Gå til hovedinnhold

Winterkoning

Han var født i den lille landsbyen Ooltgensplaat i Holland i begynnelsen av 1540-årene, men i en tid da soldatyrket i stor grad var internasjonalt, havnet han i 20-årsalderen i slottsfogd Erik Munks tjeneste på Vardøhus. Den geskjeftige slottsfogden hadde selv gjort krigstjeneste på kontinentet i ungdommen. For Winterkonings del, gjorde oppholdet i Vardø ham klar over mulighetene til fortjeneste som lå i handelen på Nordkalotten.

Året var 1561, og den unge hollenderen la merke til munkene fra Petsjenga som årvisst dukket opp i Vardø for å bytte fisk, tran og pelsverk mot vin og krydderier. Han lærte også raskt at de eneste skipene som ellers landet i Østervågen, tilhørte borgere i Bergen og Trondheim. Da Winterkoning i 1563, visstnok bare halvveis frivillig, måtte forlate Vardø, reiste han straks til Antwerpen – kanskje Europas viktigste økonomiske senter på den tiden.

Tilbake til Vardø
Året etter satte han seil mot Vardø igjen – nå var han gått i kompaniskap med to kjøpmenn fra Antwerpen, som hadde fått sans for de profittmulighetene som fantes i nord. Med tre skip – Johannes døperen, Sankt Peter og Den gyldne ring – nådde de Vardø, der de planla å drive handel med Petsjenga-munkene.

Men det viste seg at Erik Munk hadde flyttet bort, og den nye slottsherren, Jacob Hanssøn, ville slett ikke ha noe av at Winterkoning & Co. skulle blande seg inn i handelsvirksomheten på øya. Den var jo forbeholdt kjøpmennene i Trondheim og Bergen. De måtte derfor gjøre vendereis, og Sankt Peter, som Winterkoning var om bord i, kom ut i storm og drev av til England. Men ikke før munkene hadde hvisket ham i øret at de jo kunne komme til Petsjenga og handle, uten å gå veien om Vardø.

Og slik ble det. Med nye kompanjonger var Winterkoning tilbake i nord i 1565. Men utenom Vardø kom han ikke, for hvordan skulle de finne veien til Petsjenga? Han trengte en lokalkjent styrmann, og det fant han i Vardø, på tross av slottsfogdens misbilligelse. Vel fremme i Petsjenga, der skipet ble tatt imot av munkene med åpne armer, lastet han om bord tørrfisk, laks, tran og andre varer og sendte det tilbake til kompanjongene i Antwerpen. Siden kom nederlenderne hvert år tilbake til Petsjenga, og i ettertid har Philips Winterkoning fått æren for å ha åpnet denne handelsruten.

Mordene i Teriberka
Selv reiste han imidlertid ikke hjemover; full av eventyrlyst lastet han de gjenværende varene, blant annet vin og tekstiler, over i en russisk lodje og seilte videre østover. Planen var å nå St. Nicholas (dagens Severodvinsk), der engelskmennene hadde handlet i flere år, og derfra videre til Moskva. Men ved Teriberka, øst for Kildin, måtte de søke havn på grunn av uvær. Der lå det en lodje fra før, og det russiske mannskapet ville handle. Men da de så hvilke utsøkte varer Winterkoning hadde med seg, tok misunnelsen dem. Og da natten falt på, tok de seg om bord og drepte Winterkoning og hele mannskapet på 16.

Drapene fikk diplomatiske konsekvenser, ikke minst fordi det viste seg at morderne stod på god fot med engelskmennene i St. Nicholas, som selvsagt fryktet konkurransen fra hollenderne. Men det får bli en historie til en annen gang.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hvor gammel er Vardøhus festning?

Slavemarkedet i Kaffa

Sommeren 1473 reiste et usedvanlig følge gjennom det østeuropeiske steppelandet. Italieneren Angelo Squarciafico hadde påtatt seg å frakte elleve kvinnelige slaver på hesteryggen fra den genovesiske havnebyen Kaffa på Krim og hjem til deres eiere i Genova. Genoveserne var i navnet fremdeles herrer i Kaffa, og slavene var byens mest profitable eksportvare. Men den politiske situasjonen i Svartehavet var blitt usikker; de tyrkiske osmanenes nærvær innebar at det var blitt på det nærmeste umulig for genoveserne å ta seg sjøveien gjennom Bosporos og Dardanellene. Bare to år senere ble da også genoveserne kastet ut for godt fra Kaffa og sine øvrige handelskolonier i regionen.
Slavene hadde stor verdi for de to genoveserne som eide dem, og man kan saktens forstå at de ville sikre sin investering. Hva som var Angelos egne beveggrunner for å legge ut på den farlige reisen i 1473, vet vi ikke. Ingen kilder forteller heller om italieneren og hans menneskelige last noen gang kom frem til Genova…

"Ismannen" gir slipp på sine hemmeligheter

Det er snart seksten år siden ”ismannen Ötzi” dukket opp av isen i Alpene, i grensetraktene mellom Østerrike og Italia. Den gang oppfattet, i 1991, oppfattet man funnet som et heldig resultat av en usedvanlig varm sommer – mens det nå er mer rimelig å se det som et resultat av mer varige klimaendringer. Etter en del diskusjon mellom de to landene ble den 5300 år gamle kroppen til slutt plassert på museum i Bolzano i italiens Sør-Tyrol. I årene som har gått siden ismannen ble blottlagt, bokstavelig talt med hud og hår, har det blitt utført en rekke forskjellige analyser, og ”Ötzi” har måttet gi slipp på stadig nye hemmeligheter.

Det dreier seg om et av de mest oppsiktsvekkende arkeologiske funn gjennom den siste mannsalderen. Et så spektakulært funn kan ikke unngå å bli omspunnet av myter. Enkelte tror for eksempel at det er knyttet en forbannelse til liket, og det sies at syv av de personene som har arbeidet med funnet, er døde, flere av dem ”på mystisk vis”. Men også vitenskapen har l…