århundrer.

Den store gravplassen, det kraftige innslaget av våpengraver og gullfunnet – alt bidrar til inntrykket av Aker som en bosetning utenom det vanlige i yngre jernalder. Kanskje ble det også bygd kirke på gården alt i slutten av vikingtiden. Omkring 1100 oppførte man i hvert fall den monumentale steinkirken som vi kjenner som Gamle Aker kirke, på stedet. Det er høyst rimelig at det var kongemakten som stod bak byggingen av kirken. Gamle Aker kirke var én av seks fylkeskirker i Viken. Også eiendomsforholdene peker mot kongemakten – i høymiddelalderen tilhørte Aker gård bispestolen, og det samme var tilfelle med en rekke andre gårder i Aker. Trolig har vi å gjøre med én eller flere kongelige donasjoner. Aker gård ble i slutten av 1100-årene, i biskop Helges tid, overført til Nonneseter kloster, som den siden tilhørte.

Det kan innvendes at det dermed er en periode på 200 år i gårdens historie som vi ikke vet noe om, og som svekker argumentet om Aker som kongsgård alt i vikingtiden. Jeg tror imidlertid at det finnes en kilde eller to som iallfall delvis bygger bro over disse ”mørke århundrene”.

Kongemøtet i 1046
Det dreier seg om en begivenhet som foregikk i 1046, og som det berettes om i tre ulike sagakilder. Begivenheten er forliket mellom kongene Magnus Olavsson (den gode) og Harald Sigurdsson (hardråde). Her er Morkinskinnas gjengivelse av det som foregikk:

”Deretter for Harald med ein flokk omkring på Oppland og vart då kalla konge av bøndene. … Kong Magnus ville no møta kong Harald og røkja etter kva han ville, om han ville forlikast med honom, eller om han ville hava ufred. Kong Magnus ville då fyrst verja det landet som var hans ættejord. Han kom til Vika og spurde der alle tidendene om kva Harald, frenden hans, hadde føre seg. Kong Harald søkte ned imot honom med hæren. … Det vart då kalla saman til ei stor veitsle på ein stad som heiter Skjoldåker (Skjaldarakr).”

I Fagrskinna sies det at forliket fant sted der det heter Aker (Akr).

Aker/Skjoldaker blir gjerne identifisert som Åker i Vang på Hedemarken, men argumentene er ikke overbevisende. Jeg kan ikke forstå annet enn at det er Magnus Olsens autoritet som mer enn noe annet har gjort at identifiseringen har blitt stående. Filologen Olsen hevdet i 1915 at det måtte dreie seg om Åker i Vang, basert på forhold som at Åker var kjent som et gammelt tingsted (kong Magnus kaller sammen til ting i fortsettelsen av de refererte begivenhetene) og dessuten var en kjent og gammel storgård, at den forutgående handlingen i sagaen finner sted på Opplandene, og at Harald neppe ville ha våget seg utenfor Opplandene.

Men det heter jo i sagaen at Magnus befinner seg i Viken, ikke på Opplandene, da Harald kom til ham, og at sistnevnte ”søkte ned imot honom” (Magnus).

Snorre Sturlusons gjengivelse av forliksmøtet skiller seg fra de andre kildenes. Hos Snorre er det på vei tilbake til Norge fra et plyndringstokt i Danmark at Harald møter Magnus. Han forteller i Heimskringla om hvordan Haralds menn ”rodde om natta nordetter langs land. De for dag og natt like til de møtte kong Magnus der han lå med hæren sin. Så gikk Harald til kong Magnus, frenden sin, og det var stor glede på begge sider over dette møtet…” Og videre: ”Kong Magnus lå ved stranda og hadde telt oppe på land. Han bød da Harald, sin frende til bordet sitt, og Harald gikk til gjestebudet med seksti mann. Det var et prektig gilde. … Om kvelden gikk Harald og mennene hans til skipet sitt.”

Det kan iallfall ikke være Hedemarken som menes i denne kilden!

Etter min oppfatning er Aker i Oslo en bedre kandidat enn Åker i Vang også når det gjelder å identifisere Aker/Skjoldaker i de to andre sagakildene. Det må i vesentlig grad være den antatte mangelen på arkeologiske funn fra vikingtid i Oslo som har gitt Åker i Vang forrangen i historikernes tolkninger. Arkeologien kan ikke avgjøre spørsmålet – det er faktisk flere fellestrekk mellom de to gårdene hva de arkeologiske funnene angår, og begge peker seg ut som viktige sentra i hvert sitt område. Men når det gjelder hendelsene i 1046, synes sagabeskrivelsene altså å tyde på at det var Aker innerst i Viken som var åsted for kongemøtet. I så fall er det i Akers tilfelle kontinuitet mellom det rike arkeologiske materialet fra 900-årene og statusen som kongsgård omkring år 1100.

1 kommentar:

Anonym sa...

Utrolig spennende! Dette skal jeg ha i mente neste gang jeg ferdes i rådhuskvartalet!