'The time has come,' the Walrus said,
'To talk of many things:
Of shoes — and ships — and sealing-wax —
Of cabbages — and kings —
And why the sea is boiling hot —
And whether pigs have wings.'
Lewis Carroll: The Walrus and the Carpenter

19 april 2020

Alfiva - sagaenes onde stemor

Ælgifu fra Mercia er sagatradisjonens «onde stemor» fremfor noen, og beryktet for sitt hardstyre i Norge etter Olav Haraldssons død.

I 1030 kom den engelske stormannsdatteren Ælfgifu fra Mercia til Norge med sin sønn, unggutten Svein, som var landets nye regent. Ælfgifu var mor til to konger og selv en svært kompetent aktør i det storpolitiske spillet på 1030-tallet. I den norrøne tradisjonen kalles hun Alfiva, og sagaene tegner et dystert bilde av perioden frem til Svein «Alfivason» reiste fra landet noen år senere. Særlig det store skattetrykket trekkes frem, og i et vers av skalden Sigvat Tordsson heter det om «Alfivatiden» at «oksemat åt vi da, som bukker eter skav».

Strengt styre

Svein og Ælfgifu styrte som Knud den mektiges representanter i Norge. I ettertid er det først og fremst de såkalte «Alfivalovene» kongemoren huskes for – en serie lovbestemmelser som ble opphevet av senere konger. De bekrefter inntrykket av sterk kongelig kontroll og nye skatter. Ingen skulle kunne reise fra landet uten kongens tillatelse, og gjorde man det likevel, tilfalt ens jord og gods kongen. Ble en mann lyst fredløs, mistet han arveretten – som kongen overtok. Kongen skulle ha avgift av alle handelsskip, og av alt fiske. Kretser på syv bønder skulle stille med en stridsdyktig mann til den sjømilitære leidangsordningen, og det ble innført faste skatter. Dessuten skulle bøndene utføre pliktarbeid og oppføre de hus som kongen måtte kreve på sine egne gårder.

Dette var nye, radikale og inngripende bestemmelser – som førte til misnøye av et slikt omfang at Svein og Ælfgifu måtte dra fra Trøndelag i 1033 og søke tilflukt i Viken, før de forlot landet høsten 1035. kanskje kom inspirasjonen fra England, men der hadde Knud den mektige valgt en langt mer forsonende linje etter at han kom til makten i 1016.

Viktig familie

Ælgifu tilhørte en betydningsfull familie i Mercia. Hennes far, jarlen Ælfhelm, var blitt myrdet i 1006, trolig på kong Æthelreds ordre, og brødrene hennes blindet. Familiens lojalitet til det engelske kongehuset var igjen kommet under lupen da danekongen Svein Tjugeskjegg invaderte England i 1013-1014, og flere av de skandinavisk-ættede områdene i nord underkastet seg ham uten kamp. Den unge kongssønnen Knud hadde så giftet seg med Ælfgifu for å besegle den nye lojaliteten. Svein Alfivason kom til verden året etter, og så fulgte en yngre bror, Harald Harefot, et år etter to derpå.

Da så Knud gjenerobret England etter farens død, tok han den avdøde engelske kong Æthelreds enke, Emma av Normandie, til kone. Men ingenting tyder på at han støtte Ælfgifu fra seg. Sagaene oppfatter Ælfgifu som Knuds «frille», mens kildene for øvrig indikerer at samtiden oppfattet henne som hans legitime, tidligere ektefelle. Selv om bigami ikke var tillatt, ser det ut til at «seriemonogami» som i Knuds tilfelle, ble akseptert i vår periode.

Tiden i Norge

Det er få, om noen, spor etter Ælfgifu i kildene før hun så dukker opp i Norge. Hit kom hun sammen med Svein, trolig sommeren 1030. To år tidligere var Olav Haraldsson fordrevet, og den siste av ladejarlene, Håkon Eiriksson utpekt som riksstyrer på kong Knuds vegne. Høsten 1029 ble imidlertid Håkon jarl borte under en storm på Pentland Firth mellom Skottland og Orknøyene (han var nært knyttet til England etter å ha vært Knuds jarl i Worcestershire i mange år, og hadde familien sin der). Etter at nyheten om Håkons død nådde Norge, hadde nok stormennene i Norge, ikke minst i Trøndelag, holdt det for rimelig at Knud ville velge en ny jarl som skulle styre som hans representant i Norge. I mellomtiden hadde jo de samme stormennene ordnet opp med Olav på Stiklestad, og regnet vel med at Knuds overmakt ville komme dem selv til gode.

Men til syvende og sist pekte altså den mektige englandskongen på sin unge sønn, Svein. Og selv om Knud spilte på ladejarlenes tradisjonelle stilling som herskere, ser det ut til at den gjengse oppfatningen i Norge har vært at Ælfgifus og Sveins rett først og fremst har vært erobrerens. Det var et dårlig utgangspunkt for et kongedømme som var avhengig av lojale støttespillere rundt i riket.

Olavskulten

Sagaene ser begivenhetene som ledet frem mot Stiklestad i lys av den personlige konflikten mellom Olav Haraldsson og Knud den mektige. Ifølge en høyst legendarisk overlevering hadde Knud og Olav kjempet om Ælfgifus gunst i England. Sagatradisjonen vet ikke beskjed om når Ælfgifu og Svein faktisk kom til landet. Det er ingenting i veien for at de var på plass i Trøndelag allerede før slaget på Stiklestad, og at deres krigere var blant Olavs motstandere i det avgjørende slaget.

Sagaene fremstiller da også Ælfgifu som en aktiv motstander av helliggjøringen av den døde kong Olav. Glælognskviða inneholder imidlertid formuleringer som tyder på at det nye regimet aktivt har fremmet Olavs helgenstatus, og på andre måter forsøkt å bygge videre på ladejarlenes ideologiske styringsrett i Norge.

Men prosjektet som sådan var mislykket. Da Knud den mektige døde senhøstes 1035, var trolig Ælfgifu og Svein allerede i eksil i Danmark.

Nye muligheter i England

Knuds død åpnet likevel nye muligheter for den ærgjerrige Ælfgifu. Vi kan heller ikke se helt bort fra at maktvakuumet i England i forbindelse med kongens død har vært en medvirkende faktor til at Ælfgifu og Svein forlot Norge. Hennes andre sønn med Knud, Harald Harefot, endte opp med å dele makten i England med halvbroren, Hardeknud, som var Knuds sønn med Emma. I mellomtiden var Svein avgått ved døden, og Ælfgifu var ivrig opptatt med å sikre sin andre sønn en trone.

Et brev skrevet av Immo, en geistlig i keiser Konrad 2.s følge, avslører at Ælfgifu og Harald var tilbake i England sommeren 1036. Immo beskriver Ælfgifu som en «ond stemor», som forsøkte å frarøve Hardeknud den engelske tronen, og at hun hadde stelt i stand et stort gjestebud for landets ledende menn, og at hun der hadde forsøkt å sikre seg deres støtte. Dette strevet ser hun ut til å ha lykkes med, og i 1037 ble Harald enekonge i England.

I 1040 døde Harald Harefot, og Hardeknud overtok riket i England. Hvor Ælfgifu ble av, sier ikke kildene noe om. Fallet fra maktens tinder ble trolig like stort i England som det hadde vært i Norge. William av Malmesbury forteller at én av Hardeknuds første «embetshandlinger» var å grave opp den døde kroppen til Harald Harefot og halshogge liket, før hodet ble slengt i Themsen.

Sannheten om ålen

Ålekjeret på Blørstad i Lindesnes er fremdeles i brukbar stand, men har ikke vært brukt siden ålefangst ble forbudt i 2010. «Den er Ormens B...