Domshavet

Visste du at det gammelnorske navnet på Barentshavet var Domshaf, Domshavet? Og at førsteleddet kommer av det sagnomsuste fjellet Domen ved Vardø? Lenge før Domen fikk rykte som heksefjell, var stedet et viktig landemerke, og kjent som et sted der troll og monstre rådde grunnen.

Se nøye på kartutsnittet, det er hentet fra den landflyktige erkebiskopen Olaus Magnus’ berømte Carta Marina fra 1539 og viser «Finmarchia». Blant fantasifulle fremstillinger av djevler og sjøuhyrer og andre farer som den svenske prelaten så for seg truet menneskene her oppe ved jordens utkant, gjenkjenner en – i en litt forvansket form – stedsnavn som Makkaur og Omgang. Omtrent midt i bildet er Vardøhus, tegnet som et stort og mektig slott.

Umiddelbart sør for «slottet» strekker en smal havarm seg innover i landet, der den vider seg ut. Det må være Varangerfjorden tegneren har ment å vise. «Domshaf», står det. Det er et navn som vi møter i mange eldre kilder, noen av dem helt fra sagatiden, og det ser ut til at navnet opprinnelig betegnet hele havområdet øst for Nordkapp.

Domens betydning som landemerke gir seg også til kjenne de gangene Kibergneset i kildene kalles for Domsneset.

I den sagateksten som går under navn av Hvordan Norge ble bygd, og som finnes i Flatøyboka fra 1300-tallet, fortelles det om de to mytiske kongene Nor og Gor som legger landet under seg i en fjern fortid. Gor var sjøkonge og erobret «alle øyer, både bygde og ubygde», fra Domshavet og sørover, heter det.

I denne og den øvrige sagalitteraturen møter vi nordområdene som et farlig, usivilisert sted, og som verdens endepunkt. De fleste sagaopplysningene om Finnmark finnes i de bokstavelig talt fantastiske fornaldersagaene, som handler om opphavs- og heltetider og en verden befolket av kjemper, troll og andre overnaturlige vesener. Det er nok Domshavet som menes når Saxo Grammaticus forteller om jotnen Geirrøds hall, at for å komme dit måtte man «seile over havet som ligger utenom jorden, legge solen og stjernene bak seg og vandre ned i kaos, til man til slutt nådde steder der intet lys fantes, og mørket rådde…».

Jotnen Dumbr

I den islandske sagaen om Gull-Tore hører vi om helten Tore, som reiser til Hålogaland på torskefiske for å legge seg opp rikdom. Der får han høre at det lengst i nord, ved Domshavet, finnes uante mengder gull i en hule. Han reiser så nord om Finnmark til hula, der han vinner Vale vikings skatt fra de fæle dragene som vokter over den.

Domshavet ble oppfattet som en havbukt, begrenset i sør av Finnmark og Bjarmeland og i øst og nord av ukjente land som strakte seg like til Grønland. Noen tenkte seg at det her, lengst i nordøst, fantes en konge, halvt menneske og halvt troll, som het Dumbr. I eldre tradisjon er Dumbr en jotne, og det er sannsynlig at middelalderens mennesker forestilte seg Domen som jotnen Dumbrs hjem, på samme måte som man plasserte jotnen Dovre på Dovrefjell.