Karneol

Fingerring fra Tysvær. Foto: Arkeologisk museum, Universitetet i Stavanger

I 2018 ble det gjort et usedvanlig funn med metalldetektor i Tysvær i Rogaland: En fingerring av gull med et innfattet «gemme» av karneol. Den røde karneolsteinen har inngravert et drikkehorn, en rhyton, hvis ende er utformet som forparten av en villgeit. Motivet er eldgammelt og har aner fra Midt-Østen, mens karneolgemmet – og gullringen – er romersk. Funnet føyer seg inn i en nokså eksklusiv gruppe av karneolprydete gjenstander som kom til våre trakter for 1500-2000 år siden.

«Gemme» eller intaglio er en smykkestein med motivet gravert inn i steinen, mens steiner med motiv i relieff kalles kamé. Dersom gullringen fra Tysvær er like gammel som gemmet, er den enestående i norsk sammenheng. Vi har flere funn av antikke gemmer, men disse er gjenbrukt som pynt på yngre gjenstander. Et eksempel er en middelaldersk fingerring fra Vigra ved Ålesund; den har en latinsk innskrift med bønnen Ave Maria, men er prydet med et tusen år eldre gemme som har den greske gudinnen Athena Nikephoros som motiv. Motivet er speilvendt, slik at dette gemmet opprinnelig har vært benyttet som signet. Om det først kom hit til landet med ringen eller langt tidligere, er uvisst.

I den rike Hoenskatten fra Øvre Eiker (ca. år 900) inngår også to hengesmykker med innsatte antikke gemmer av karneol med guden Hermes som motiv. Praksisen med gjenbruk av slike gemmer er godt kjent også utenfor landets grenser. Biskopsringer fra middelalderen har av og til antikke gjemmer innsatt, og det såkalte «Lotharkorset» i Aachen, et prosesjonskors fra rundt år 1000, har flere. Motivene på de antikke gjemmene har øyensynlig blitt omtolket i en kristen kontekst – Athena Nikephoros og Nike på ringen fra Sunnmøre er helst blitt omfattet som Maria og Jesusbarnet.

Karneol er en variant av kvartsmineralet kalsedon. Kalsedon er vanligvis grålig av farge, men det finnes flere typer med andre farger – karneol og sard (rødlige), krysopras (grønn) og blodstein eller heliotrop, som er grønn med røde flekker. Disse fargete variantene var svært populære som smykkesteiner i Romerriket, og karneol mest av alle. Romerne forestilte seg, i likhet med grekerne og egypterne før dem, at karneol hadde magiske egenskaper og kunne beskytte mot det onde øyet. Greske sjømenn bar amuletter av karneol i den tro at det beskyttet dem fra å drukne.

Karneol forekommer flere steder ved Middelhavet. Plinius den eldre (23-79 e.Kr.) forteller i sin Naturhistorie at sard først ble funnet ved Sardis (dagens Salihli i Tyrkia), men at den mest verdifulle steinen forekommer nær Babylon. Han legger til at mineralet vanskelig kan skaffes lenger fra Persia, men at det finnes i rikelige mengder i India. Plinius mente at navnet «sard» kom av Sardis, men det er antakelig et persisk ord. Navnet «kalsedon» sies å komme av at mineraler fra øst ble utskipet fra den greske byen Khalkedon (dagens Kadidöy i den asiatiske delen av Istanbul).

Det er sannsynlig at de romerske gemmene av karneol her hjemme også har sin opprinnelse i Iran, India eller Arabia.

Fra Snettisham i Norfolk (England) har vi et heldig funn som viser karneolgemmenes popularitet. Det dreier seg om et «skattefunn» gjemt i et leirkar og gravd ned i jorda, formodentlig av eieren. Funnet, som skriver seg fra midt på 100-tallet e.Kr. og tolkes som forrådet til en romersk gullsmed, består av fingerringer, mynter, bruddsølv, litt gull og hele 117 gemmer av karneol. Bare sju av gemmene er ferdig montert.

Nevnes skal også funnene fra det romerske badet i Carlisle, med 70 gemmer, de fleste av karneol. Selv om dem som besøkte badet var nakne, var det vanlig å beholde ringer og andre juveler på. I heten fra badehuset hendte det titt og ofte at limet som holdt gemmet på plass – vanligvis harpiks eller bitumen – smeltet, slik at gemmet gikk tapt. Så vanlig var det, at poeten Ovid (43 f.Kr.-17 e.Kr.) nevner det i et vers. Tilsvarende funn er kjent fra de varme kildene i Bath, samt fra de romerske fortene i York og Dover.

Det mektige Romerriket framstilte ulike typer intrikate smykker som ofte inkorporerte edel- og halvedelsteiner fra ulike deler av riket. Etablerte handelsruter og kontakter med forskjellige kulturer i Europa, Nord-Afrika og lenger øst gjorde det mulig å ta i bruk «fremmede» stilarter og steintyper og tilpasse dem egen smak og behag.

I de første par århundrene etter Kr.f. tilsa moten at romerske menn bar ringer på flere, av og til alle fingrene, og vanligvis foran knoken. Seinere ble det vanlig med én enkelt ring, ofte utstyrt med en innfattet stein av karneol. Kvinnene i Romerriket hadde større spillerom og kunne bære flere ringer. Romerne bar ringer av flere årsaker: Status, pynt, for å vise inngåtte forlovelser og ekteskap eller til bruk som signeter.

Ikke alle fingerringer med innlegg av karneol var gemmer. Fra norsk romertid har vi enkelte eksempler på ringer med innfattet karneol uten inngravering. Her skal nevnes gravfunn fra Rør i Rygge, Erga i Klepp og Myr i Verdal, som alle er «flerfagsringer» med en midtstilt, flatslipt karneol omgitt av mindre innlegg av blå glassfluss. Liknende ringer kjennes fra flere sørskandinaviske funn.

Vi vet lite om hvordan disse gjenstandene ble oppfattet her hjemme. De utgjør først og fremst en liten, men viktig del av den importen av romerske luksusprodukter som fant veien nordover den gangen. Men ikke så rent få skandinaver har utvilsomt oppholdt seg i Romerriket i kortere eller lengre tid, og de har trolig fått med seg hjem oppfatninger om hvordan og hvorfor gemmer og innlegg av karneol skulle brukes.

Etter romertiden forsvinner karneolen fra norske funn, men de dukker opp igjen i vikingtid, først og fremst i gravfunn fra 900-tallet, men noe tidligere i boplasslagene fra Kaupang i Vestfold. Da er det perler det dreier seg om, ikke gemmer eller fingerringer. Disse perlene er slipte og fasetterte, og har mye til felles med de samtidige perlene av bergkrystall. Det har vært mye diskutert hva som er opphavsstedet for disse perlene. Arkeologen Egil Mikkelsen tenker seg at de er kommet fra Gujarat i det nordvestlige India, og at de er formidlet til Nord-Europa via Volgabulgaria og Khazarriket.