23 august 2005

Påskeøyas hemmelighet

Påskeøya - hvem har vel ikke hørt om den? Sagnomsuste, gåtefulle, eksotiske Rapa Nui. Udødeliggjort gjennom Thor Heyerdahls livsverk. Gjenstand for utallige mer eller mindre vitenskapelige kontroverser, åsted og scene for mangt et skjønnlitterært plott. Påskeøy - hva er hemmeligheten din?
Jeg fikk "Kon-Tiki-ekspedisjonen", Heyerdahls bestseller, i julegave det året jeg fylte åtte. Påskeøyas "gåte" var det første arkeologiske problemkomplekset jeg stiftet bekjentskap med. Det var på den tiden at jeg skiftet fremtidig yrkesvalg fra brannmann til arkeolog. Det bildet Heyerdahl mante frem såvel av Påskeøya som av arkeologens hverdag, har forfulgt meg siden. Jeg vet godt at det å spa opp noen flintstykker på et jorde i Østfold en sur oktoberdag, faktisk er arkeologien. Men likevel klarer jeg ikke å fri meg fra tanken om at arkeologi egentlig dreier seg om strabasiøse flåteferder, kamp med kjempefisker og skattejakt i forlengst glemte templer.
Det er vanskelig å skrive objektivt om Påskeøya. Heyerdahls forføriske narrativ dukker som oftest opp i bevisstheten. Likevel er det en kjent sak at hans tolkninger av Påskeøyas arkeologi er omstridt - for å si det mildt.
Heyerdahls store tese var at Påskeøya og det øvrige Polynesia ble kolonisert av indianere fra Sør-Amerika. Hvordan kan denne teorien være så omstridt? Striden står i hovedsak om tolkningen av det arkeologiske, språkvitenskapelige og etnohistoriske kildegrunnlaget. I det store og hele mener de fleste forskere at bevisene taler mot Heyerdahls teori, og at Polynesia (med Påskeøya) ble befolket vestfra, det asiatiske fastlandet.
Thor Heyerdahl og meningsfellene hans gir i en viss forstand et forslitt svar på et forslitt spørsmål, nemlig: Hvordan kan primitive, forhistoriske samfunn ha maktet å reise monumentale byggverk og ellers prestere ting som vi vanligvis forbinder med siviliserte høykulturer? Kontakt med siviliserte samfunn, er Heyerdahls svar. Den samme tolkningen har vært benyttet for å forklare en hel rekke arkeologiske "gåter" - som Stonehenge, Great Zimbabwe og templene på Malta. Tidligere fantes det en egen etnografisk "skole" som hevdet at alle de tingene vi forbinder med sivilisasjonen, hadde oppstått bare én gang - nemlig i Egypt. Derfra spredte kulturens velsignelser seg til den øvrige verden, ifølge disse hyperdiffusjonistene.
Heyerdahl var tydelig påvirket av denne "skolens" i bunn og grunn reaksjonære kultursyn. På mange måter var det hyperdiffusjonismens program han førte ut i praktisk forskning. Tenk bare på de to Ra-ekspedisjonene, som nettopp hadde til hensikt å påvise kontakter mellom Nord-Afrika og Sør-Amerika i forhistorisk tid.
At det har vært kontakt mellom Polynesia og Sør-Amerika, ser det ut til å være bred enighet om blant dagens forskere. Og det er langt på vei Heyerdahls fortjeneste. Men det er ikke mange som er villige til å tilkjenne denne tidlige kontakten like stor betydning som nordmannen gjorde. Det er en utbredt oppfatning at det var polynesiere som var den aktive parten i den eventuelle tidlige kontakten mellom Stillehavsøyene og det søramerikanske kontinent - og at denne kontakten var en tilfeldig forlengelse av den polynesiske ekspansjonen østover.
Mange arkeologer gjorde i 1960-årene opprør mot det diffusjonistiske tankegodset. Den såkalte "nye arkeologien" gav et annet svar på gåten om hvordan tilsynelatende "primitive" kulturer kunne prestere ting vi tradisjonelt ikke hadde tiltrodd dem. Ny-arkeologene henviste til historisk dokumenterte tilfeller av at "primitive" samfunn ofte oppviser en overraskende høy grad av organisasjonsevne. Selv de mest primitive redskaper til hjelp er det ikke måte på hva menneskelige kulturer har fått til av imponerende monumenter. Forklaringen er selvsagt organisasjon og samarbeid. Det imponerende "henge"-komplekset Avebury i England er for eksempel oppført med bare trespader til hjelp. Megalittene som utgjør Stonehenge, er hugget til med flintøkser. Slike stort anlagte prosjekter var tidkrevende - Avebury mener man det tok 2000 år å ferdigstille.
Den nye arkeologien forsøkte derfor ikke lenger å finne eksterne forklaringer på fenomen som Stonehenge eller statuene på Påskeøya. Nå ble det istedet maktpåliggende å forklare hva slags kulturer som kunne frembringe de imponerende megalittmonumentene og steinstatuene. Og når man konsentrerer oppmerksomheten om de indre samfunnsforhold og -motsetninger på Påskeøya, fremstår øyas "gåter" i et annet lys.
Det er i første rekke de kolossale steinstatuene på øya som har gitt næring til bokverk med titler som "Stillehavets gåte" og "Påskeøyas hemmelighet". Monumentalarkitektur finner vi imidlertid også annetsteds i Polynesia - både på Tahiti og på Tonga. Påskeøyas statuer (kalt moai) er gjerne plassert på en såkalt ahu - en begravelsesplattform. En ahu er en lang mur som løper parallelt med havet. Høyden er opptil fem meter, lengden opptil hundre. Øverst på plattformen - og med ansiktet vendt innover øya - tronet kjempestatuene. Nedenfor befant gravkamrene seg. Det finnes et hundretalls slike plattformer langs Påskeøyas kyster. Men monumentale levninger etter "fedrekult" har vi mange av rundt i verden - våre egne gravhauger er et analogt eksempel.
Påskeøya var tett befolket i tidligere tider. Da europeerne "oppdaget" øya i 1722, bodde det trolig et sted mellom 2.000 og 3.000 mennesker der. Et peruviansk slaveraid 140 år senere hadde nær utryddet innbyggerne på øya, og kulturen på stedet ble utradert. Likevel har vi en del muntlige beretninger om de tidligere forholdene på Påskeøya. Vi vet blant annet at øyas befolkning bestod av 10 stammer, som hver og én regnet sin avstamning tilbake til en felles stamfar, oftest en sønn eller sønnesønn av øyas første (mytiske) nybygger.
Påskeøyasamfunnet var hierarkisk bygget opp - og det på en måte som slett ikke var ulik den høvdingdømmeorganisasjonen som fantes andre steder i Polynesia. Hver slekt eller ættelinje kontrollerte et mindre landområde. Og hver ættelinje brukte en ahu som felles gravplass. Steinstatuene var minnesmerker over slektens døde, og de bar ikke sjelden navn etter berømte høvdinger eller religiøse ledere. Vi får dessuten regne med at det ikke var så rent liten konkurranse mellom de forskjellige slekter og stammer når det gjaldt å reise de kolossale statuene.
Påskeøyas høvdingdømmeorganisasjon gir nøkkelen til øyas "gåte". Polynesierne kjente en måte å organisere samfunnet på som gjorde det mulig å mobilisere menneskelig arbeidskraft og naturlige ressurser i stor skala. Dette systemet tjente også til å sammensveise øyas beboere både sosialt og økonomisk. Men det innslaget av konkurranse mellom slekter og stammer som bidro til oppføringen av steinstatuene, kunne også få andre, ødeleggende konsekvenser. Da James Cook besøkte Påskeøya i 1774, stod fortsatt mange av statuene på sin opprinnelige plass. Hundre år senere lå samtlige overende - revet ned som et ledd i blodige og ødeleggende kriger slekter og stammer imellom. Uten å trekke parallellen for langt, kan jeg nevne at skandinaviske arkeologer i flere tilfeller har villet tolke plyndringen av gravhauger i vikingtiden i samme retning: Ved å ødelegge og vanære monumentene over slektens forfedre, vanærer man samtidig de nålevende slektsmedlemmene.
Slik, i grove trekk, kan arkeologene forklare Påskeøyas merkelige kjempestatuer. Og de kan gjøre det uten å trekke inn verken misjonerende egyptere, flåtefarende indianere eller besøkende fra rommet. Det kulturen på Rapa Nui i sin tid frembragte, var i all vesentlighet øyboernes eget verk. Det gir oss iallfall et innblikk i menneskets muligheter - og begrensninger.

Det finnes en mengde nettsteder om Påskeøya. Denne inneholder en rikholdig samling lenker.

Tegningen er hentet fra “A new, authentic and complete collection of voyages round the world undertaken and performed by Royal Authority containing an authentic, entertaining, full and complete history of Captain Cook's first, second, third and last voyages undertaken by order of His present Majesty for making discoveries in geography, navigation, astronomy in the southern and northern hemispheres and successively performed in the years 1768, 1769, 1770, 1771-1772, 1773, 1774, 1775-1776, 1777, 1778, 1779, 1780…”. London 1784.
Arkivert i:

01 august 2005

Den siste viking

Vikingtidens hedenske gravskikk ebber stort sett ut i løpet av 900-årene i Vestfold. Bare en liten håndfull graver tilhører 1000-tallet, og én av disse er fra Gipø på Nøtterøy. Da denne ”siste hedningen” ble stedt til hvile i 1000-årene en gang, ble han den siste som ble gravlagt på slektens gravfelt på sletten umiddelbart vest for Seilerfjellet på Nordre Gipø.

Gravplassen hadde på det tidspunktet vært i bruk i minst 200 år. Det er dessverre ikke mye bevart av dette vikingtidsgravfeltet på Nordre Gipø. I dag ligger det bare én gravhaug igjen, men det var mange flere her tidligere. Feltet bestod av et titalls hauger, og etter funn som kom inn til Oldsaksamlingen i Oslo i siste halvdel av 1800-tallet å dømme, hadde det vært enda flere hauger tidligere. Haugene på Nordre Gipø var temmelig små, slik flertallet av vikingtidshauger i Vestfold er. De hadde diametere mellom 4 og 6 m og høyder som varierte mellom 30 cm og 1 m. Så sent som i 1931 vet vi at store deler av feltet var i behold, men frem til 1960-årene gjorde potetdyrking og husbygging store inngrep i fornminnene.

Graven fra 1000-årene kom inn til Oldsaksamlingen i 1880. Funnet består av en øks, et sverd og stykker av et kleberkar. Gjenstandene bærer tydelig spor etter å ha vært utsatt for sterk varme, og funnberetningen lar oss da også få vite at det ble funnet trekull og brente ben i haugen. Det er særlig øksen som avslører at vi har å gjøre med et meget sent funn. Den er meget bredbladet og ser nærmest middelaldersk ut. Sverdet og øksen viser at det dreier seg om en mannsgrav.

Sammen med dette funnet kom også to andre funn til museet. En kvinnegrav fra første halvdel av 800-årene inneholdt utelukkende en forgylt draktspenne, mens en om lag 100 år yngre kvinnegrav inneholdt et rikt utstyr bestående av to ovalspenner (den ene forgylt), en syl, en sigd (med sagtenner i eggen, slik vikingtidssigdene på Østlandet nesten alltid har), en saks, en kniv, fem pilspisser, to bisselmunnbitt, en nøkkel, en bronsenål, et bryne og en stekepanne, foruten trekull og brente ben. Det er mulig at denne siste graven faktisk er en dobbeltgrav, ettersom pilspissene og brynet oftest er mannsutstyr. Det doble settet med bisler kan også tyde på to gravlagte individer.

Det første funnet vi kjenner fra Gipø, kom inn til Oldsaksamlingen i 1875. Da dreide det seg om et mannsgravfunn, og vedkommende var blitt gravlagt med komplett våpenutstyr – sverd, øks, spyd og skjold, foruten et kleberkar, en sigd, et bor og en fil. Graven kan dateres til ca. år 900. Samme datering har det foreløpig siste funnet fra Gipø som kom inn til museet. Det bestod av et sverd og en øks, og gjenstandene ble funnet ved jordarbeid omkring 1960. Trolig skriver det seg fra en utpløyd gravhaug, men vi kan ikke utelukke at det dreier seg om en flatmarksgrav. En enkeltfunnet øks som ble levert inn til Oldsaksamlingen i 1931, skal vi også helst regne som et gravfunn. Men vi vet ikke om øksen opprinnelig var eneste gravgods. Den er ellers av en type som var i bruk gjennom hele 900-tallet.

Som vi ser, dominerer yngre vikingtid – 900- og 1000-årene – på Gipø-gravfeltet. Vikingtidsgravene fra Nøtterøy som helhet, har en noe annen tidsmessig fordeling. Av 10 funn som kan tidfestes til enten 800- eller 900-årene, stammer fem fra den tidligere perioden og fem fra den senere. I tillegg kommer 1000-tallsfunnet fra Gipø. Denne kronologisk jevne fordelingen er den samme som vi finner på fastlandet, i Stokke. Men generelt er det slik i Vestfold at funnene fra eldre vikingtid er i klart flertall i kystdistriktene (med Brunlanes og Sandeherred som typiske eksempler), mens enkelte innlandskommuner (Lardal, for bare å nevne én) har en stor overvekt av yngre graver.

Men når vi passerer tiden rundt 950, avtar mengden graver kraftig. I hele Vestfold kjenner vi bare 16 vikingtidsfunn som sikkert er yngre enn ca. 950! Flere av disse sene funnene er løsfunne økser, og helt sikre kan vi ikke i slike tilfeller være på at vi har å gjøre med gravfunn. Bildet er imidlertid det samme mange andre steder i landet: i yngste vikingtid består gravgodset i mannsgravene ofte ikke av annet enn en øks.

Av sikre funn fra 1000-årene har vi kun fem i hele fylket. Tre av disse funnene inneholder ikke annet enn en øks, og i ett eller to av disse siste tilfellene viser funnopplysningene at det neppe dreier kan dreie seg om gravfunn (én av øksene sies å være funnet i en myr). Av helt sikre gravfunn fra 1000-årene har vi bare to i Vestfold. I tillegg til funnet fra Gipø, dreier det seg om et funn fra Hedrum prestegård i Lågendalen. De tre andre, mer usikre gravfunnene er fra Hof, Brunlanes og Lardal.

Han må ha tilhørt et temmelig eksklusivt selskap, med andre ord, den ”siste hedningen” på Nøtterøy. Han ble kremert, han fikk med seg et fyldig gravgods og det ble reist haug over levningene – hver for seg er dette forhold som skiller akkurat denne graven fra så å si alle sene vikingtidsgraver i Vestfold. Til sammen viser det oss en grav som er temmelig unik. Men hva kan bakgrunnen være?

Det får vi selvsagt aldri vite med sikkerhet. Men det er klart at Gipø-graven tilhører overgangsperioden mellom hedensk og kristen gravskikk. Helst vil vi tro at den tidsmessig ligger i tidlig kristen tid. Ut fra det arkeologiske (grav-)materialet er det iallfall vanskelig å tenke seg at det omkring år 1000 ikke skulle ha eksistert kristne kirkegårder der de døde ble stedt til hvile etter en ny tids skikk også i Vestfold. Det har vist seg vanskelig å datere de tidligste kristne kirkegårdene særlig nøyaktig, men det har vært lagt frem C14-dateringer som kan tyde på at Peterskirkens kirkegård i Tønsberg kan gå tilbake til tiden forut for år 1000.

Det er mer usikkert hvordan det er med Nøtterøy, men i løpet av 1000-årene bør den første kirken iallfall ha stått ferdig. Spørsmålet er om kirken og kirkegården på Njotarin fantes da den siste hedenske begravelsen fant sted på nabogården Gipø – på en hevdvunnen gravplass med utsikt til kirke og kirkegård? Den kan ha gjort det. I så fall har vi for oss et sjeldent fint eksempel på samtidighet mellom hedensk og kristen gravskikk.

«Viking» i Chicago 1893

I 1893 krysset et nybygd skip Atlanterhavet. Reisens mål var den storslåtte verdensutstillingen i Chicago, og om bord i «Viking» var et ma...