06 februar 2015

Winterkoning

Han var født i den lille landsbyen Ooltgensplaat i Holland i begynnelsen av 1540-årene, men i en tid da soldatyrket i stor grad var internasjonalt, havnet han i 20-årsalderen i slottsfogd Erik Munks tjeneste på Vardøhus. Den geskjeftige slottsfogden hadde selv gjort krigstjeneste på kontinentet i ungdommen. For Winterkonings del, gjorde oppholdet i Vardø ham klar over mulighetene til fortjeneste som lå i handelen på Nordkalotten.

Året var 1561, og den unge hollenderen la merke til munkene fra Petsjenga som årvisst dukket opp i Vardø for å bytte fisk, tran og pelsverk mot vin og krydderier. Han lærte også raskt at de eneste skipene som ellers landet i Østervågen, tilhørte borgere i Bergen og Trondheim. Da Winterkoning i 1563, visstnok bare halvveis frivillig, måtte forlate Vardø, reiste han straks til Antwerpen – kanskje Europas viktigste økonomiske senter på den tiden.

Tilbake til Vardø
Året etter satte han seil mot Vardø igjen – nå var han gått i kompaniskap med to kjøpmenn fra Antwerpen, som hadde fått sans for de profittmulighetene som fantes i nord. Med tre skip – Johannes døperen, Sankt Peter og Den gyldne ring – nådde de Vardø, der de planla å drive handel med Petsjenga-munkene.

Men det viste seg at Erik Munk hadde flyttet bort, og den nye slottsherren, Jacob Hanssøn, ville slett ikke ha noe av at Winterkoning & Co. skulle blande seg inn i handelsvirksomheten på øya. Den var jo forbeholdt kjøpmennene i Trondheim og Bergen. De måtte derfor gjøre vendereis, og Sankt Peter, som Winterkoning var om bord i, kom ut i storm og drev av til England. Men ikke før munkene hadde hvisket ham i øret at de jo kunne komme til Petsjenga og handle, uten å gå veien om Vardø.

Og slik ble det. Med nye kompanjonger var Winterkoning tilbake i nord i 1565. Men utenom Vardø kom han ikke, for hvordan skulle de finne veien til Petsjenga? Han trengte en lokalkjent styrmann, og det fant han i Vardø, på tross av slottsfogdens misbilligelse. Vel fremme i Petsjenga, der skipet ble tatt imot av munkene med åpne armer, lastet han om bord tørrfisk, laks, tran og andre varer og sendte det tilbake til kompanjongene i Antwerpen. Siden kom nederlenderne hvert år tilbake til Petsjenga, og i ettertid har Philips Winterkoning fått æren for å ha åpnet denne handelsruten.

Mordene i Teriberka
Selv reiste han imidlertid ikke hjemover; full av eventyrlyst lastet han de gjenværende varene, blant annet vin og tekstiler, over i en russisk lodje og seilte videre østover. Planen var å nå St. Nicholas (dagens Severodvinsk), der engelskmennene hadde handlet i flere år, og derfra videre til Moskva. Men ved Teriberka, øst for Kildin, måtte de søke havn på grunn av uvær. Der lå det en lodje fra før, og det russiske mannskapet ville handle. Men da de så hvilke utsøkte varer Winterkoning hadde med seg, tok misunnelsen dem. Og da natten falt på, tok de seg om bord og drepte Winterkoning og hele mannskapet på 16.

Drapene fikk diplomatiske konsekvenser, ikke minst fordi det viste seg at morderne stod på god fot med engelskmennene i St. Nicholas, som selvsagt fryktet konkurransen fra hollenderne. Men det får bli en historie til en annen gang.

Ingen kommentarer: