Gå til hovedinnhold

Fra vikingtidens Hedmark til Vardø

Et hittil ukjent vikingtidsfunn fra Hedmark? I Vardø? Ja, faktisk. To nokså anonyme gjenstander av jern som har ligget på museet siden 1951, viser seg nå å fylle ut bildet av jernfremstilling av myrmalm i en helt annen del av landet for tusen år siden.

Det var gjenkjennelse ved første blikk. Blant arkeologiske funn i Vardø Museums samlinger fikk jeg øye på to langaktige, flate jerngjenstander av en type som jeg hadde sett mange ganger tidligere, sørpå. På Østlandet, og særlig i dalførene nord for Oslofjorden, er det en nokså vanlig funntype. Det dreier seg om barrer av jern – råmateriale for videre bearbeiding til redskaper og våpen, og et håndfast bevis for den store betydningen jernvinna hadde i denne delen av landet.

Men i Vardø? Her passer ikke funnet inn. Vi lekte med tanken på at det kunne dreie seg om et «eksotisk» funn fra bygrunnen i Østervågen, men verken tid eller geografi stemmer. Og bedre ble det ikke av at protokollen anførte at de to «redskapene» var innlevert fra Lebesby, som ikke ligger noe mindre langt fra jernbarrenes egentlige utbredelsesområde. Heldigvis falt alt på plass da vi kom over brevet som fulgte med gjenstandene i 1951.

Først litt bakgrunnsinformasjon: I 1949, da det som den gangen het Vardøhus Museum kom i gang igjen etter en lengre pause, var det stor entusiasme rundt museet. Man gikk offensivt ut og ville være et museum for hele Finnmark. Og interessen for museet begrenset seg ikke til Vardø og Finnmark. Nei, festningskommandant og museumsleder Erik Presterud slapp til med et kåseri om storsatsingen i Vardø på riksdekkende radio. Resultatet av all oppmerksomheten var at det kom inn gjenstander til Vardøhus Museum fra nær og fjern. Blant disse var jernbarrene våre.'

Giveren i dette tilfellet var Sverre Bårdseng i Lebesby, som kunne opplyse at barrene var blitt funnet av hans bestemor ca. 80 år tidligere (altså rundt 1870), da hun bare var en småjente. De hadde ligget under en stein, sammen med mange andre barrer, i Brøttum i Hedmark. Det er vanlig at barrene opptrer i store depoter som dette, så opplysningene er sikkert riktige nok.

Ved å gå til kirkebøker og andre kilder, kan vi finne ut litt mer om giveren og funnstedet. Sverre Bårdseng var tømrer og født i 1919 i Fåberg. Han var gift med Eli Bårdseng, som var jordmor og helsesøster i Lebesby fra 1948 til 1951. Det gir oss altså koblingen til Lebesby. Bestemoren som fant jernbarrene, var Ingeborg Torgersdatter. Hun var, ganske riktig, født på gården Fauskerud øvre i Brøttum, Ringsaker, i 1863.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Da Spangereid skulle bli Sørlandets første kjøpstad

I et brev fra 1549 som vi dessverre bare har bevart et ekstrakt av, heter det at lensherren i Lister len, Otte Stigssøn, har foreslått for kong Christian den 3. å anlegge en kjøpstad «paa et beleiligt Sted ved Strandsiden» i lenet. Dette er i og for seg gammelt nytt, og noen bygrunnleggelse på Agdesiden ble det jo ikke i den omgangen. Men det er likevel interessant å spørre hvor man tenkte seg å etablere den nye byen, som i så fall ville ha blitt den første og eneste på kyststrekningen mellom Skien og Stavanger? Svaret: Spangereid ved Lindesnes.
Flere forfattere har vist til brevet fra 1549 (Bugge 1925:136). Sverre Steen (1941:9) diskuterer det i forbindelse med sin diskusjon om utviklingen av maritim infrastruktur i kristiansandsområdet i denne perioden, og prosjektet blir kommentert i ulike lokale studier (Rudjord 1974:152; Eliassen 1995:57; Abrahamsen 1997:17; Skjekkeland 2000:259). De fleste har vært tilbakeholdende med å foreslå noen nærmere lokalisering av den planlagte kjøpsta…

Kvinne - kriger - viking?

Serier som «Vikings», understøttet av fantasy-sjangerens ulike uttrykksformer, har popularisert bildet av den kvinnelige vikingen, hun som deltar aktivt i væpnet kamp og svinger sverdet med like stor selvfølgelighet som sine mannlige kolleger. Det er en vesentlig del av forklaringen på at sosiale medier og nyhetstjenester i inn- og utland gikk på høygir da svenske arkeologer i september i år publiserte en fagartikkel som argumenterer for at den gravlagte i en rikt utstyrt våpengrav på Birka i Mälaren, faktisk var en kvinne.

Artikkelforfatterne har lykkes i å kjønnsbestemme skjelettet i Birkagraven, og konkluderer med at den gravlagte kvinnen ikke bare hadde vært kriger i levende live, men militær leder. Det siste utleder forfatterne av det faktum at kvinnen hadde fått med seg et brettspill over i det hinsidige, og at hun dermed var trent i strategisk tenkning.

Publiseringen var godt tilrettelagt med tanke på å skape blest – og, får vi tro, debatt. Og med drahjelp først og fremst fra twi…

Hvor gammel er Vardøhus festning?