23 november 2006

Blot på Oddernes?

På høydedraget oppe ved Oddernes kirke i Kristiansand har det vært foretatt undersøkelser av forhistoriske bosetningsspor i flere omganger, første gang i 1960. Men første gang vi hører om at man har støtt på levninger av den omfattende og rike bebyggelsen som lå her i eldre jernalder, er i 1907. Det året gjorde nemlig graveren på den tiden, Petter Foss, et interessant funn helt i utkanten av kirkegården. Rett sør for det stedet der runesteinen stod frem til 1990, støtte han på seks forseggjorte, steinsatte groper, hver av dem omlag en meter i tverrmål. Etter beskrivelsen å dømme, var det kokegroper graveren hadde truffet på. De var fulle av trekull, og den nøkterne graveren fylte opp en sekk og tok med seg hjem til sin kone! 1907-gropene lå svært dypt, nesten to meter under torven. Petter Foss og senere gravere på kirkegården mente at denne delen av kirkegården i det hele tatt gav ”inntryk av at være fyldt ut for mange hundrede aar siden”.

Siden har det blitt avdekket mange groper på Oddernes. I forbindelse med en kirkegårdsutvidelse i begynnelsen av 1960-årene ble 25 groper undersøkt. Når det skulle bygges nytt menighetshus i 1971-1972, avdekket man nye ca. 250 groper. Tilsvarende anlegg ble observert når Gimle videregående skole ble bygd i begynnelsen av 1970-årene, men disse ble ikke undersøkt. Lignende observasjoner er gjort spredt innenfor et 90 dekar stort område rundt kirken.

De undersøkte gropene inneholder i de fleste tilfeller skjørbrent stein, trekull og brente ben. Tidligere antok man at gropene ved Oddernes kirke representerte et større felt med flatmarksgraver. Det kan imidlertid ikke være riktig. Ingen av gropene som så langt er undersøkt, har nemlig inneholdt ben av menneske. Analyser av de brente bena viser at det dreier seg om dyreben. Av ulike arter har vi okse (og kalv), svin, sau (og lam), hund og fugl.

Kokegropene har antagelig vært brukt i forbindelse med tilberedning av mat, slik vi har vært inne på i et tidligere kapittel. Men tilsvarende groper med oppvarmet stein har til ulike tider og på ulike steder også vært brukt til tørking og røyking av kjøtt, foruten til garving av skinn.

De av gropene som har blitt datert, tilhører alle yngre romertid og folkevandringstid. Det er i tråd med resultater ellers i Norge. Men hva slags virksomhet er det som har gitt så mange kokegroper nettopp på Oddernes? De nesten 300 gropene som har vært påvist i årenes løp, gir vel dessuten bare en antydning om det opprinnelige antallet her. Det er et enestående antall i regional, sørlandsk sammenheng, men det finnes etter hvert parallelle funn enkelte andre steder i landet. Det kan synes som om disse store feltene med kokegroper er knyttet til sentrale steder, ikke sjelden til det som senere blir kirkesteder. Det spørs om ikke denne tilknytningen mest av alt er enda et aspekt av det forholdet som Odmund Møllerop alt for 50 år siden fant gjaldt for vårt distrikt – nemlig at det er en tydelig sammenheng mellom spesielle funn fra eldre jernalder og det som i dag er bygdenes sentrumsgårder.

Flere forskere har tenkt seg at de store kokegropfeltene viser oss steder der det har foregått blot – hellige måltider til gudenes ære, slik de senere sagaene forteller om. Det er en interessant tanke, og mye taler for at den er riktig. På Øystese i Hardanger undersøkte man således for få år siden en større samling av kokegroper innenfor et innhegnet område. Det ble påvist to mindre bygninger, for små til å ha tjent som bolighus, i tilknytning til anlegget, og én av dem lå sammen med gropene midt inne i innhegningen. Dette komplekset tolkes som en kultplass.

Området ved Oddernes kirke ville ikke være et unaturlig sted for blothandlinger. Senere, i vikingtid, var de årlige blotene en viktig del av aristokratiets politiske strategi. Under blotene ofret man ikke bare til gudenes ære. Man spiste og drakk dessuten de synlige bevisene for en høvdings politiske allianser – kjøttet og mjøden som ble fortært, må i stor utstrekning ha kommet til hovedgårdene gjennom de samme alliansene – like mye som man åt opp en anselig del av årets overskuddsproduksjon. Siden dette var rituelle måltider der alle høvdingens allierte og frie undergivne deltok, fungerte blotene også redistributivt – det vil si at en del av de produktene som i løpet av sesongen var blitt samlet inn til hovedgården, nå ble gitt tilbake til de direkte produsentene i form av ferdig tilberedt mat. Antagelig har det fungert på lignende måte alt i romertid og folkevandringstid.

Den eller de hallbygningen(e) som vi i dag oppfatter som en integrert del av slike aristokratiske miljøer som det som tegner seg på Oddernes, er så langt ikke påvist. Men under utgravningene i 1971-1972 fant arkeologene dog et stort antall hus – hele 14 langhus og 11 grophus. Det er med andre ord ingen tvil om at det har ligget en større bebyggelse her oppe i århundrene etter Kristi fødsel. Det største langhuset var nesten 23 meter langt og 5,6 meter bredt. Grophusene var rektangulære med avrundede hjørner. Størst av grophusene var et på 3,5x4,5 meter. Det var 0,65 meter dypt. Funnene fra grophusene omfatter blant annet en vevtyngde og et bryne, og det underbygger for så vidt tolkningen av disse nedgravde bygningene som en slags verkstedshytter.

Men enkelte av de fremgravde husene var dessuten av en type som vi helst vil sette i sammenheng med større forsamlinger av mennesker, slik også kokegropene tyder på. Fem av bygningene som ble undersøkt i 1971-1972, var nemlig av en spesiell type.

Disse fem husene lå side ved side, langside mot langside, sør for de øvrige påviste bygningssporene. Det dreier seg om temmelig små og korte bygninger, uten noen påviselig indre rominndeling. Bygningene har vært fra 8,5 til 10,3 meter lange, og et ildsted i ett av dem tyder på at husene har tjent en eller annen slags boligfunksjon. Inngangen har antagelig vært i den ene gavlveggen. Bygningene er datert til romertid.

Dette vesle bygningskomplekset skiller seg ikke bare fra de øvrige husene som er funnet på Oddernes, men også fra romertidens gårdsbebyggelse generelt i Sør-Skandinavia. Derimot har husene, både gjennom planløsning, størrelse og måten de ligger på i forhold til hverandre, klare likhetstrekk med såkalte ringformede tun eller tunanlegg fra jernalderen.

Noe over 20 slike tunanlegg er kjent fra Norge. Det finnes to store konsentrasjoner av tunanlegg på norskekysten – på Jæren og i Nord-Norge. I de senere år har man imidlertid blitt klar over at slike anlegg finnes også i Sogn og Fjordane og Trøndelag, og antagelig også i Spangereid i Vest-Agder. Brorparten av de nyoppdagede anleggene har blitt avdekket gjennom flateavdekkinger, og det betyr trolig at vi ikke skal legge for stor vekt på den geografiske fordelingen av kjente anlegg; potensialet for nye funn, også i regioner der vi ikke kjenner tunanlegg så langt, må regnes for betydelig. Typisk for tunanleggene er nettopp at de består av et antall hus som er plassert side om side i en sirkel eller et sirkelsegment. Inngangene er i gavlveggene som vender ut mot en åpen plass, et ”tun”, i midten. På Oddernes ble det bare påvist en, riktignok svakt buet, rekke med hus. Men for øvrig oppfyller komplekset på Oddernes alle krav til et tunanlegg, og som tunanlegg har det da også nylig blitt oppfattet og diskutert. Tunanleggene på Sørvestlandet synes, som det på Oddernes, å måtte dateres til romertid.

Når det gjelder tolkningen av tunanleggenes funksjon, så har arkeologene ofte tatt utgangspunkt i forhold som at det vanligvis ikke er funnet indikatorer på kvinners nærvær i form av draktsmykker eller gjenstander knyttet til kvinnesysler som spinning og veving i tilknytning til husene. Det tyder på at anleggene heller skal knyttes til menn. Videre ser det ut til at mange tunanlegg ligger på sentrale steder i landskapet, og at de i det minste i en del tilfeller er et element i sentrale bebyggelseskomplekser, altså høvdinggårder. Det er jo en høyst rimelig antagelse når det gjelder anlegget på Oddernes. Det har vært foreslått at tunanleggene tjente som samlingssted i forbindelse med aktiviteter som lek og spill, tingmøter, krig og kult. Videre har det vært pekt på at tunanleggene i flere tilfeller ligger i tilknytning til store nausttufter fra eldre jernalder, og at anleggene dermed kan ha spilt en rolle i de inter-skandinaviske konfliktene som blant annet de sør-skandinaviske krigsbytteofringene er et uttrykk for. På Oddernes tyder samlokaliseringen med det omfattende kokegropfeltet på at ikke minst kultaspektet har vært betydningsfullt. Var det i disse husene man samlet seg når man kom langveisfra for å delta i blotet på Oddernes?

Ingen kommentarer: