Gå til hovedinnhold

Rublene fra Vaidaguba

Har du sett de gamle russiske rubelsedlene på Pomormuseet i Vardø? Bare et utvalg er utstilt, og historien om hvordan pengesedlene havnet i byen er spennende. Den fører oss til den norske kolonien i Vaidaguba på Murmankysten, og til årene like etter revolusjonen i Russland.

Blant de nordmennene som slo seg ned i Vaidaguba på Fiskerhalvøya, var Leonard og Emilie Jonasine Pihlfeldt. De reiste dit fra Vadsø med sine fem barn midt på 1880-tallet. Leonard slo seg opp som handelsmann. Familien hadde nære bånd også til Vardø. Datteren Laura var gift med kjøpmann Axel Jacobsen i Strandgata, og en tid bodde hennes lillesøster, Florense, også hos dem.

Den gangen, før verdenskrigen, var Herman Hansen også bosatt i Vardø, der han var bankkasserer og fullmektig ved dampskipsekspedisjonen. I 1920 var han flyttet til Tromsø og var kontorsjef ved Norges Banks avdeling der. Samme år fikk han et fortvilet brev fra et Russland der borgerkrigen herjet. Brevet, som er skrevet på russisk og levert med kurér, innledes med «Ærede Herman Nikolajevitsj, unnskyld min uforsiktighet med å skrive til Dem». Brevskriveren var enkefru Pihlfeldt i Vaidaguba. Hun hadde vært gift med handelsmannen Teodor (Feodor) Pihlfeldt, og nå satt hun igjen med flere umyndige barn.
I brevet viser hun til en pakke med forskjellige saker som oppbevares i banken. Det må være rublene som nå er på museet det er snakk om. Det er snakk om et betydelig beløp, 23 900 rubler, for å være helt nøyaktig. Ærendet hennes nå var ikke pengene, men en nøkkel som også var deponert i banken. Hun hadde mistet sin egen nøkkel til den avdøde mannens pengeskap hjemme i Vaidaguba.

Pengene var ikke mye til nytte for henne der, for det var nød og matmangel i Russland. Men brevet avsluttes med følgende bønn:

«For Guds skyld, det er helt nødvendig at De sier til Axel (Jacobsen) at han sender matvarer, kaffe eller sukker, om enn bare litt, og aller helst såpe. Her er alt dette vanskelig. Hvis jeg får tillatelse, tar jeg en kort tur til Vardø i september…»

Men hun så neppe Vardø igjen noen gang, og pengene ble aldri hentet. I 1932 ble alle pengesedler fra tsartiden erklært verdiløse. Samme år ble rubelsedlene fra Vaidaguba overført til bankavdelingen i Vardø, som i 1946 sendte dem videre til hovedsetet i Oslo. I forbindelse med at Vardø skulle feire 200 år som by i 1989, kom de hit igjen.

Vi vet ikke hva som ble enkefru Pihlfeldts skjebne. Verken hun eller barna gjorde noen gang krav på pengene. Familien hadde vært meget velstående før revolusjonen, og sedlene som ble berget over grensen fra Vaidaguba, hadde utgjort en betydelig formue. Før Første verdenskrig tjente en faglært metallarbeider i St. Petersburg noe i nærheten av 300 rubler i året, og en ufaglært arbeider under 200. De 23 900 rublene tilsvarer altså atskillige millioner kroner etter dagens pengeverdi.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hvor gammel er Vardøhus festning?

Slavemarkedet i Kaffa

Sommeren 1473 reiste et usedvanlig følge gjennom det østeuropeiske steppelandet. Italieneren Angelo Squarciafico hadde påtatt seg å frakte elleve kvinnelige slaver på hesteryggen fra den genovesiske havnebyen Kaffa på Krim og hjem til deres eiere i Genova. Genoveserne var i navnet fremdeles herrer i Kaffa, og slavene var byens mest profitable eksportvare. Men den politiske situasjonen i Svartehavet var blitt usikker; de tyrkiske osmanenes nærvær innebar at det var blitt på det nærmeste umulig for genoveserne å ta seg sjøveien gjennom Bosporos og Dardanellene. Bare to år senere ble da også genoveserne kastet ut for godt fra Kaffa og sine øvrige handelskolonier i regionen.
Slavene hadde stor verdi for de to genoveserne som eide dem, og man kan saktens forstå at de ville sikre sin investering. Hva som var Angelos egne beveggrunner for å legge ut på den farlige reisen i 1473, vet vi ikke. Ingen kilder forteller heller om italieneren og hans menneskelige last noen gang kom frem til Genova…

Fra arkivenes gjemmer

Det ble en usedvanlig besværlig reise for mannskapet på fregatten «de Vrouwe Johanna Geertruijda», som la ut fra Texel med den hollandske kolonien Surinam som mål, like før jul i det herrens år 1760. Om bord var 35 sjømenn og 19 soldater, og turen kom til å vare i halvannet år. Den 10. april 1762 var fem av mannskapet på skipet hos notar Jelmer de Bruijn i Amsterdam for å avlegge sin erklæring om hva som hadde skjedd, og gjorde rede for hvordan det kunne ha seg at så mange som 33 av besetningen på 54 mann «manglet» ved ankomsten.

Beretningen om den trøblete seilturen finnes sirlig innført i notarens protokoll, som er bevart i Amsterdams byarkiv – sammen med materialet etter en mengde andre av byens notarer. De eldste protokollene er fra slutten av 1500-tallet, de yngste fra tidlig 1900-tall, og notararkivene fyller hele 3000 hyllemeter. Notarene spilte en viktig rolle i datidens Amsterdam; til notaren gikk man hver gang en kontrakt skulle inngås, når man trengte en attest eller ta opp…