Gå til hovedinnhold

Fra vikingtidens Hedmark til Vardø

Et hittil ukjent vikingtidsfunn fra Hedmark? I Vardø? Ja, faktisk. To nokså anonyme gjenstander av jern som har ligget på museet siden 1951, viser seg nå å fylle ut bildet av jernfremstilling av myrmalm i en helt annen del av landet for tusen år siden.

Det var gjenkjennelse ved første blikk. Blant arkeologiske funn i Vardø Museums samlinger fikk jeg øye på to langaktige, flate jerngjenstander av en type som jeg hadde sett mange ganger tidligere, sørpå. På Østlandet, og særlig i dalførene nord for Oslofjorden, er det en nokså vanlig funntype. Det dreier seg om barrer av jern – råmateriale for videre bearbeiding til redskaper og våpen, og et håndfast bevis for den store betydningen jernvinna hadde i denne delen av landet.

Men i Vardø? Her passer ikke funnet inn. Vi lekte med tanken på at det kunne dreie seg om et «eksotisk» funn fra bygrunnen i Østervågen, men verken tid eller geografi stemmer. Og bedre ble det ikke av at protokollen anførte at de to «redskapene» var innlevert fra Lebesby, som ikke ligger noe mindre langt fra jernbarrenes egentlige utbredelsesområde. Heldigvis falt alt på plass da vi kom over brevet som fulgte med gjenstandene i 1951.

Først litt bakgrunnsinformasjon: I 1949, da det som den gangen het Vardøhus Museum kom i gang igjen etter en lengre pause, var det stor entusiasme rundt museet. Man gikk offensivt ut og ville være et museum for hele Finnmark. Og interessen for museet begrenset seg ikke til Vardø og Finnmark. Nei, festningskommandant og museumsleder Erik Presterud slapp til med et kåseri om storsatsingen i Vardø på riksdekkende radio. Resultatet av all oppmerksomheten var at det kom inn gjenstander til Vardøhus Museum fra nær og fjern. Blant disse var jernbarrene våre.'

Giveren i dette tilfellet var Sverre Bårdseng i Lebesby, som kunne opplyse at barrene var blitt funnet av hans bestemor ca. 80 år tidligere (altså rundt 1870), da hun bare var en småjente. De hadde ligget under en stein, sammen med mange andre barrer, i Brøttum i Hedmark. Det er vanlig at barrene opptrer i store depoter som dette, så opplysningene er sikkert riktige nok.

Ved å gå til kirkebøker og andre kilder, kan vi finne ut litt mer om giveren og funnstedet. Sverre Bårdseng var tømrer og født i 1919 i Fåberg. Han var gift med Eli Bårdseng, som var jordmor og helsesøster i Lebesby fra 1948 til 1951. Det gir oss altså koblingen til Lebesby. Bestemoren som fant jernbarrene, var Ingeborg Torgersdatter. Hun var, ganske riktig, født på gården Fauskerud øvre i Brøttum, Ringsaker, i 1863.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hvor gammel er Vardøhus festning?

Slavemarkedet i Kaffa

Sommeren 1473 reiste et usedvanlig følge gjennom det østeuropeiske steppelandet. Italieneren Angelo Squarciafico hadde påtatt seg å frakte elleve kvinnelige slaver på hesteryggen fra den genovesiske havnebyen Kaffa på Krim og hjem til deres eiere i Genova. Genoveserne var i navnet fremdeles herrer i Kaffa, og slavene var byens mest profitable eksportvare. Men den politiske situasjonen i Svartehavet var blitt usikker; de tyrkiske osmanenes nærvær innebar at det var blitt på det nærmeste umulig for genoveserne å ta seg sjøveien gjennom Bosporos og Dardanellene. Bare to år senere ble da også genoveserne kastet ut for godt fra Kaffa og sine øvrige handelskolonier i regionen.
Slavene hadde stor verdi for de to genoveserne som eide dem, og man kan saktens forstå at de ville sikre sin investering. Hva som var Angelos egne beveggrunner for å legge ut på den farlige reisen i 1473, vet vi ikke. Ingen kilder forteller heller om italieneren og hans menneskelige last noen gang kom frem til Genova…

"Ismannen" gir slipp på sine hemmeligheter

Det er snart seksten år siden ”ismannen Ötzi” dukket opp av isen i Alpene, i grensetraktene mellom Østerrike og Italia. Den gang oppfattet, i 1991, oppfattet man funnet som et heldig resultat av en usedvanlig varm sommer – mens det nå er mer rimelig å se det som et resultat av mer varige klimaendringer. Etter en del diskusjon mellom de to landene ble den 5300 år gamle kroppen til slutt plassert på museum i Bolzano i italiens Sør-Tyrol. I årene som har gått siden ismannen ble blottlagt, bokstavelig talt med hud og hår, har det blitt utført en rekke forskjellige analyser, og ”Ötzi” har måttet gi slipp på stadig nye hemmeligheter.

Det dreier seg om et av de mest oppsiktsvekkende arkeologiske funn gjennom den siste mannsalderen. Et så spektakulært funn kan ikke unngå å bli omspunnet av myter. Enkelte tror for eksempel at det er knyttet en forbannelse til liket, og det sies at syv av de personene som har arbeidet med funnet, er døde, flere av dem ”på mystisk vis”. Men også vitenskapen har l…