'The time has come,' the Walrus said,
'To talk of many things:
Of shoes — and ships — and sealing-wax —
Of cabbages — and kings —
And why the sea is boiling hot —
And whether pigs have wings.'
Lewis Carroll: The Walrus and the Carpenter

03 september 2016

Helligtreet

Allerede i 1887 het det, om enn halvveis for spøk, om Mollestadeika at den var gammel nok «til at have drukket Blod av Krigerne fra den Tid Smaakongerne styrede i Norge». Kjempetreet på gården Vestre Mollestad i Birkenes i Aust-Agder er også blant de mest sagnomsuste i landet. I folketradisjonen var treet et resultat av at man en gang for lenge, lenge siden hadde satt en kornstaur på en gravhaug, og at stauren så slo rot.

Både kjempeeiker og vettetrær (det eldre navnet på Mollestadeika var Vetteeika) har det vært mange av i Norge. «Den gamle mester» i Krødsherad, besunget av Jørgen Moe, Slindebjørka i Sogn som er udødeliggjort gjennom I.C. Dahls og Thomas Fearnleys bilder og Haugeteddan (Vettefuruene) og Landeeiki i Setesdal, for bare å nevne noen. Mollestadeika forsvarer absolutt plassen blant disse.

Eika troner 150 meter fra bredden av Tovdalselva, og er hele 12 meter i omkrets nede ved bakken. Trekronen når en høyde av 15 meter, og er enda bredere enn det. De seks store greinene som vokser ut fra den imporende stammen var en gang sju, men for 150 år siden ble den største av dem hogd og solgt som «kne» til et skipsbyggeri i Lillesand. Vi har altså å gjøre med et av de største eiketrærne i landet.

Tusen år?
Alderen på treet er vanskeligere å anslå. Noen sier 700 år, andre 1000 år, men ingen vet sikkert. At det er flere hundre år gammelt, er sikkert. Men fra Danmark, der flere «tusenårseiker» er aldersbestemt ved hjelp av dendrokronologi, tilsier erfaringen at selv de antatt eldste trærne «bare» er fem, seks hundre år gamle. Det kan forresten se ut til at det i en del tilfeller er stedet, ikke sjelden en gravhaug, som vettetrærne står på, som «egentlig» representerer det hellige. Jeg har selv vært med på å dendrodatere et vettetre som er belagt i tradisjonskilder i det minste tilbake til første halvdel av 1800-tallet. Men selve treet som vokste på stedet på undersøkelsestidspunktet, var knapt så gammelt som det en gang, og det må ha vært dets «mor» eller «mormor» som det rent faktisk ble ofret til. Likevel oppfattet «alle» eika som et vettetre.

Men forestillingen om det hellige treet er likevel eldgammel. Verdenstreet Yggdrasil fra den norrøne mytologien er velkjent, og tidlige forfattere som Tacitus, Thietmar av Merseburg og Adam av Bremen beskriver hellige lunder som kultplasser, steder der offergaver ble overlatt til gudene. Adam skriver for eksempel om en hellig lund i nærheten av templet i Gamla Uppsala, og hans opplysninger regnes for å være troverdige. Over store deler av landet finnes det tradisjonsopplysninger og informasjon i skriftlige kilder fra nyere tid om trær som fikk offer i form av øl. Fra Agder kjenner man ikke bare vettetrærne fra nyere tids tradisjonsmateriale; der fantes det så sent som på begynnelsen av 1800-tallet fremdeles hele lunder som ble regnet for hellige.

Mange av de gamle vettetrærne er det knyttet tradisjonsstoff til, men få er så til de grader sagnomsuste som Mollestadeika. Stoffet er så omfattende at det i sin tid ble bok av det. Presten J.A.R. Bødtker (1826-1908) skrev opp en hel del tradisjonsmateriale om treet i Tveit kirkes kallsbok.
Han gjengir for det første sagnet om hvordan treet kom til å stå der:

«Paa vestre Mollestad … blev for rundtom 6 a 700 Aar tilbage nedsat en Kornstör paa et Sted, kaldes Haugen... Om denne Haug havde der nok gaaet forskjellig Tale, at der om Qvelde og Nætter blev seet Lys, og da nævnte Kornstör blev af en Hændelse staaende der, begyndte den at gro, hvorfor Opsidderne paa Gaarden blev bestyrket i sin Tro paa, at der maatte være Underjordsfolk. I denne Kornstör kom en ualmindelig Væxt, hvilket blev betragtet som overnaturligt, og havde til Fölge, at der hvert Aar, naar der bryggedes til Jul, skulde der tages en Skaal, fuld af det Förste, der randt fra Tappekarret, og slaaes ved Roden af den unge Eenstamme».

Ifølge et annet sagn var det en gjenglemt skistav som i sin tid slo rot og ble til det mektige eiketreet.

Sagnomsust
Selv ting som vokste på Vetteeika fikk magiske egenskaper. Bødtker skriver nemlig videre:

«I Midten af Egestammen var der för en Del Aar siden opgroet et Rognetræ, der havde den Egenskab at kunne lindre Tandpine, naar den værkende Tand blev plukket med en Splint af dette Træ. Dette har en gammel Mand flere Gange fortalt at have prövet som et godt Middel».

Da bøndene på Vestre Mollestad i 1875 kranglet om hvem som hadde eiendomsretten til eika, sendte en av dem tjenstegutten sin opp i treet for å kappe ned rognetreet, for på den måten å vise sin rett. Det var en lignende krangel som noen år tidligere hadde ført til at en annen oppsitter hadde kappet ned den greinen som gikk til skipsbygging. Jeg bør legge til at beboerne på Mollestad i dag passer godt på vettetreet sitt!

Som mange andre «vettetrær», står Mollestadeika på en gravhaug. I den holdt vettene til. Om haugen skriver Bødtker:

«En Dag i Höstiden Slaattekarlene laa i Skygge af Egen og qvilte til Middag, var deriblandt en ung Gut, som hette Abraham, der ei kunde findes, da de Andre stod op og gik paa Arbeide. Til Ystedag kom han ind og fortalte at have været nede i Haugen og inde hos Vitta. Hun saae ud som en gammel liden Kjærring, og inde i Stuen var som hos andre Folk med Speis, Madbord med Brödkurv under, og hun böd ham baade Mad og Drikke; men han turde ingen Ting smage, da han vidste, at havde han ædt, var det vanskeligt at komme ud igjen. Fra den Dag var han lidt tullen af sig, og det var sjelden, han kunde bringes til at fortælle om den Gang, han havde været inde i Haugen hos Vitta».

I grenseland

Hvordan har gårdene rundt i landet fått grensene sine? Dagens grenser kan ha en skiftende historie bak seg – ofte preget av strid og uenighe...