Gå til hovedinnhold

Thomas Johnson


I 1850 presenterte det velrennomerte tidsskriftet Graham’s Magazine i Philadelphia den siste gjenlevende av de sjømennene som hadde kjempet sammen med den legendariske marinekapteinen John Paul Jones i Den amerikanske uavhengighetskrigen. Thomas Johnson het han, og var på det tidspunktet en olding på 92 år. Mer enn 70 år tidligere var han blitt hyret av Jones i sin fødeby – Mandal.
Graham’s Magazines utsendte traff Thomas Johnson på marinens aldershjem i Philadelphia, der han hadde oppholdt seg siden 1841. Den fysiske helsen var ikke lenger så god, men han fortalte gjerne om sin tid sammen med John Paul Jones.
Sistnevntes navn har nok ikke samme klang hos oss som i USA, der han gjerne regnes som den amerikanske marines far. Han skaffet seg sitt navn og rykte som flåtekaptein i flere kjente bataljer mot engelske fartøyer. Det var antagelig i løpet av 1778 at John Paul Jones var innom Mandal, der en ung gutt trådte i sin fars, losens, sted og førte skipet Ranger trygt i havn. Jones’ hensikt med besøket i den travle havnen var å rekruttere nytt mannskap til Ranger. Han merket seg unge Thomas’ innsats, gav ham et stykke gull og ønsket ham velkommen om bord. Etter å ha snakket med faren, ble det til at Thomas sluttet seg til amerikanerne.
Så fulgte det rene plyndringstoktet mot kysten av Skottland, før «Ranger» kapret et engelsk fartøy som ble tauet til Brest. Nesten 40 mann av den engelske besetningen ble drept eller såret under trefningen – «et melankolsk eksempel på menneskelivets uvisse skjebne,» rapporterte John Paul Jones senere. Da Jones derpå overtok kommandoen på «Bonhomme Richard», en bestykket ostindiafarer, ble Thomas Johnson med over. Han var også med da Jones med en liten skvadron beseiret en flåte med engelske handelsskip og tilhørende marineeskorte i slaget ved Flamborough Head utenfor kysten av Yorkshire i september 1779. Deretter finner vi ham på flere andre amerikanske skip, fremdeles under Jones’ kommando, inntil han kom til Philadelphia i februar 1781.
Philadelphia var sete for den amerikanske kongressen den gangen, og Thomas Johnson var så ofte han kunne til stede i salen for å overvære de politiske debattene. Delegatene snakket ofte med sjøfolkene, som de visste hadde vært med John Paul Jones ved Flamborough Head. Thomas Johnson fortalte Graham’s Magazines utsendte at særlig John Adams, den senere presidenten, likte å høre på skildringer av slaget, og at det da «lyste ut av øynene hans og håret hans stod rett opp, alt mens han slo hendene sammen og utbrøt: For et syn!». Ved en annen anledning var Thomas ansvarlig for å føre Adams’ møbler med en slupp fra Boston til Philadelphia. Han fikk også møte George Washington, som gjerne ville hilse på John Paul Jones’ menn. «Våre galante sjømenn», hilste Washington dem.
Siden gikk Thomas Johnson over i handelsflåten noen år, før han igjen meldte seg til tjeneste i marinen. Han døde 12. juli 1851 på marinens aldershjem i Philadelphia.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hvor gammel er Vardøhus festning?

Slavemarkedet i Kaffa

Sommeren 1473 reiste et usedvanlig følge gjennom det østeuropeiske steppelandet. Italieneren Angelo Squarciafico hadde påtatt seg å frakte elleve kvinnelige slaver på hesteryggen fra den genovesiske havnebyen Kaffa på Krim og hjem til deres eiere i Genova. Genoveserne var i navnet fremdeles herrer i Kaffa, og slavene var byens mest profitable eksportvare. Men den politiske situasjonen i Svartehavet var blitt usikker; de tyrkiske osmanenes nærvær innebar at det var blitt på det nærmeste umulig for genoveserne å ta seg sjøveien gjennom Bosporos og Dardanellene. Bare to år senere ble da også genoveserne kastet ut for godt fra Kaffa og sine øvrige handelskolonier i regionen.
Slavene hadde stor verdi for de to genoveserne som eide dem, og man kan saktens forstå at de ville sikre sin investering. Hva som var Angelos egne beveggrunner for å legge ut på den farlige reisen i 1473, vet vi ikke. Ingen kilder forteller heller om italieneren og hans menneskelige last noen gang kom frem til Genova…

"Ismannen" gir slipp på sine hemmeligheter

Det er snart seksten år siden ”ismannen Ötzi” dukket opp av isen i Alpene, i grensetraktene mellom Østerrike og Italia. Den gang oppfattet, i 1991, oppfattet man funnet som et heldig resultat av en usedvanlig varm sommer – mens det nå er mer rimelig å se det som et resultat av mer varige klimaendringer. Etter en del diskusjon mellom de to landene ble den 5300 år gamle kroppen til slutt plassert på museum i Bolzano i italiens Sør-Tyrol. I årene som har gått siden ismannen ble blottlagt, bokstavelig talt med hud og hår, har det blitt utført en rekke forskjellige analyser, og ”Ötzi” har måttet gi slipp på stadig nye hemmeligheter.

Det dreier seg om et av de mest oppsiktsvekkende arkeologiske funn gjennom den siste mannsalderen. Et så spektakulært funn kan ikke unngå å bli omspunnet av myter. Enkelte tror for eksempel at det er knyttet en forbannelse til liket, og det sies at syv av de personene som har arbeidet med funnet, er døde, flere av dem ”på mystisk vis”. Men også vitenskapen har l…