'The time has come,' the Walrus said,
'To talk of many things:
Of shoes — and ships — and sealing-wax —
Of cabbages — and kings —
And why the sea is boiling hot —
And whether pigs have wings.'
Lewis Carroll: The Walrus and the Carpenter

16 februar 2015

Havn og herberge

«Mennesket har hittil ikke kunnet pønske ut noe som har gitt mer lykke enn en god kro eller et godt vertshus,» mente Samuel Johnson. Kanskje var det nettopp noe sånt kong Håkon 5. Magnusson hadde i tankene i 1303.

Den våren sitter kongen i Tunsberg, der han utsteder flere forordninger. En av disse stadfester en skipan som han sammen med broren Eirik, og «med råd og samtykke av erkebiskopen, biskopene og alle de andre beste menn i riket», hadde utstedt noen år tidligere. Hovedbudskapet var at det nå skulle opprettes vertshus («tafernishus») ved alle hovedferdelsårer til vanns og til lands. Slik ble det første grunnlaget lagt for slike gjestgiverier som møtte de reisende de fleste steder i landet fremdeles på 1800-tallet.

Et glimt fra en gang for lenge siden, i barndommens sommerparadis: Inne på grunna et sted er sjøbunnen dekket med et teppe av hvite, blanke stilker med hull langsetter, noen av dem har skrift på. «Gouda» står det på én. Det er krittpiper, ispedd grå, brune og røde stykker av steingods. Det var kro her en gang, lyder de voksnes forklaring, men gutten er allerede halvveis under igjen for å se etter flere skatter.

Det er et mylder av tilsvarende steder langs norskekysten, for det var vertshus og gjestgiverier i mang en havn og uthavn tidligere. Mange av dem kan følges tilbake til 1600-tallet, da nok en kongelig forordning slo fast at det

«paa hver tredie Miil forordnes en smuk formuendes Mand paa en god, beleilig Gaard ved Alfareveien til Lands, saa vel ogsaa til Vands det næste Søkanten skee kan, Som kan holde Gastgiveri, saa den reisende kan bekomme nødtørftig Øl og Mad, samt Logement og Natteleie».

Men går min krittpipeåker på Hesnesøy og andre gjestgiversteder lenger tilbake, helt til middelalderen? Ser man på sagalitteraturen, oppdager man nokså raskt at det er et fåtall havner som nevnes gang på gang på kysten mellom Tunsberg og Vestlandet. Det er særlig Portør ved Kragerø og Seløyene ved Lindesnes, men også steder som Hesnesøy, Homborsund, Randesund og Ny-Hellesund. Uten unntak handler det om havner som var viktige langt inn i moderne tid, så lenge seilskip rådde grunnen.

Omtalen av havner og virksomheten i havnene (reparasjoner, utskjenking, forsyninger osv.) i samtidssagaene fra sent 1100- og tidlig 1200-tall forutsetter en høy grad av organisasjon. Flere har tenkt seg at de samme havnene har vært betydningsfulle like siden nye, seilførende fartøystyper overtok for de tradisjonelle roskipene i yngre jernalder en gang, og at en viss havnerelatert bebyggelse og infrastrukter må ha vært på plass der like tidlig. Det samme bør jo gjelde alt som binder havnene sammen til en led – så som losing og merking.

Men tilbake til kong Håkons forordning av 1303. Der heter det at gjestgiveriene skal etableres for hver hele og halve dagsreise, og det skal være mat og drikke og hestefór å få kjøpt der. Som en hovedregel skal de anlegges der kongen er grunneier. Vertshusene skal dessuten merkes med skilt som angir hva slags øl som er til salgs. Kongen gjorde også grep for å stimulere til opprettelsen av vertshus. Gjestgiverne og deres familier fikk et særskilt vern, blant annet dobbel erstatning for tyveri og dobbel mannebot, foruten at de ble fritatt for skyssplikt, krigstjeneste og deltagelse på tinget. Helt ueffent var det vel heller ikke at en gjestgiver med loven i hånd kunne ta vesentlig høyere pris enn det som ellers var vanlig for mat og øl.

Spredte kildeopplysninger fra de neste par hundre år tyder på at skipanen hadde hatt en viss virkning. Selv om man ikke hører direkte om severingssteder i havnene, er det lite sannsynlig at f. eks. riksrådsmøter kunne finne sted på plasser som Hamburgsund (1381) og Skjernesund (1490) uten at serveringssteder og annen infrastruktur var på plass.

Formuleringen fra 1303 om at vertshusene skulle søkes lagt på kongelig eiendom, gjenfinnes også i de faktiske forhold. Det er nemlig et ikke ubetydelig sammenfall mellom viktige havner der vi senere finner gjestgiverier, og kongelig eiendomsrett. Men dette gjelder også flere av de havnene som er omtalt i kildene forut for 1303, og kan muligens tyde på at kongemakten har hatt vesentlig innflytelse også under etableringen av annen infrastruktur i de viktigste havnene på et tidlig tidspunkt.
                                                                                                                                       
Fra et utsiktspunkt i 2015 kan angivelser som hele og halve dagsreiser synes håpløst unøyaktige, men slik var det neppe i middelalderen. «Viku sjofar», senere «ugesiøes», kalte man avstanden mellom to roskifter, og det gikk seks slike på en dagsreise. Ifølge sjøfartshistorikeren Roald Morcken svarer 1 «viku sjofar» til 11,11 km, altså en mil. Den avstanden som ble bestemt mellom kroene i forordningen fra 1648, er med andre ord den samme som i den fra 350 år tidligere (en halv dagsreise).

Man har bevart flere miletabeller fra gammelnorsk tid og senere. De angir seilingsavstandene på norskekysten, og de eldste av dem bruker så å si alltid «viku sjofar»  som lengdemål. Peder Claussøn Friis bruker begrepet («ugesiøes») helt systematisk, for eksempel, og forteller at det er 12 «ugesiøes» fra Tønsberg til Merdø og ytterligere 12 til Lindesnes. I et håndskrift fra 1300-tallet er avstandene langs kysten fra Kalfsund (Kalvsund ved Göteborg) til Ægistav (Svatoj nos på Murmankysten) oppgitt som 2 tylfter (dvs. 24 «ugesiøes») fra Kalvsund til Lindesnes, 2 tylfter derfra til Bergen, 4 tylfter fra Bergen til Kråkvåg og 4 til til Vågan. Til Andsnes derfra er det også 4 tylfter, og det samme videre til Vardøhus, mens det er ytterligere 6 tylfter fra Vardøhus til Svatoj nos («som Noreghe lyktas»).

I de mer detaljerte miletabellene er det mange faste punkter, som på hele skagerrakkysten i stor grad er sammenfallende med de uthavnene som kjennes fra seilskutetiden, og der det jo selvsagt også fantes vannhull og overnattingssteder for den reisende – slik det gjerne hadde vært alt på 1300-tallet eller tidligere.

Ingen kommentarer:

I grenseland

Hvordan har gårdene rundt i landet fått grensene sine? Dagens grenser kan ha en skiftende historie bak seg – ofte preget av strid og uenighe...