29 desember 2014

Vardøs siste gamme



Visste du at de fleste bolighus i Vardø for et par hundre år siden faktisk var gammer? Og at byens siste gamme stod helt til 1886? Den lokale byggeskikken virket fremmed og eksotisk, men også fattigslig, for mange av dem som besøkte byen.

Varanger museum har et svært gammelt fotografi, et av de aller første som er bevart fra Vardø. Det er tatt så tidlig som i 1868, og fotografen har stått i bakken opp mot Klondyke og rettet kameraet utover Østervågen og Valen, og med Festningen og Bussesundet i bakgrunnen. Det er mange fine detaljer på bildet – kirkegården med den påbegynte kirken i forgrunnen, Brodtkorbskjåene, de torvtekte hustakene, seilskutene i Engelsvika. Det er forresten grunnmuren til den nye kirken, som stod ferdig i 1869, som daterer bildet. Helt ute til venstre er imidlertid en annen detalj, en som er mindre slående, men ikke mindre betydningsfull: Ved én av bygårdene står nemlig en gamme, trolig den siste i byen. Går vi hundre år lenger tilbake i tid, bodde de fleste vardøværinger i nordmannsgammer av samme type som den på bildet.

Fotografens navn er Marcus Wøldike Buck Noodt (1824-1895), og han var gift med Mariane Christine Brodtkorb (f. 1836) fra Vadsø. Hennes onkel var grunnlegger av firmaet A. Brodtkorb her i byen, Andreas Esbensen Brodtkorb. Det er nok denne familietilknytningen som gir oss forklaringen på hvorfor urmakeren og fotografen Noodt, som ellers hadde sin virksomhet i Trondheim, var i Vardø denne sommeren. Originalen til bildet befinner seg også i Trondheim, ved NTNU.

Nordmannsgammer

Gjennom flere hundre år møtte besøkende til Vardø møtte en byggeskikk som var helt annerledes enn den de var vant til sørfra. Erkebiskop Erik Valkendorf skriver allerede på begynnelsen av 1500-tallet at folk her i byen bodde i «underjordiske Huler, hvor de faar Lys ovenfra gjennom et eneste Vindu». Fra Kristian IVs besøk i 1599 heter det at «her er en lille Bye, hvis Huse ere Kieldere under Jorden». Et omtrent samtidig hollandsk kartprospekt viser en ikke ubetydelig bebyggelse øst for Valen, og mange av bygningene er gammer som den på fotografiet vårt. Noe mer konkret får vi imidlertid først vite da Pater Hell er i Vardø i 1769, og det fortelles at fiskerne bodde i torvgammer som innvendig var panelt med bord.

Så sent som i 1855, da Vardø ble presentert for et bredere, norsk publikum gjennom flere artikler i det illusterte ukebladet Skilling-Magazin i Kristiania, festet skribenten seg ved gammene i Østervågen:
«Husene ligger på begge sider av en bred gate som fører fra festningen igjennom hele byen. De fleste hus er bygd i de siste år, og her bor embetsmennene og kjøpmennene. Nedenfor dem ser man en hel samling av små usle hytter, til dels jordgammer. Der bor arbeiderne på øya, fiskere og håndverkere…»

Den bygningstypen det er tale om, kalles nordmannsgammer. Det er noe annet enn tradisjonelle samiske gammer. Nordmannsgammene var rektangulære eller kvadratiske tømmerbygninger, delvis nedgravd i bakken, og utvendig dekket med torv. Slike delvis nedgravde bygninger har eksistert i Norden siden forhistorisk tid, og er særlig utbredt i vikingtiden, men ser ut til å ha overlevd lenger i Varanger enn ellers. Det skyldes selvsagt klimaet mer enn noe annet, selv om den begrensede tilgangen på tømmer i det treløse landskapet bidro til å gjøre det mer attraktivt med slike bygninger.
Vardø opplevde en eventyrlig befolkningsvekst i årene etter 1850, og det var først da at trehusbyen Vardø egentlig oppstod. Da Noodt fotograferte byen 18 år senere, var det trolig bare én gamme tilbake.

En kilde fra slutten av 1500-tallet gir forresten interessante opplysninger om gammene i Vardø. Blant annet heter det at husene består av flere rom, men har bare én inngang. Dessuten opplyses det at gammene har ildsteder plassert i et hjørne, og ut fra beskrivelsen er det utvilsomt tale om  røykovner - det være seg av vestnorsk eller østlig type. Dette er informasjon som gjør det høyst relevant å stille spørsmålet om ikke mangeromstuftene på Finnmarkskysten, med sine mange rom, ene inngang og hjørneildsteder, faktisk representerer levningene etter gammer av samme type som en gang fantes i Vardø.

Fra gamme til brennevin og rådhus

Nordmannsgammen på fotografiet fra 1868 lå på hjørnet av Søndre Langgate og Brodtkorbs gate. I 1886 ble den revet, og den store, prektige trebygningen som rommet byens rådhus og brennevinssamlag reist på samme sted. Da hadde gammen stått på tomten i noe slikt som 80 år. Samlagsbestyrer Kristian Dahl, som noen år etter dette var blant stifterne av Vardøhus museum, fulgte nøye med da arbeiderne grov ut kjeller til nybygget.

Han gjorde også en del spennende arkeologiske funn, for her var man i selve hjertet av den gamle værbebyggelsen fra middelalderen, der det fremdeles finnes tykke kulturlag med husrester og annet. Det var faktisk gjennom denne kjellergravningen at fagfolkene for første gang ble klar over det store arkeologiske potensialet i Østervågen. Funn av garnsøkker, angler, tranlamper og annet taler sitt klare språk om lang tids bosetning og fiske.

Men Dahl merket seg også lagfølgen på stedet. Nederst, like over fjellgrunnen, fant han rester etter en gamme med jordgulv og ildsted. Den stod på et tykt lag av skjellsand. Over dette (altså senere i tid) et hellelagt gulv, og deretter fem tregulv med inntil trekvart meters mellomrom. Det øverste og yngste gulvlaget lå en fot dypere enn gammen som nettopp var revet. Nordmannsgammen på fotografiet var altså bygning nummer åtte på samme tomt. Den første gammen lå nesten fire meter under bakkenivå. Det er umulig å si hvor lang tid som var gått mellom gamme nummer én og den som ble revet i 1886, men det tar lang tid å bygge opp fire meter med kulturlag. Den yngste gammen fikk stå i 80 år – tenker vi oss at de eldre bygningene på tomten hadde like lang levetid, er vi tilbake på 1200-tallet.

24 desember 2014

Ölands "Pompeii"

«Ligg unna Sandby borg!» har barn på Öland fått høre i generasjoner. Dette spesielle fornminnet ligger sørøst på øya, i Mörbylånga kommune, og har de siste årene har vært en gjenganger i nyhetsbildet i Sverige – og et hett samtaleemne blant arkeologer internasjonalt. Det som begynte med et metalldetektorsøk i 2010, er blitt til en større utgravningskampanje, og funnene er like oppsiktsvekkende som de er grufulle: Sandby borg viser seg nemlig å ha vært åsted for en regelrett massakre for mer enn 1500 år siden, da innbyggerne – menn, kvinner og barn – ble brutalt slaktet ned av ukjente inntrengere. Dermed kaster utgravningen også nytt lys over den urolige folkevandringstiden.

Friedrich Engels skildret «den perioden da alle kulturfolk gjennomlever sin heltetid: jernsverdets tid, men også jernplogens og jernøksens tid». Arkeologenes oppfatning av folkevandringstiden har skiftet gjennom tidene, og tolkningen av de materielle levningene har fulgt etter. I perioder har man vektlagt det Engels kalte «jernsverdets tid», altså krig og konflikt, mens man i andre perioder heller har fokusert på «jernplogens og jernøksens tid», med andre på endringer i jordbruket og økonomisk velstand. Det er liten tvil om at eldre jernalder rommer begge deler, men pendelen har i de siste årene vippet mot det en større vektlegging av det første synspunktet, blant annet på grunn av nye funn som den ofrede invasjonshæren ved Alken Enge (Skanderborg) fra romersk jernalder – og nå altså massakren i Sandby borg fra den påfølgende folkevandringstiden.

Sandby borg er en «fornborg» (det norske «bygdeborg» gir assosiasjoner som ikke passer her, men det er i prinsippet samme type anlegg det er tale om), én av et tjuetalls på Öland. Halvparten av borgene på øya har som Sandby borg vært i bruk i den urolige folkevandringstiden (400- og 500-årene e.Kr.). Borgene på Öland skiller seg i noen grad fra dem på det svenske (og norske) fastlandet. For mens fastlandsborgene gjerne finnes på topper og berg som fra naturens side er lette å forsvare, er borgene på Öland, der det ikke finnes markante topper, i stedet utstyrt med høye murer av stein. Murene er gjerne sirkulære eller ovale, og typen kalles derfor ofte for ringborg.

Borgene på Öland ligger vanligvis inne i jordbruksbygdene, i relativt god avstand fra Østersjøen. Unntaket er Sandby borg, som så å si ligger i strandkanten og i lav høyde over havet. Den best kjente av borgene er utvilsomt Eketorp, som også er den som fortsatt er best undersøkt. Der fant de arkeologiske undersøkelsene sted i perioden 1964-1973, og deretter ble anlegget i sin helhet rekonstruert gjennom et temmelig enestående prosjekt. Eketorp var som en befestet landsby å regne; innenfor de fem meter høye murene fant arkeologene spor etter et femtitalls bygninger, og derav flere fjøs og lagerrom, samt en smie og et bakehus – og godt over 25 tusen gjenstander. Andre av borgene på Öland kan ha vært tilfluktsborger.

Om Sandby borg visste man ikke så mye før for fire år siden. Den ligger bare litt over 40 meter fra Østersjøstranden, er oval av form og med indre mål 92x66 meter. Borgens indre ligger bare 3 meter over havflaten. Det er to porter i den 4 meter tykke muren – én som vender ut mot sjøen og en mot nord. Frem til slutten av 1800-tallet en gang var flere hustufter synlig inne i anlegget, og de lå radialt på muren. Det siste forholdet går igjen i mer kjente ringborger som Eketorp og Ismantorp, og er et trekk som peker mot folkevandringstid.

Her var det altså at man sommeren 2010 gjorde flere høyst spesielle funn med metalldetektor. Den umiddelbare bakgrunnen var at de regionale myndighetene mistenkte at det var foregått ulovlig metallsøking inne i borgen, og derfor vedtok at man skulle sikre det som sikres kunne av metallgjenstander gjennom å søke over hele anlegget. Allerede første dag i felt gjorde arkeologene et funn som overgikk de flestes forventninger: Man fant to draktspenner, en av dem et relieffspenne av svært høy kvalitet, som var blitt lagt ned sammen. Da man så vendte tilbake til Sandby borg noen dager senere, kom ytterligere fire lignende nedleggelser for dagen. Det har senere vist seg at samtlige fem depoter har vært gjemt unna inne i husene i borgen, i det mørkeste hjørnet like til høyre for døråpningen. Smykkene er av en slik kvalitet som helst settes i sammenheng med datidens ledende skikt, og og flere av nedleggelsene inneholdt også glassperler o.l som vitner om at beboerne i Sandby borg hadde vidstrakte kontakter.

Siden den gang har arkeologer fra Kalmar läns museum gravd hvert eneste år i borgen, og funnene er ikke uteblitt. De har dessuten i vesentlig grad gitt forklaringen på hvorfor rikdommene ikke ble hentet frem igjen av dem som en gang gjemte dem under gulvet. Fenomenet skattefunn, som det er mange av i tiårene omkring 500 e.Kr. både i Sverige og andre steder i Skandinavia, har i likhet med borgene vært en viktig del av diskursen om folkevandringstidens kultur og samfunn i lang tid. Lenge var forskningsstatus den at skatter eller depoter med smykker og edelmetall var blitt gjemt unna i ufredstider, men i senere tid har andre tolkninger også spilt en viktig rolle, og det har vært pekt på religiøse og ideologiske forklaringer på at gullet ble liggende i jorden. Resultatene fra Sandby borg setter imidlertid også denne diskusjonen i relieff:

Allerede den første gravningssesongen kom et menneskeskjelett for dagen, og siden har man funnet en hel del til, først og fremst mennesker, men også dyr som hest og sau. To hele skjeletter av unge menn er blitt fullstendig gravd ut; den ene har hoggspor i ryggen, den andre har fått flere kraftige hogg i hodet. En eldre mann ser ut til å ha blitt hogd ned bakfra og blitt liggende, fortsatt i live en stund, med ansiktet ned i et ildsted. Etter døden har noen puttet fire sauetenner i munnen på liket. I et av husene lå også skjelettet etter et lite barn. Ingen av de skamferte kroppene har fått noen begravelse, men er blitt liggende der de falt sammen. Forklaringen er antagelig at det ikke har vært noen overlevende til å ta seg av dem, eller at angriperne har ført de overlevende bort – som slaver? Det hele kan ha foregått i nattens mulm og mørke, siden de døde ikke ser ut til å ha vært påkledd.

Katastrofen inntraff antagelig i 480-årene en gang. Av grunner vi ikke kjenner, slett ikke foreløpig, i hvert fall, ble Sandby borg – i motsetning til de andre borgene på Öland – ikke bygd opp igjen. Den har ligget øde og forlatt i 1500 år og fremdeles i nyere tid vært oppfattet som et uhyggelig sted man helst skulle holde seg borte fra. En mulig forklaring kan være at beboerne i Sandby borg ble ofre for en intern konflikt på øya, og at ruinen med de døde deretter ble etterlatt som en advarsel til andre. Og vil man spekulere videre, kan det tenkes at funnet av en romersk solidus (gullmynt) i borgruinen vitner om at de som en gang holdt til der hadde vært leiesoldater hos romerne, og at de kom til Öland som utfordrere til det etablerte maktsystemet – og til slutt måtte betale dyrt for det. Solidi var vanlig soldatlønn, og Vestromerriket falt altså i 476, bare en håndfull år før massakren i borgen. Ölands største solidusskatt er forresten funnet ved Åby like nord for Sandby borg. Den ble gjemt unna mer eller mindre samtidig med de mindre skattene i borgen – og heller ikke den ble noen gang gravd opp igjen.

«Viking» i Chicago 1893

I 1893 krysset et nybygd skip Atlanterhavet. Reisens mål var den storslåtte verdensutstillingen i Chicago, og om bord i «Viking» var et ma...