22 juni 2013

Thomas Johnson


I 1850 presenterte det velrennomerte tidsskriftet Graham’s Magazine i Philadelphia den siste gjenlevende av de sjømennene som hadde kjempet sammen med den legendariske marinekapteinen John Paul Jones i Den amerikanske uavhengighetskrigen. Thomas Johnson het han, og var på det tidspunktet en olding på 92 år. Mer enn 70 år tidligere var han blitt hyret av Jones i sin fødeby – Mandal.
Graham’s Magazines utsendte traff Thomas Johnson på marinens aldershjem i Philadelphia, der han hadde oppholdt seg siden 1841. Den fysiske helsen var ikke lenger så god, men han fortalte gjerne om sin tid sammen med John Paul Jones.
Sistnevntes navn har nok ikke samme klang hos oss som i USA, der han gjerne regnes som den amerikanske marines far. Han skaffet seg sitt navn og rykte som flåtekaptein i flere kjente bataljer mot engelske fartøyer. Det var antagelig i løpet av 1778 at John Paul Jones var innom Mandal, der en ung gutt trådte i sin fars, losens, sted og førte skipet Ranger trygt i havn. Jones’ hensikt med besøket i den travle havnen var å rekruttere nytt mannskap til Ranger. Han merket seg unge Thomas’ innsats, gav ham et stykke gull og ønsket ham velkommen om bord. Etter å ha snakket med faren, ble det til at Thomas sluttet seg til amerikanerne.
Så fulgte det rene plyndringstoktet mot kysten av Skottland, før «Ranger» kapret et engelsk fartøy som ble tauet til Brest. Nesten 40 mann av den engelske besetningen ble drept eller såret under trefningen – «et melankolsk eksempel på menneskelivets uvisse skjebne,» rapporterte John Paul Jones senere. Da Jones derpå overtok kommandoen på «Bonhomme Richard», en bestykket ostindiafarer, ble Thomas Johnson med over. Han var også med da Jones med en liten skvadron beseiret en flåte med engelske handelsskip og tilhørende marineeskorte i slaget ved Flamborough Head utenfor kysten av Yorkshire i september 1779. Deretter finner vi ham på flere andre amerikanske skip, fremdeles under Jones’ kommando, inntil han kom til Philadelphia i februar 1781.
Philadelphia var sete for den amerikanske kongressen den gangen, og Thomas Johnson var så ofte han kunne til stede i salen for å overvære de politiske debattene. Delegatene snakket ofte med sjøfolkene, som de visste hadde vært med John Paul Jones ved Flamborough Head. Thomas Johnson fortalte Graham’s Magazines utsendte at særlig John Adams, den senere presidenten, likte å høre på skildringer av slaget, og at det da «lyste ut av øynene hans og håret hans stod rett opp, alt mens han slo hendene sammen og utbrøt: For et syn!». Ved en annen anledning var Thomas ansvarlig for å føre Adams’ møbler med en slupp fra Boston til Philadelphia. Han fikk også møte George Washington, som gjerne ville hilse på John Paul Jones’ menn. «Våre galante sjømenn», hilste Washington dem.
Siden gikk Thomas Johnson over i handelsflåten noen år, før han igjen meldte seg til tjeneste i marinen. Han døde 12. juli 1851 på marinens aldershjem i Philadelphia.

06 juni 2013

Fra Eidsborg til Albany

Lokaliteten The Flatts er nok ikke på spesielt mange arkeologers lepper her hjemme. Det er det ikke noe å si på, all den stund The Flatts befinner seg i nærheten av Albany, i dagens upstate New York. Så hvorfor trekke den frem?

de Vlackte, ca. 1644, fremstilt av Len Tantillo
Jo, for 350 år siden var de Vlackte, som det den gang het, sentrum for den private, hollandske kolonien Rensselaerswijck, og etter forholdene en storgård. På 1640-tallet var det Arent van Curler som bodde der og drev gården på vegne av patronen eller eieren av Rensselaerswijck, Kiliaen van Rensselaer. I tillegg til jordbruket, var det pelshandelen som stod i fokus på The Flatts.

Helt frem til 1960-årene var The Flatts bebygd, og etter at det siste huset på stedet forsvant, har det vært gjennomført arkeologiske undersøkelser i flere omganger.

Særlig den ene av to kjellere som er funnet, har gitt mange funn. Funnene vitner om at van Curler og familien omgav seg med materiell kultur som ikke stod noe særlig tilbake for datidens velstående borgere hjemme i Amsterdam. De viser dessuten hva slags gjenstander som ble byttet mot pelsverk med mohawkindianerne: kobberkjeler, krittpiper, økser, fingerbøl, munnharper, kniver, tekstiler og glassperler – for ikke å glemme musketter. Krittpipene fra The Flatts er av en særskilt type ment for handelen med indianerne, og de er laget etter modell av indianske tobakkspiper.

Men blant funnene er også gjenstander som først og fremst forteller om dagliglivet i den nye verden, så som jordbruksredskaper. Til de mer anonyme funnene hører også det som er grunnen til at jeg ville fortelle om The Flatts: en håndfull bryner. De er nemlig produsert i Telemark.

Kvartsskiferbrynene fra Eidsborg i Tokke kommune er viden kjent, og bryner fra Eidsborg er funnet i arkeologiske kontekster med dateringer fra 700-tallet og frem til moderne tid. Dagbruddene i Eidsborg var i drift frem til de første årene etter 2. verdenskrig. Brynesteinsemnene ble fra vikingtiden av utskipet fra Skien og eksportert til store deler av Europa. Blant annet er det funnet bryner fra Eidsborg under utgravningene i Hedeby og Birka.

Og altså på The Flatts, der brynesteinene fra Telemark dels utgjør et kuriøst sidestykke til den første norske innvandringen til det hollandske Amerika, og dels fyller ut bildet av en verden som var i ferd med å bli globalisert alt på 1600-tallet.

«Viking» i Chicago 1893

I 1893 krysset et nybygd skip Atlanterhavet. Reisens mål var den storslåtte verdensutstillingen i Chicago, og om bord i «Viking» var et ma...