Fra vikingtidens Hedmark til Vardø

Et hittil ukjent vikingtidsfunn fra Hedmark? I Vardø? Ja, faktisk. To nokså anonyme gjenstander av jern som har ligget på museet siden 1951, viser seg nå å fylle ut bildet av jernfremstilling av myrmalm i en helt annen del av landet for tusen år siden.

Det var gjenkjennelse ved første blikk. Blant arkeologiske funn i Vardø Museums samlinger fikk jeg øye på to langaktige, flate jerngjenstander av en type som jeg hadde sett mange ganger tidligere, sørpå. På Østlandet, og særlig i dalførene nord for Oslofjorden, er det en nokså vanlig funntype. Det dreier seg om barrer av jern – råmateriale for videre bearbeiding til redskaper og våpen, og et håndfast bevis for den store betydningen jernvinna hadde i denne delen av landet.

Men i Vardø? Her passer ikke funnet inn. Vi lekte med tanken på at det kunne dreie seg om et «eksotisk» funn fra bygrunnen i Østervågen, men verken tid eller geografi stemmer. Og bedre ble det ikke av at protokollen anførte at de to «redskapene» var innlevert fra Lebesby, som ikke ligger noe mindre langt fra jernbarrenes egentlige utbredelsesområde. Heldigvis falt alt på plass da vi kom over brevet som fulgte med gjenstandene i 1951.

Først litt bakgrunnsinformasjon: I 1949, da det som den gangen het Vardøhus Museum kom i gang igjen etter en lengre pause, var det stor entusiasme rundt museet. Man gikk offensivt ut og ville være et museum for hele Finnmark. Og interessen for museet begrenset seg ikke til Vardø og Finnmark. Nei, festningskommandant og museumsleder Erik Presterud slapp til med et kåseri om storsatsingen i Vardø på riksdekkende radio. Resultatet av all oppmerksomheten var at det kom inn gjenstander til Vardøhus Museum fra nær og fjern. Blant disse var jernbarrene våre.'

Giveren i dette tilfellet var Sverre Bårdseng i Lebesby, som kunne opplyse at barrene var blitt funnet av hans bestemor ca. 80 år tidligere (altså rundt 1870), da hun bare var en småjente. De hadde ligget under en stein, sammen med mange andre barrer, i Brøttum i Hedmark. Det er vanlig at barrene opptrer i store depoter som dette, så opplysningene er sikkert riktige nok.

Ved å gå til kirkebøker og andre kilder, kan vi finne ut litt mer om giveren og funnstedet. Sverre Bårdseng var tømrer og født i 1919 i Fåberg. Han var gift med Eli Bårdseng, som var jordmor og helsesøster i Lebesby fra 1948 til 1951. Det gir oss altså koblingen til Lebesby. Bestemoren som fant jernbarrene, var Ingeborg Torgersdatter. Hun var, ganske riktig, født på gården Fauskerud øvre i Brøttum, Ringsaker, i 1863.