23 november 2006

Blot på Oddernes?

På høydedraget oppe ved Oddernes kirke i Kristiansand har det vært foretatt undersøkelser av forhistoriske bosetningsspor i flere omganger, første gang i 1960. Men første gang vi hører om at man har støtt på levninger av den omfattende og rike bebyggelsen som lå her i eldre jernalder, er i 1907. Det året gjorde nemlig graveren på den tiden, Petter Foss, et interessant funn helt i utkanten av kirkegården. Rett sør for det stedet der runesteinen stod frem til 1990, støtte han på seks forseggjorte, steinsatte groper, hver av dem omlag en meter i tverrmål. Etter beskrivelsen å dømme, var det kokegroper graveren hadde truffet på. De var fulle av trekull, og den nøkterne graveren fylte opp en sekk og tok med seg hjem til sin kone! 1907-gropene lå svært dypt, nesten to meter under torven. Petter Foss og senere gravere på kirkegården mente at denne delen av kirkegården i det hele tatt gav ”inntryk av at være fyldt ut for mange hundrede aar siden”.

Siden har det blitt avdekket mange groper på Oddernes. I forbindelse med en kirkegårdsutvidelse i begynnelsen av 1960-årene ble 25 groper undersøkt. Når det skulle bygges nytt menighetshus i 1971-1972, avdekket man nye ca. 250 groper. Tilsvarende anlegg ble observert når Gimle videregående skole ble bygd i begynnelsen av 1970-årene, men disse ble ikke undersøkt. Lignende observasjoner er gjort spredt innenfor et 90 dekar stort område rundt kirken.

De undersøkte gropene inneholder i de fleste tilfeller skjørbrent stein, trekull og brente ben. Tidligere antok man at gropene ved Oddernes kirke representerte et større felt med flatmarksgraver. Det kan imidlertid ikke være riktig. Ingen av gropene som så langt er undersøkt, har nemlig inneholdt ben av menneske. Analyser av de brente bena viser at det dreier seg om dyreben. Av ulike arter har vi okse (og kalv), svin, sau (og lam), hund og fugl.

Kokegropene har antagelig vært brukt i forbindelse med tilberedning av mat, slik vi har vært inne på i et tidligere kapittel. Men tilsvarende groper med oppvarmet stein har til ulike tider og på ulike steder også vært brukt til tørking og røyking av kjøtt, foruten til garving av skinn.

De av gropene som har blitt datert, tilhører alle yngre romertid og folkevandringstid. Det er i tråd med resultater ellers i Norge. Men hva slags virksomhet er det som har gitt så mange kokegroper nettopp på Oddernes? De nesten 300 gropene som har vært påvist i årenes løp, gir vel dessuten bare en antydning om det opprinnelige antallet her. Det er et enestående antall i regional, sørlandsk sammenheng, men det finnes etter hvert parallelle funn enkelte andre steder i landet. Det kan synes som om disse store feltene med kokegroper er knyttet til sentrale steder, ikke sjelden til det som senere blir kirkesteder. Det spørs om ikke denne tilknytningen mest av alt er enda et aspekt av det forholdet som Odmund Møllerop alt for 50 år siden fant gjaldt for vårt distrikt – nemlig at det er en tydelig sammenheng mellom spesielle funn fra eldre jernalder og det som i dag er bygdenes sentrumsgårder.

Flere forskere har tenkt seg at de store kokegropfeltene viser oss steder der det har foregått blot – hellige måltider til gudenes ære, slik de senere sagaene forteller om. Det er en interessant tanke, og mye taler for at den er riktig. På Øystese i Hardanger undersøkte man således for få år siden en større samling av kokegroper innenfor et innhegnet område. Det ble påvist to mindre bygninger, for små til å ha tjent som bolighus, i tilknytning til anlegget, og én av dem lå sammen med gropene midt inne i innhegningen. Dette komplekset tolkes som en kultplass.

Området ved Oddernes kirke ville ikke være et unaturlig sted for blothandlinger. Senere, i vikingtid, var de årlige blotene en viktig del av aristokratiets politiske strategi. Under blotene ofret man ikke bare til gudenes ære. Man spiste og drakk dessuten de synlige bevisene for en høvdings politiske allianser – kjøttet og mjøden som ble fortært, må i stor utstrekning ha kommet til hovedgårdene gjennom de samme alliansene – like mye som man åt opp en anselig del av årets overskuddsproduksjon. Siden dette var rituelle måltider der alle høvdingens allierte og frie undergivne deltok, fungerte blotene også redistributivt – det vil si at en del av de produktene som i løpet av sesongen var blitt samlet inn til hovedgården, nå ble gitt tilbake til de direkte produsentene i form av ferdig tilberedt mat. Antagelig har det fungert på lignende måte alt i romertid og folkevandringstid.

Den eller de hallbygningen(e) som vi i dag oppfatter som en integrert del av slike aristokratiske miljøer som det som tegner seg på Oddernes, er så langt ikke påvist. Men under utgravningene i 1971-1972 fant arkeologene dog et stort antall hus – hele 14 langhus og 11 grophus. Det er med andre ord ingen tvil om at det har ligget en større bebyggelse her oppe i århundrene etter Kristi fødsel. Det største langhuset var nesten 23 meter langt og 5,6 meter bredt. Grophusene var rektangulære med avrundede hjørner. Størst av grophusene var et på 3,5x4,5 meter. Det var 0,65 meter dypt. Funnene fra grophusene omfatter blant annet en vevtyngde og et bryne, og det underbygger for så vidt tolkningen av disse nedgravde bygningene som en slags verkstedshytter.

Men enkelte av de fremgravde husene var dessuten av en type som vi helst vil sette i sammenheng med større forsamlinger av mennesker, slik også kokegropene tyder på. Fem av bygningene som ble undersøkt i 1971-1972, var nemlig av en spesiell type.

Disse fem husene lå side ved side, langside mot langside, sør for de øvrige påviste bygningssporene. Det dreier seg om temmelig små og korte bygninger, uten noen påviselig indre rominndeling. Bygningene har vært fra 8,5 til 10,3 meter lange, og et ildsted i ett av dem tyder på at husene har tjent en eller annen slags boligfunksjon. Inngangen har antagelig vært i den ene gavlveggen. Bygningene er datert til romertid.

Dette vesle bygningskomplekset skiller seg ikke bare fra de øvrige husene som er funnet på Oddernes, men også fra romertidens gårdsbebyggelse generelt i Sør-Skandinavia. Derimot har husene, både gjennom planløsning, størrelse og måten de ligger på i forhold til hverandre, klare likhetstrekk med såkalte ringformede tun eller tunanlegg fra jernalderen.

Noe over 20 slike tunanlegg er kjent fra Norge. Det finnes to store konsentrasjoner av tunanlegg på norskekysten – på Jæren og i Nord-Norge. I de senere år har man imidlertid blitt klar over at slike anlegg finnes også i Sogn og Fjordane og Trøndelag, og antagelig også i Spangereid i Vest-Agder. Brorparten av de nyoppdagede anleggene har blitt avdekket gjennom flateavdekkinger, og det betyr trolig at vi ikke skal legge for stor vekt på den geografiske fordelingen av kjente anlegg; potensialet for nye funn, også i regioner der vi ikke kjenner tunanlegg så langt, må regnes for betydelig. Typisk for tunanleggene er nettopp at de består av et antall hus som er plassert side om side i en sirkel eller et sirkelsegment. Inngangene er i gavlveggene som vender ut mot en åpen plass, et ”tun”, i midten. På Oddernes ble det bare påvist en, riktignok svakt buet, rekke med hus. Men for øvrig oppfyller komplekset på Oddernes alle krav til et tunanlegg, og som tunanlegg har det da også nylig blitt oppfattet og diskutert. Tunanleggene på Sørvestlandet synes, som det på Oddernes, å måtte dateres til romertid.

Når det gjelder tolkningen av tunanleggenes funksjon, så har arkeologene ofte tatt utgangspunkt i forhold som at det vanligvis ikke er funnet indikatorer på kvinners nærvær i form av draktsmykker eller gjenstander knyttet til kvinnesysler som spinning og veving i tilknytning til husene. Det tyder på at anleggene heller skal knyttes til menn. Videre ser det ut til at mange tunanlegg ligger på sentrale steder i landskapet, og at de i det minste i en del tilfeller er et element i sentrale bebyggelseskomplekser, altså høvdinggårder. Det er jo en høyst rimelig antagelse når det gjelder anlegget på Oddernes. Det har vært foreslått at tunanleggene tjente som samlingssted i forbindelse med aktiviteter som lek og spill, tingmøter, krig og kult. Videre har det vært pekt på at tunanleggene i flere tilfeller ligger i tilknytning til store nausttufter fra eldre jernalder, og at anleggene dermed kan ha spilt en rolle i de inter-skandinaviske konfliktene som blant annet de sør-skandinaviske krigsbytteofringene er et uttrykk for. På Oddernes tyder samlokaliseringen med det omfattende kokegropfeltet på at ikke minst kultaspektet har vært betydningsfullt. Var det i disse husene man samlet seg når man kom langveisfra for å delta i blotet på Oddernes?

10 november 2006

Mellom Danmark og Norðmanna land

Det går et viktig skille i gravskikken i vikingtid omtrent ved Lindesnes. Skillet gjelder blant annet det relative forholdet mellom økser og sverd, men det finnes også en overgang her mellom østnorske og vestnorske våpentyper og varianter av draktutstyr. I vikingtiden kan det se ut til at denne kulturelle grensen også har hatt et politisk aspekt.

Om det frankiske imperiet var den dominerende stormakten i Europa, viser arkeologiske resultater og skriftlige kilder at det ved begynnelsen av vikingtiden fantes en sentralmakt av betydning også i Daneriket. Store byggeprosjekter som Kanhavekanalen på Samsø og forsterkningen av Danevirket tyder på at utviklingen frem mot en statsmakt var i full gang alt i merovingertid. Denne utviklingen har ganske sikkert sammenheng med naboskapet til det mektige Frankerriket. ”Hvis en franker er din venn, er han helt sikkert ikke din nabo!” var en ofte gjentatt sannhet i 700-årene. Frankernes ”venner” var gjerne å finne lengre unna enn i det direkte nabolaget. Etter at Frisland i løpet av 770-årene var kommet under frankisk kontroll, var turen kommet til sakserne. Da frankerne undertvang sakserne for godt i 804, har danene lenger nord følt seg truet. På det tidspunktet forteller de frankiske riksannalene at danekongen Godfred kom med en flåte og hele det kavaleriet hans rike kunne mønstre til Schleswig, ved grensen mellom danenes og saksernes område.

Hva så med de politiske forholdene i Skandinavia? Et par reisebeskrivelser fra slutten av 800-årene lar oss få vite nærmere beskjed. Begge beskrivelsene er forfattet ved den engelske kong Alfreds hoff i London i 890-årene. De er basert på muntlige opplysninger gitt av fremmede kjøpmenn som oppsøkte hoffet, kanskje for å søke vennskap og beskyttelse. Det er for det første Wulfstans seilingsbeskrivelse fra Østersjøen. Om Wulfstans herkomst vet vi lite – han kan ha vært skandinav, men han kan også ha vært angelsakser. Beskrivelsen hans lar oss få vite at han holdt til i Hedeby i det nåværende Schleswig-Holstein. Han beskriver en seilas herfra til Truso i dagens Polen:

”Wulfstan sa at han reiste fra Hedeby, at han var i Truso på syv dager og netter, at skipet hele veien gikk under seil. Vendland var på hans styrbords side, og til babord hadde han Langeland, Lolland, Falster og Skåne. Disse landene hører alle til Danmark. Så hadde vi Bornholm til babord, og de har deres egen konge. Så etter Bornholm hadde vi de landene som heter først Blekinge, Møre, Öland og Gotland til babord, og disse landene tilhører svearne. Og vi hadde Vendland til styrbord hele veien til Wislas munning.”

Kjerneområdet til svearne var landskapene rundt innsjøen Mälaren i Øst-Sverige. Men omkring 890 gav det altså mening å regne ikke bare kystområdene i Sydøst-Sverige (Blekinge og Møre), men også Østersjø-øyene Gotland og Öland til svearnes innflytelsessfære. I yngre jernalder viser praktfulle gravfunn at det fantes mektige slekter i Mälarlandskapene. Wulfstans opplysninger godtgjør også at de danske øyene og Skåne tilhørte danene.

Den andre reisebeskrivelsen er basert på opplysninger fra en handelsmann ved navn ”Othere” eller Ottar. Han var fra Hålogaland og bodde ”lengst nord av alle nordmenn”. I London fortalte han både om handelsferder helt til Kvitsjøen, og om hvordan han hadde reist den lange veien sørover til England, langs kysten av Norðmanna land, nordmennenes land, og Hedeby. Ottar beskrev hjemlandet sitt som langt og smalt. Han brukte også betegnelsen Norðweg – Nordveien – og fortalte at han hadde dette landet på babord side hele veien da han seilte sørover fra Hålogaland til Kaupang i Vestfold. Dette Norðmanna land, kystlandskapene på Vestlandet, var det som senere ble utgangspunkt for den norske middelalderstaten.

Ottars beretning gir også viktige opplysninger om politiske forhold i Oslofjordområdet, eller Viken. Da han seilte ut fra Kaupang og krysset ytre Oslofjord for å følge Bohuslänkysten sørover, heter det nemlig at han fikk Danmark på babord side og åpen sjø på styrbord side videre sørover. Altså må Ottar ha regnet Bohuslän, og trolig også Østfoldkysten, til Danmark. Når vi ser Ottars beretning i sammenheng med Wulfstans, tegnes et bilde av en omfattende dansk innflytelsessfære i nord, der ikke bare dagens Danmark, men hele den nåværende svenske vestkysten og Oslofjordområdet ble regnet som danske landskap. Vi har en kilde som viser at det var slik også i tidlig vikingtid. I de frankiske riksannalene for året 813 fortelles det at to danske konger, Harald og Reginfred, som var sønner av kong Godfred, dro med en hær ad Westarfoldam, til Vestfold, for å slå ned et opprør. Det heter i kilden at Vestfold lå i den nordvestligste delen av riket deres.

Sverre Steen oppsummerer situasjonen i tidlig vikingtid:

”Det synes som om de politiske motsetningene samler sig slik i tidlig sagatid: dansk overherredømme i Viken, ofte forbundet med navnkongedømme over hele Norge; et vestnorsk rike i almindelighet forbundet med Trøndelag, men ikke alltid, inntar en selvstendig stilling; et oplandsk rike med skiftende usikre grenser sydover i Viken og med størst forbindelse og støtte østover.”

I denne boken har vi gang på gang, både i foregående kapitler og i dette, vist til likheter mellom det arkeologiske materialet i Kristiansandsdistriktet og i områder lenger sør. Vi har også pekt på at skillet mellom det vi kan kalle det vestnorske og det østnorske arkeologiske vikingtidskomplekset går ved Lindesnes. Da er det interessant å spørre seg hvor langt vestover fra Oslofjordområdet det danske veldet strakte seg i vikingtiden. Kan det ha gått helt til Lindesnes? Og, ja, det kan det faktisk.

”Þá skyldi Valdimarr konungr eignask alt landit, at er ligger milli Liðandisness ok Danmerkr at stöttum og skyldum,” heter det i Fagrskinna om avtalen mellom Danmarks kong Valdemar den store og Erling Skakke i 1170. I bytte mot støtte til Erling Skakke og Magnus Erlingsson fikk Valdemar aksept for at han hadde rettmessig overhøyhet over hele kystlandet nord til Lindesnes. Valdemars krav om overherredømme i det sørøstlige Norge var et ekko av daneveldet i Viken i vikingtiden. Det er flere sagaeksempler på at daneveldet også den gangen strakte seg like til Lindesnes – eller i det minste at danekongene hevdet sine rettigheter til hele kystområdet vestover til Lindesnes.

Således skal Harald Blåtann (ca. 940-985), han som i en berømt runeinnskrift i Jelling hevdet at han vant seg alt Danmark og Norge og gjorde danene kristne, selv ha hatt styringen over kysten vestover til Lindesnes, mens ”Nordvegen”, Vestlandet og Trøndelag, ble forvaltet av vestnorske eller trøndske jarler. I Fagrskinna heter det om Håkon jarl at ”alt land nord for Viken ligger under jarlen”, og at han ”råder for hele landet like østpå til egdenes hjem”. Likevel går det frem av en senere episode i sagaen at grensen mellom daneveldet og jarlestyre da gikk ved Lindesnes. For da Håkon jarl setter seg opp mot Harald Blåtann, og danekongen drar med sin hær til Norge, heter det at ”da han kom til Lindesnes til det rike, der skattene var holdt tilbake for ham, da brente han og lot drepe folk hvor han kom og la alt land langs sjøen øde.”

Olav Tryggvason skal ha gitt Erling Skjalgsson makten i et område som strakte seg fra Sognesjøen og øst til Lindesnes, og Eirik Håkonsson jarl skal, da riket ble delt etter slaget ved Svolder, blant annet ha fått vestlandsfylkene fra Fjordane til Rogaland og Nord-Agder til Lindesnes. Danekongen Svein Tjugeskjegg beholdt Viken under seg østfra til Lindesnes – også det ifølge Fagrskinna. Også i enkelte mer sagnpregede sagakilder, som Þáttr af Ragnars sonum, omtales Lindesnes som grensepunkt. Ifølge den nevnte tåtten nådde den legendariske Ragnar lodbroks makt fra Dovrefjell til Lindesnes, og etter ham fikk Sigurd orm-i-øyet blant annet ”alle Vikina ok Agðir til Liðandisness”.

Det finnes altså en klar sagatradisjon, ikke bare om at daneveldet i sen vikingtid strakte seg til Lindesnes, men også om at Viken i én forstand nådde like langt vestover. I så fall har danenes overhøyhet omfattet hele Skagerrakkysten, og Skagerrak har vært for et dansk innhav å regne. Kanskje er Viken rett og slett den opprinnelige betegnelsen på Skagerrak? Skagerrak er et hollandsk navn som neppe kan være så svært gammelt. Er det ikke nettopp Viken som hos Adam av Bremen beskrives på følgende vis i 1080-årene?

”Einhard siger, at det er en havbugt, som strækker sig fra Vesterhavet i østlig retning. (…) Havets bredde derimod fastsætter Einhard overalt til mindre enn 150 km, ja mange steder skal det være enhel del smallere, hvad man fx. kan se ved mundingen til denne havbugt, hvis indgang fra Oceanet – mellem Ålborg eller Vendsyssel, Danmarks forbjerg, og Norges fjelde – er så smal, at selv små fartøjer kan passere den på et døgn.”

Men de norrøne kildene er ikke enige seg imellom hva angår daneveldets utstrekning. Særlig hos Snorre legges grensen nokså gjennomgående lenger øst. Om avtalen mellom kong Valdemar og Erling Skakke i 1170 heter det for eksempel i Heimskringla at førstnevnte ”skulle få Viken fra øst og til Rygjarbit”. Rygjarbit blir vanligvis regnet for å ha ligget et sted lengst øst i det nåværende Aust-Agder. Når det gjelder flere av de kildestedene vi har vist til i det ovenstående, finnes det varianter som nettopp hevder at det var Rygjarbit som var grensepunktet, og ikke Lindesnes. Denne tilsynelatende forvirringen skyldes antagelig at kyststrekningen nærmest øst for Lindesnes var omtvistet, og kanskje også at overherredømmet her vekslet mellom danekongen og aspirerende ”rikssamlere” fra det vestlandske Norðmanna land.

Under enhver omstendighet må det bety at Kristiansandsområdet i vikingtiden lå i et grenseland mellom nordmenn og daner. Det er dette omtvistede grenselandet, der allianser og vennskapsforbindelser fort kunne få storpolitiske konsekvenser, og der store jordeiere spilte en viktig rolle i samfunnet, som utgjør bakteppet for runeinnskriften på Oddernessteinen.

(Dette er et lite udrag fra en bok jeg har skrevet om Kristiansands historie fra steinalder til og med vikingtid. Boken kommer i handelen i begynnelsen av desember)

01 november 2006

Jernvinna i Sirdal

I romersk jernalder og folkevandringstid (Kr.f.-500 e.Kr.) ble det produsert store mengder jern av myrmalm mange steder i Norden. Hittil har sikre spor etter jernvinna manglet i Sirdal. På Einarstøl, inne ved det neddemte Nespervatnet under Rekevik, ble det imidlertid påvist slaggforekomster i 1998. Det var alt på det tidspunktet nokså tydelig at det var tale seg om avfallshauger med slaggutkast etter sjaktovner fra eldre jernalder. Det viste også slaggtypen. Denne høsten var det usedvanlig lav vannstand, og da dukket selve ovnen opp. Dermed har vi for første gang i Sirdal påvist direkte spor etter jernutvinning i århundrene nærmest etter Kristi fødsel.

Jernfremstilling i romertid
Kelterne var de første som fremstilte jern i Mellom- og Vest-Europa. Teknologien bredte seg til naboområdene, blant annet til Norden, der vi finner de tidligste sporene etter jernvinna i førromersk jernalder (500 f.Kr.-Kr.f).

Fra og med 1970-årene har det mange steder i Norge blitt foretatt undersøkelser av jernvinneanlegg. Det har etter hvert blitt klarlagt at det i enkelte landsdeler har vært meget stor produksjon av jern alt i romersk jernalder (0-400 e.Kr.) og folkevandringstid (400-600 e.Kr.). Særlig i Trøndelag er det kjent og undersøkt mange anlegg fra denne perioden, men også på indre Østland har produksjonen vært omfattende.

I Trøndelag foreligger det mange dateringer fra århundrene nærmest forut for Kristi fødsel, mens produksjonen på Øst- og Sørlandet ser ut til å ha begynt omkring Kr.f. Hovedtyngden av dateringene ligger i romertid i alle disse områdene. Også fra Vestlandet har man etter hvert en god del dateringer til romersk jernalder.

Teknologien
De vanlige ovnene som var i bruk i eldre jernalder, hadde oppsamlingsgroper for slagget. Mellom hver brenning tømte man gropen, og det er avfallsproduktet, slagget, som oftest avslører at man har drevet jernvinne på en lokalitet. Det er en ovn av denne typen som nå er funnet på Einarstøl.

Men det fantes også en annen ovnstype som særlig ser ut til å ha vært i bruk på Agder og i Rogaland. Det dreier seg om en type sjaktovner der slagget ble liggende i en grop under ovnen, og så flyttet man selve ovnen (sjakten) et lite stykke unna når det var klart for neste brenning. Slagget ble liggende i gropen, og der har det i heldige tilfeller blitt liggende inntil arkeologene finner det. Dette er egentlig en kontinental teknologi, og det er funnet store felter med slaggroper blant annet på Jylland. Den største forekomsten man så langt har avdekket her til lands, ligger på Tagholt i Lund, like over kommunegrensen. Det er derfor grunn til å forvente funn av disse europeiske ovnene også i Sirdal.

Fra omkring år 600 ser det ut til at teknologien man bruker for å fremstille jernet, endres. Nå tapper man ut slagget etter hvert som malmen smelter. Det er slike ovner det er funnet omfattende spor etter blant annet på Hovden i Bykle. I Vest-Agder ser det så langt ut til å ha vært svært begrenset jernvinne i vikingtid og middelalder.

Samfunnet i romertid
Romertid er en periode da store kultur- og samfunnsendringer finner sted i Skandinavia. I Norge oppstår bebyggelser i form av gårder med faste åkre og mer effektiv bruk av slått i romertid, med økt produktivitet i jordbruket som et resultat. Gravfunn og andre arkeologiske funn viser at det nå er etablert et fornemt samfunnsjikt som evner å kontrollere både folk og naturressurser.

De mange stornausttuftene på Sørvestlandet understreker ved siden av forekomsten av våpengraver at deler av maktgrunnlaget til denne stormannsklassen var militært, og romerske importgjenstander i gravene viser at eliten pleide et omfattende kontaktnett.

Jern, smidd til jordbruksredskaper og våpen, er en viktig forutsetning for disse endringene.

Jern og jernbearbeiding ser ut til å ha gitt stor prestisje. I Danmark opptrer smedgraver med utstyr som ambolt, tang og hammer i jernfremstillingens kjerneområde på Jylland i romertid. Noe lignende har vi ikke her til lands. Men fra den påfølgende folkevandringstiden finnes et lite antall graver med smedutstyr også på norsk område. Fra Norge som helhet kjenner jeg bare seks graver med smedutstyr som kan dateres til folkevandringstid – én av dem er fra Evje i Setesdal.

Handel med jern
Men alt jernet har ikke blitt smidd til våpen, redskaper og verktøy rundt i bygdene. I det minste i Trøndelag og på Midt-Jylland må jernproduksjonen i romertid ha oversteget det lokale behovet. Det er ikke umulig at det samme har vært tilfelle i andre av områdene der romertidsjernvinne er påvist, men foreløpig er det ikke gjort undersøkelser i et slikt omfang at vi kan si det sikkert.

Det er utvilsomt at det ble drevet regelrett handel med jern i romertid. Jernbarrer er funnet som import på handelsplassen Lundeborg på Fyn i Danmark, i lag som kan dateres til ca. 200 e.Kr. Analyser av jernbarrenes sammensetning har gjort det mulig å bestemme opprinnelsesstedet. Jernet som er funnet på Fyn, skriver seg blant annet fra Polen, Nordvest-Tyskland, Jylland – og Norge.

Jern og makt
Interessant er det at det synes å være et visst sammenfall mellom landskap med mange våpengraver og rikt gravutstyr, og områder der romertidsjernvinna har hatt stort omfang. Det forholdet er tydeligst på Opplandene og i Trøndelag. Hvordan stiller det seg med Sirdal?

Vi har indikasjoner her også. Fra en tidlig del av romersk jernalder (1. årh. e. Kr.) har vi det kjente funnet av et bronsekar, en såkalt situla, fra Valevatn, ikke så langt fra grensen mot Rogaland. Denne situlaen, som er unik i norsk sammenheng, er produsert i et verksted i Italia – var det jern blant de produkter som den ble byttet med?

Men en serie rike gravfunn fra yngre romertid eller folkevandringstid er det også naturlig å nevne i denne sammenhengen. Det finnes nemlig en interessant gruppe med med graver med romerske bronsekjeler rundt Sirdalsvatnet. Disse ”vestlandskjelene” er flere hundre år yngre enn situlaen fra Valevatn, og de er produsert langt fra Italia, men dog innenfor Romerrikets grenser – kan hende i dagens Tyskland. Slike bronsekjeler er funnet på Tonstad, Virak, Haukhom og Liland.

Et spesielt funn som gullringene fra Øksendal (fra beg. av 500-tallet) kan det også være relevant å diskutere i forbindelse med jernvinna. Skyldes den rikdommen som dette og de overnevnte funnene uttrykker, blant annet jernvinna? Er det kanskje mektige slekter på gårdene langs Sirdalsvatnet som skummer fløten av jernfremstillingen? Og hva med de rike gravene fra folkevandringstid i Gyland – er det en sammenheng med utmarksbruken lenger i landet her også?

Muligheter for flere funn
Det bør være store muligheter for å finne flere jernvinneanlegg i Sirdal. Antagelig har vi bare sett toppen av isfjellet foreløpig. I nedenstående oversikt har jeg samlet de opplysningene vi har om slaggfunn osv. i arkivet hos fylkeskonservatoren. Navn sammensatt med -sinder (sindr er det gammelnorske ordet for slagg) er ofte et godt utgangspunkt for å finne jernvinneanleggene - disse navnene viser ganske sikkert til at man en gang har gjort funn av slagg på stedet, og da er aldri selve jernvinneanlegget langt unna. Vi er interessert i å høre om eventuelle andre funn.


Einarstøl, Rekevik (jernvinneanlegg)
Sindrebakkjen, Suleskard (slaggfunn)
Sindreklatten, Neset (slaggfunn)
Sandvatn, Øksendal (slaggfunn)
Indre Flåvatn, Øksendal (slaggfunn)
Instestølvatnet, Neset (slaggfunn)
Kvifjorden, Liland? (slaggfunn)
Jogla, Fidjeland (slaggfunn)
Liland, Liland (slaggfunn)
Hovlandstøl, Fintland (slaggfunn)
Omlidstølen, Omlid (slaggfunn)
Helleren, Helleren (slaggfunn)
I. Jendal, I. Jendal (slaggfunn)
Svarthøl, Neset (tradisjon om jernvinne)
Raujerson, Haukhom (tradisjon om jernvinne)
Sinnes, Sinnes (stedsnavn)

«Viking» i Chicago 1893

I 1893 krysset et nybygd skip Atlanterhavet. Reisens mål var den storslåtte verdensutstillingen i Chicago, og om bord i «Viking» var et ma...