Gå til hovedinnhold

Rublene fra Vaidaguba

Har du sett de gamle russiske rubelsedlene på Pomormuseet i Vardø? Bare et utvalg er utstilt, og historien om hvordan pengesedlene havnet i byen er spennende. Den fører oss til den norske kolonien i Vaidaguba på Murmankysten, og til årene like etter revolusjonen i Russland.

Blant de nordmennene som slo seg ned i Vaidaguba på Fiskerhalvøya, var Leonard og Emilie Jonasine Pihlfeldt. De reiste dit fra Vadsø med sine fem barn midt på 1880-tallet. Leonard slo seg opp som handelsmann. Familien hadde nære bånd også til Vardø. Datteren Laura var gift med kjøpmann Axel Jacobsen i Strandgata, og en tid bodde hennes lillesøster, Florense, også hos dem.

Den gangen, før verdenskrigen, var Herman Hansen også bosatt i Vardø, der han var bankkasserer og fullmektig ved dampskipsekspedisjonen. I 1920 var han flyttet til Tromsø og var kontorsjef ved Norges Banks avdeling der. Samme år fikk han et fortvilet brev fra et Russland der borgerkrigen herjet. Brevet, som er skrevet på russisk og levert med kurér, innledes med «Ærede Herman Nikolajevitsj, unnskyld min uforsiktighet med å skrive til Dem». Brevskriveren var enkefru Pihlfeldt i Vaidaguba. Hun hadde vært gift med handelsmannen Teodor (Feodor) Pihlfeldt, og nå satt hun igjen med flere umyndige barn.
I brevet viser hun til en pakke med forskjellige saker som oppbevares i banken. Det må være rublene som nå er på museet det er snakk om. Det er snakk om et betydelig beløp, 23 900 rubler, for å være helt nøyaktig. Ærendet hennes nå var ikke pengene, men en nøkkel som også var deponert i banken. Hun hadde mistet sin egen nøkkel til den avdøde mannens pengeskap hjemme i Vaidaguba.

Pengene var ikke mye til nytte for henne der, for det var nød og matmangel i Russland. Men brevet avsluttes med følgende bønn:

«For Guds skyld, det er helt nødvendig at De sier til Axel (Jacobsen) at han sender matvarer, kaffe eller sukker, om enn bare litt, og aller helst såpe. Her er alt dette vanskelig. Hvis jeg får tillatelse, tar jeg en kort tur til Vardø i september…»

Men hun så neppe Vardø igjen noen gang, og pengene ble aldri hentet. I 1932 ble alle pengesedler fra tsartiden erklært verdiløse. Samme år ble rubelsedlene fra Vaidaguba overført til bankavdelingen i Vardø, som i 1946 sendte dem videre til hovedsetet i Oslo. I forbindelse med at Vardø skulle feire 200 år som by i 1989, kom de hit igjen.

Vi vet ikke hva som ble enkefru Pihlfeldts skjebne. Verken hun eller barna gjorde noen gang krav på pengene. Familien hadde vært meget velstående før revolusjonen, og sedlene som ble berget over grensen fra Vaidaguba, hadde utgjort en betydelig formue. Før Første verdenskrig tjente en faglært metallarbeider i St. Petersburg noe i nærheten av 300 rubler i året, og en ufaglært arbeider under 200. De 23 900 rublene tilsvarer altså atskillige millioner kroner etter dagens pengeverdi.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Da Spangereid skulle bli Sørlandets første kjøpstad

I et brev fra 1549 som vi dessverre bare har bevart et ekstrakt av, heter det at lensherren i Lister len, Otte Stigssøn, har foreslått for kong Christian den 3. å anlegge en kjøpstad «paa et beleiligt Sted ved Strandsiden» i lenet. Dette er i og for seg gammelt nytt, og noen bygrunnleggelse på Agdesiden ble det jo ikke i den omgangen. Men det er likevel interessant å spørre hvor man tenkte seg å etablere den nye byen, som i så fall ville ha blitt den første og eneste på kyststrekningen mellom Skien og Stavanger? Svaret: Spangereid ved Lindesnes.
Flere forfattere har vist til brevet fra 1549 (Bugge 1925:136). Sverre Steen (1941:9) diskuterer det i forbindelse med sin diskusjon om utviklingen av maritim infrastruktur i kristiansandsområdet i denne perioden, og prosjektet blir kommentert i ulike lokale studier (Rudjord 1974:152; Eliassen 1995:57; Abrahamsen 1997:17; Skjekkeland 2000:259). De fleste har vært tilbakeholdende med å foreslå noen nærmere lokalisering av den planlagte kjøpsta…

Kvinne - kriger - viking?

Serier som «Vikings», understøttet av fantasy-sjangerens ulike uttrykksformer, har popularisert bildet av den kvinnelige vikingen, hun som deltar aktivt i væpnet kamp og svinger sverdet med like stor selvfølgelighet som sine mannlige kolleger. Det er en vesentlig del av forklaringen på at sosiale medier og nyhetstjenester i inn- og utland gikk på høygir da svenske arkeologer i september i år publiserte en fagartikkel som argumenterer for at den gravlagte i en rikt utstyrt våpengrav på Birka i Mälaren, faktisk var en kvinne.

Artikkelforfatterne har lykkes i å kjønnsbestemme skjelettet i Birkagraven, og konkluderer med at den gravlagte kvinnen ikke bare hadde vært kriger i levende live, men militær leder. Det siste utleder forfatterne av det faktum at kvinnen hadde fått med seg et brettspill over i det hinsidige, og at hun dermed var trent i strategisk tenkning.

Publiseringen var godt tilrettelagt med tanke på å skape blest – og, får vi tro, debatt. Og med drahjelp først og fremst fra twi…

En bergensfarers tragiske endelikt ved Flekkefjord i 1489

I den sørvestlige forhallen i Marienkirche i Lübeck henger et epitafium; motivet er en Bergensfarer, en tremaster fra Lübeck som er forlist på en forrevet kyst. To av mastene er knekt. Sjøfolkene ligger i vannet, noen klamrer seg til kister og planker, andre svømmer; noen få har klart å ta seg i land. Bildet er forsynt med to innskrifter. Den ene har blitt sitert i ulike sammenhenger, den inneholder følgende formaning: Ok, guden gesellen, holdet nicht to licht!Er gi to scepe gat, gat jo to der bicht!Et was so kort ene tyt,
Dat wy unses lebendes wurden quid.
En paternoster vor alle cristen seelen!
Altså noe slikt som: «La den som skal gå om bord, skrifte! Det tok så kort tid før vi mistet våre liv!» Den andre innskriften på bildet blir sjeldnere gjengitt, men den lyder: Anno Domini 1489 des fridages vor alle Gades hilen do bleff schipper Hans Ben up de bergerreise vor denn Berksunde mit 33 man, de Got al gnedich si. Paternoster vor alle cristen Seelen! Med andre ord: Tavlen er satt opp til m…