Skjeer i mengder

Kulturlagene i Østervågen og i sentrum av Vardø er et byhistorisk skattkammer. Tett bosetning i området siden middelalderen har ført til at husene flere steder står på flere meter tykke lag av avfall, bygningsrester og annet, og bevaringsforholdene for mange slags gjenstander er svært gode i dette tettpakkede, oksygenfattige miljøet. År om annet hender det at kulturlagene her gir slipp på noen av sine hemmeligheter, og det gjøres spennende funn. På museet kan vi takke disse lagene i gamlebyen for at vi har en av landets fineste samlinger av spiseskjeer fra 1500- og 1600-tallet laget av reinhorn.

Hornskjeer funnet i Vardø. Foto: Varanger Museum

Femten skjeer, flere av dem vakkert dekorerte med flettebåndmønstre, og alle med karakteristisk form med kort skaft og bredt blad, er kommet inn til Vardø museum som et resultat av graving i byen. Adolf Olsen fant den første skjeen i samlingen – men om den vet vi bare at den er funnet i Vardø og gitt til museet i 1950. Året etter leverte Reidar Johansen inn en skje som var funnet på 3 meters dyp på Valen, mens «Hr. Breiviks arbeidslag», som foruten Breivik selv besto av Olaf Johnsen og Leif Ovesen, donerte en som de hadde funnet i Vestervågen.

De fleste av hornskjeene er funnet i Østervågen eller tilstøtende områder. Brorparten av funnene ble gjort i årene rett etter etter krigen, sikkert fordi det da pågikk mange gravearbeider i forbindelse med opprydding etter bombingen under krigen og oppføring av ny bygningsmasse. I samme periode gjennomførte Tromsø museum et par mindre utgravninger i byen, men ingen av skjeene er et resultat av denne virksomheten. Nei, det er byens egne innbyggere som har funnet så å si alle sammen. Det betydde helt sikkert også noe at kommunerevisor og museumsvenn Vilfred Dybos fulgte årvåkent med hver gang noen satte spaden i jorden på 1950-tallet. Enkelte finnere går forresten igjen i listene: Gunnar Bangsunds arbeidslag fant en skje i Kirkegata i 1954, og en i Krokgata ti år senere.

Om vi legger til de tre skjeene fra Vardø som befinner seg i Tromsø museum, kommer vi opp i 18 stykker. Det er et anselig antall. Til sammenligning har museet i Vardø én skje fra hver av stedene Syltefjord, Hamningberg, Persfjord og Indre Kiberg. Det er få om noen andre steder i landet hvor så mange skjeer er funnet på ett sted, men hornskjeer av denne karakteristiske sorten er likevel funnet i svært mange fiskevær og gårdshauger i Nord-Norge, og det er også enkelte funn fra bygrunnen i Trondheim og Bergen.

Skjeer som dette fantes nok i enhver husholdning i nord. De ble brukt til å spise og røre med, og skiller seg fra hornskjeer sør i landet først og fremst på grunn av råmaterialet. Skjeene fra Vardø og ellers i landsdelen er nemlig laget av reinhorn, og bare bestemte deler av hornet kunne brukes for å få til den karakteristiske formen med det brede bladet og det korte skaftet.

Selv om det er funnet mange hornskjeer, har arkeologene bare kjennskap til ett eneste sted der slike gjenstander er blitt produsert. På reinfangstplassen Gollevarre i Tana er det funnet en rekke halvferdige skjeer og store mengder hornavfall, slik at der må man ha fremstilt skjeer av horn, kanskje for et større marked. De brede og korte hornskjeene var i bruk i flere hundre år, men var mest utbredt på 1500- og 1600-tallet. Etter den tid ser det ut til at de forsvinner fra norske og sjøsamiske bosetninger, mens de overlever blant reindriftssamene.

Den spesielle formen ligner mest på sølvskjeer som var populære i Europa på 1400-tallet og litt senere, og det nok riktig å regne hornskjeene som etterligninger av slike forbilder. Siden, da samiske sølvsmeder begynte å lage skjeer i sitt materiale, brukte de hornskjeene som modell og utgangspunkt. Resultatet var at samiske sølvskjeer kom til å minne om skjeer fra middelalderen.