Gå til hovedinnhold

Vardøs siste gamme



Visste du at de fleste bolighus i Vardø for et par hundre år siden faktisk var gammer? Og at byens siste gamme stod helt til 1886? Den lokale byggeskikken virket fremmed og eksotisk, men også fattigslig, for mange av dem som besøkte byen.

Varanger museum har et svært gammelt fotografi, et av de aller første som er bevart fra Vardø. Det er tatt så tidlig som i 1868, og fotografen har stått i bakken opp mot Klondyke og rettet kameraet utover Østervågen og Valen, og med Festningen og Bussesundet i bakgrunnen. Det er mange fine detaljer på bildet – kirkegården med den påbegynte kirken i forgrunnen, Brodtkorbskjåene, de torvtekte hustakene, seilskutene i Engelsvika. Det er forresten grunnmuren til den nye kirken, som stod ferdig i 1869, som daterer bildet. Helt ute til venstre er imidlertid en annen detalj, en som er mindre slående, men ikke mindre betydningsfull: Ved én av bygårdene står nemlig en gamme, trolig den siste i byen. Går vi hundre år lenger tilbake i tid, bodde de fleste vardøværinger i nordmannsgammer av samme type som den på bildet.

Fotografens navn er Marcus Wøldike Buck Noodt (1824-1895), og han var gift med Mariane Christine Brodtkorb (f. 1836) fra Vadsø. Hennes onkel var grunnlegger av firmaet A. Brodtkorb her i byen, Andreas Esbensen Brodtkorb. Det er nok denne familietilknytningen som gir oss forklaringen på hvorfor urmakeren og fotografen Noodt, som ellers hadde sin virksomhet i Trondheim, var i Vardø denne sommeren. Originalen til bildet befinner seg også i Trondheim, ved NTNU.

Nordmannsgammer

Gjennom flere hundre år møtte besøkende til Vardø møtte en byggeskikk som var helt annerledes enn den de var vant til sørfra. Erkebiskop Erik Valkendorf skriver allerede på begynnelsen av 1500-tallet at folk her i byen bodde i «underjordiske Huler, hvor de faar Lys ovenfra gjennom et eneste Vindu». Fra Kristian IVs besøk i 1599 heter det at «her er en lille Bye, hvis Huse ere Kieldere under Jorden». Et omtrent samtidig hollandsk kartprospekt viser en ikke ubetydelig bebyggelse øst for Valen, og mange av bygningene er gammer som den på fotografiet vårt. Noe mer konkret får vi imidlertid først vite da Pater Hell er i Vardø i 1769, og det fortelles at fiskerne bodde i torvgammer som innvendig var panelt med bord.

Så sent som i 1855, da Vardø ble presentert for et bredere, norsk publikum gjennom flere artikler i det illusterte ukebladet Skilling-Magazin i Kristiania, festet skribenten seg ved gammene i Østervågen:
«Husene ligger på begge sider av en bred gate som fører fra festningen igjennom hele byen. De fleste hus er bygd i de siste år, og her bor embetsmennene og kjøpmennene. Nedenfor dem ser man en hel samling av små usle hytter, til dels jordgammer. Der bor arbeiderne på øya, fiskere og håndverkere…»

Den bygningstypen det er tale om, kalles nordmannsgammer. Det er noe annet enn tradisjonelle samiske gammer. Nordmannsgammene var rektangulære eller kvadratiske tømmerbygninger, delvis nedgravd i bakken, og utvendig dekket med torv. Slike delvis nedgravde bygninger har eksistert i Norden siden forhistorisk tid, og er særlig utbredt i vikingtiden, men ser ut til å ha overlevd lenger i Varanger enn ellers. Det skyldes selvsagt klimaet mer enn noe annet, selv om den begrensede tilgangen på tømmer i det treløse landskapet bidro til å gjøre det mer attraktivt med slike bygninger.
Vardø opplevde en eventyrlig befolkningsvekst i årene etter 1850, og det var først da at trehusbyen Vardø egentlig oppstod. Da Noodt fotograferte byen 18 år senere, var det trolig bare én gamme tilbake.

En kilde fra slutten av 1500-tallet gir forresten interessante opplysninger om gammene i Vardø. Blant annet heter det at husene består av flere rom, men har bare én inngang. Dessuten opplyses det at gammene har ildsteder plassert i et hjørne, og ut fra beskrivelsen er det utvilsomt tale om  røykovner - det være seg av vestnorsk eller østlig type. Dette er informasjon som gjør det høyst relevant å stille spørsmålet om ikke mangeromstuftene på Finnmarkskysten, med sine mange rom, ene inngang og hjørneildsteder, faktisk representerer levningene etter gammer av samme type som en gang fantes i Vardø.

Fra gamme til brennevin og rådhus

Nordmannsgammen på fotografiet fra 1868 lå på hjørnet av Søndre Langgate og Brodtkorbs gate. I 1886 ble den revet, og den store, prektige trebygningen som rommet byens rådhus og brennevinssamlag reist på samme sted. Da hadde gammen stått på tomten i noe slikt som 80 år. Samlagsbestyrer Kristian Dahl, som noen år etter dette var blant stifterne av Vardøhus museum, fulgte nøye med da arbeiderne grov ut kjeller til nybygget.

Han gjorde også en del spennende arkeologiske funn, for her var man i selve hjertet av den gamle værbebyggelsen fra middelalderen, der det fremdeles finnes tykke kulturlag med husrester og annet. Det var faktisk gjennom denne kjellergravningen at fagfolkene for første gang ble klar over det store arkeologiske potensialet i Østervågen. Funn av garnsøkker, angler, tranlamper og annet taler sitt klare språk om lang tids bosetning og fiske.

Men Dahl merket seg også lagfølgen på stedet. Nederst, like over fjellgrunnen, fant han rester etter en gamme med jordgulv og ildsted. Den stod på et tykt lag av skjellsand. Over dette (altså senere i tid) et hellelagt gulv, og deretter fem tregulv med inntil trekvart meters mellomrom. Det øverste og yngste gulvlaget lå en fot dypere enn gammen som nettopp var revet. Nordmannsgammen på fotografiet var altså bygning nummer åtte på samme tomt. Den første gammen lå nesten fire meter under bakkenivå. Det er umulig å si hvor lang tid som var gått mellom gamme nummer én og den som ble revet i 1886, men det tar lang tid å bygge opp fire meter med kulturlag. Den yngste gammen fikk stå i 80 år – tenker vi oss at de eldre bygningene på tomten hadde like lang levetid, er vi tilbake på 1200-tallet.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hvor gammel er Vardøhus festning?

Slavemarkedet i Kaffa

Sommeren 1473 reiste et usedvanlig følge gjennom det østeuropeiske steppelandet. Italieneren Angelo Squarciafico hadde påtatt seg å frakte elleve kvinnelige slaver på hesteryggen fra den genovesiske havnebyen Kaffa på Krim og hjem til deres eiere i Genova. Genoveserne var i navnet fremdeles herrer i Kaffa, og slavene var byens mest profitable eksportvare. Men den politiske situasjonen i Svartehavet var blitt usikker; de tyrkiske osmanenes nærvær innebar at det var blitt på det nærmeste umulig for genoveserne å ta seg sjøveien gjennom Bosporos og Dardanellene. Bare to år senere ble da også genoveserne kastet ut for godt fra Kaffa og sine øvrige handelskolonier i regionen.
Slavene hadde stor verdi for de to genoveserne som eide dem, og man kan saktens forstå at de ville sikre sin investering. Hva som var Angelos egne beveggrunner for å legge ut på den farlige reisen i 1473, vet vi ikke. Ingen kilder forteller heller om italieneren og hans menneskelige last noen gang kom frem til Genova…

Kvinne - kriger - viking?

Serier som «Vikings», understøttet av fantasy-sjangerens ulike uttrykksformer, har popularisert bildet av den kvinnelige vikingen, hun som deltar aktivt i væpnet kamp og svinger sverdet med like stor selvfølgelighet som sine mannlige kolleger. Det er en vesentlig del av forklaringen på at sosiale medier og nyhetstjenester i inn- og utland gikk på høygir da svenske arkeologer i september i år publiserte en fagartikkel som argumenterer for at den gravlagte i en rikt utstyrt våpengrav på Birka i Mälaren, faktisk var en kvinne.

Artikkelforfatterne har lykkes i å kjønnsbestemme skjelettet i Birkagraven, og konkluderer med at den gravlagte kvinnen ikke bare hadde vært kriger i levende live, men militær leder. Det siste utleder forfatterne av det faktum at kvinnen hadde fått med seg et brettspill over i det hinsidige, og at hun dermed var trent i strategisk tenkning.

Publiseringen var godt tilrettelagt med tanke på å skape blest – og, får vi tro, debatt. Og med drahjelp først og fremst fra twi…