25 desember 2013

Litt brødhistorie fra Spangereid



Den avgjørende delen av Ragnar lodbroks saga begynner med at Ragnar sender sine menn i land på Spangereid for å skaffe brød. Det var på 800-tallet. Nå viser et ny-gammelt funn at brødbakingen alt den gangen var gammel i bygda.

Gjennom årene er det gjort flere arkeologiske funn i terrenget ned mot Høllebukta på Spangereid, tvers over veien for Klobnehaugen. Mange av funnene er steinalderredskaper, men i forbindelse med grustaket som Vegvesenet i sin tid hadde innerst i bukta, kom det også funn fra romersk jernalder for dagen. På Lindesnes Bygdemuseum oppbevares den kanskje mest interessante gjenstanden fra denne boplassen – for en boplass har det utvilsomt vært på stedet. Det dreier seg om underligger til en dreiekvern som Alf Rasmussen fant på 1960-tallet.

Trolig er denne underliggeren fra romersk jernalder eller den påfølgende folkevandringstiden. Den er altså minst 1500 år gammel. På det tidspunktet var kverner av denne typen en nyvinning som revolusjonerte matlagningen. Det var nemlig først når dreie- eller håndkverner ble tatt i bruk, at våre forfedre begynte å bake og spise brød.

Kverner til å male korn på hadde man hatt lenge før romertiden, men dreiekvernene var altså noe nytt. Idéen kom fra Romerriket, som så mange andre innovasjoner i disse århundrene. Forløperne til dreiekvernen kaller vi skubbekverner, og de hadde med noe varierende utforming vært i bruk så lenge folk hadde drevet med korndyrking. I prinsippet er en skubbekvern ikke annet enn en stein, underliggeren, med en skålformet overflate (der kornet legges) og en rund løper eller overligger som skubbes frem og tilbake.

Dreiekvernene er til sammenligning nokså avanserte "apparater". Den består av to tilhogde flate og runde steiner, vanligvis av en spesielt utvalgt bergart. Både under- og overliggeren har hull tvers igjennom på midten. Den gangen kvernen var i bruk, satt det en plugg av tre i hullet, slik at det skulle være mulig å dreie overliggeren rundt på underliggeren ved hjelp av en trepinne som var festet ute i kanten på overliggeren.

Det er tidligere funnet enkelte dreiekverner fra eldre jernalder i Vest-Agder, men spesielt vanlig er ikke slike funn her. Det ble f. eks. bare funnet én overligger til en håndkvern i forbindelse med utgravningen av ødegården Sosteli i Åseral. Slett ikke alle gårder hadde tatt teknologien i bruk på dette tidspunktet. At folk i et sentralt område som Spangereid hadde gjort, er imidlertid ikke så rart. Her viser jo en rekke funn at man fulgte godt med på det som foregikk ute i verden.

Brød
Jeg Wiw diktet etter Wodurid, han som sørget for brødet,” heter det i runeinnskriften på Tunesteinen fra Østfold. Innskriften er fra omkring 400 e. Kr., og på den tiden var brød faktisk en nyhet i Norden.
Skal vi dømme etter det arkeologiske materialet, var det først på 300-tallet e. Kr. at skandinavene begynte å spise brød. Korndyrking drev man med lenge før den tid, alt i yngre steinalder, men det ser ikke ut til at kornet ble brukt til brød. I stedet viser analyser av matskorper på innsiden av leirkar fra mange boplasser at man laget en grøtlignende blanding av plantevekster, også korn, og animalsk fett, sannsynligvis fra innmat, og kanskje også blod.

I et overordnet kulturhistorisk perspektiv har vi å gjøre med en utvikling fra grøt via flatbrød til gjæret eller hevet brød. De eldste funnene av flatbrød i Mellom-Europa tilhører således århundrene f. Kr., mens vi i Norden ikke finner spor etter brød før i romertid. Brødet blir introdusert samtidig med andre nyvinninger som har sammenheng med brødkulturen, ikke minst dreiekvernen.

Brødet i romertid og folkevandringstid er tilvirket først og fremst av bygg, men også havre har vært brukt i stor utstrekning. Rug og hvete er mindre vanlig. Datidens tykke og grove brødtyper kan ha blitt bakt i en ovn eller direkte i ildstedet. Disse typene finner vi gjennom hele jernalderen. Men i løpet av merovingertid og vikingtid øker innslaget av brødhvete i avlingene, og nå finner vi også tynnere brødtyper som ofte er laget av hvete. Vi har altså å gjøre med en eldre bygg- og havrebrødtradisjon og en yngre hvetebrødtradisjon. Hvetebrødene er antagelig blitt tilberedt på takke eller lignende.

13 desember 2013

Rytterkrigere



De dukker for alvor opp i yngre romertid, omkring 200 e.Kr. «De» er krigere til hest, og når vi finner dem her i Skandinavia på dette tidspunktet, skyldes det ganske sikkert påvirkning fra romersk krigføring. I 180 var de langvarige markomannerkrigene mellom det romerske keiserriket og ulike germanske stammer over, og fra grensetraktene mellom romere og markomanner i Bøhmen og nordover til Sverige og Norge kan vi i tiårene som følger spore en sammenhengende kjede av gravlagte rytterkrigere. Fra da av er også rytterstatus noe som fremheves i germanske fyrstegraver, også her i nord, og slik skulle det forbli frem til kristningen og enda lenger.

I yngre romertid er det først og fremst forekomsten av sporer – vanligvis av jern eller bronse, sjeldnere av sølv – som utmerker ryttergravene. Ofte kan de samme gravene inneholde våpenutstyr, men ikke i alle tilfeller. Dette er heller ikke nødvendigvis spesielt rike graver, men de viser oss trolig et «offiserssjikt» innenfor datidens hærordning.

Her hjemme er ryttergravene fra romertid i stor grad et østlandsfenomen, og først dukker de opp rundt Oslofjorden. Aller eldst er en grav fra Hunn ved Fredrikstad.

Flere arkeologer har tenkt seg at forbindelsen mellom stridighetene ved de romerske Limes og mange av rytterkrigerne kan ha vært temmelig direkte, i den forstand at dette er folk som har gjort krigstjeneste for den ene eller andre av de stridende parter i markomannerkrigene. I flere av disse gravene er det nemlig også andre ting som kan peke mot romersk stridsteknikk. I en annen, litt yngre ryttergrav fra gravplassen på Hunn hadde den gravlagte for eksempel fått med seg tre spyd, og det samme hadde en samtidig av ham på den nærliggende gården Vesten. Nettopp tre spyd var vanlig våpenutrustning blant romernes germanske hjelpetropper i denne perioden.

10 desember 2013

«Det rek gjennom bygdene alle slag handlarar»

"Flamsk marked", av P. Brueghel d.y.
«Vestenfra hadde hallingen reket inn til Raudalsknatten, valdresen østenfra. Først på dagen hadde de byttet hester, og nogen hadde kappridd. Den raskeste hesten iår var fra Svenkerud i Hallingdal, og det var en ære for ham som åtte den.» Slik skildrer Mikkjel Fønhus Raudalsdansen, en av mange tradisjonelle, årlige sammenkomster i fjell- og fjordområdene på begge sider av Langfjella så vel som Dovre. Disse «stevnene» rommet flere aspekter, og de spilte en vesentlig rolle i innlandskulturen. Ymse kilder viser at sammenkomster som Raudalsdansen var utbredt på 1700-tallet, mens vi vet lite eller ingenting om når de oppstod.

Raudalsdansen var, som navnet sier, en dansetilstelning, men ikke kun det. I Fønhus' skjønnlitterære fremstilling hører både kappritt, slåsskamper og – ikke minst – handel også med i bildet. Det samme gjelder de fleste andre av de tradisjonelle stevneplassene. Typisk for dem er også at de samlet folk fra ulike bygder, ofte langveisfarende. Under den såkalte «Storhelga» på Vålåskaret i Trollheimen kom folk fra fjordbygdene i Nordmøre og bygder som Meldal, Rindal og Rennebu i Sør-Trøndelag. I grensetraktene mellom Gudbrandsdalen, Valdres, Sogn, Hallingdal og Numedal var det flere slike stevneplasser. Den rikeste tradisjonen finner vi antagelig i Valdres, der det nevnes tolv samlingssteder mellom bygdene.

Sør for Hardangervidda, og først og fremst i Øvre Telemark og Setesdal, ser det ut til at skeidene spiller samme rolle som de nevnte stevnene eller fjellmarkedene, som de også kalles. Best kjent er skeidet i Valle. Vi har en beskrivelse av det fra 1770-årene, forfattet av presten Reier Gjellebøl. Han beskrev et skeid med to hovedelementer – hestekamper og kappløp til hest. På en bestemt dag I august samlet en mengde mennesker seg med hestene sine på skeidåkeren i nærheten av prestegården. Der hisset de hingster og lot dem kjempe mot hverandre, to og to. Det var stor stas å eie hesten som stod igjen på valen til sist, skeidfolen. Siden samlet folk seg til kappridning på en annen mark. Gjellebøl trakk frem flere trekk ved skeidet som han tydeligvis oppfattet som eksotiske og rare. Kappløpet foregikk uten bruk av sal, og i full galopp, og det kunne gå hardt for seg. Både hester og folk ble ofte skadet. Andre kilder forteller at folk rykket opp kornet på åkeren med rot, rev bort torv på hustakene osv. Skeid som det i Valle samlet i likhet med fjellmarkedene mennesker fra et vidt omland, både «austmenn» (østlendinger) og «nordmenn» (vestlendinger).

Det er særlig to sider ved både skeidene og andre stevner i innlandet som peker seg ut og ofte blir trukket frem. Det ene er de nærmest karnevalaktige aspektene som Gjellebøl valgte å vektlegge, det andre det konkurransepreget som kommer til uttrykk i fenomener som kappritt og hestekamp. Begge deler er utvilsomt viktig, og ikke minst konkurranseaspektet har spilt en vesentlig rolle i innlandskulturen. Slik sosialantropologen Jan-Petter Blom diskuterer temaet, skiller den tradisjonelle fjellbondebefolkningen seg ut ved at de har utviklet visse særegne kulturtrekk eller levemåter. Mens kyst- og lavlandsbefolkningen førte en stabil, gårdsbundet tilværelse, var fjellbøndenes liv mer omflakkende og innebar utnyttelse av større områder. Fjellbonden var hele tiden på farten, over fjellet; han var jeger, cowboy og hestehandler. Som et resultat, skriver Blom, tilkjennes fjellbonden ofte bestemte egenskaper: han er gambler, kunstner og råskinn, i motsetning til den rolige, sindinge kystbonden. Jo mer fjellbefolkningen involverer seg i konkurranse og samkvem med kystbefolkningen, jo mer må deres stil og levemåte avvike fra den som kjennetegner folk i andre taktiske posisjoner. Gjennom denne spesialiseringen oppstår distinkte regionale kulturer. Blom maler et bilde av en svært konkurransepreget innlandskultur.

Det er forståelig at mange observatører har festet seg ved de mer eksotiske sidene ved de årvisse sammenkomstene, mens det mer dagligdagse varebyttet som fant sted i forbindelse med dem, sjelden har stått i fokus. Men det er likevel et faktum at utveksling av ulike produkter ser ut til å ha vært en integrert del av de fleste sammenkomstene, enten de ble benevnt som dans, skeid eller marked. Det gjelder ikke minst de store stevnene i fjellet. Folkloristen Svale Solheim, som skrev mye og klokt og stevnene i sin Norsk sætertradisjon, gjengir en informant som opplyste at sammenkomsten på Helleset i Aurdal var «mest som ein marknad». Om den såkalte «Vasetdansen» i Tisleidalen i Valdres, der hallinger og valdriser møttes, skriver han:

«I utkanten av stemneplassen gjekk småhandelen livleg. Det vart handla ljå, sigdar, lauvknivar og vanlege knivar. Det var serleg hallingane som hadde ljå og andre bitjarn til å selja. Sume selde vadmål og anna ty, vottar, sokkar og andre bundre saker. Ein og annen handla eller bytte hestar. Skreppekarar hadde møtt opp med silkeplagg og annan kvinnestas, som dei selde.»

Og i tradisjonsmaterialet er både ulike vareslag og hvem som førte de ulike varene mye omtalt. «Det rek gjennom bygdene alle slag handlarar,» skriver f. eks. Gisle Midttun om Setesdal. Det var hestehandlere fra Hardanger, Sirdal og Ryfylkebygdene, som kom med humle og andre varer som de byttet eller solgte, mens de kjøpte skinn med tilbake. Kveghandlere kom fra ulike hold. Tinndøler, numedøler og utmenn (setesdølenes navn på folk fra bygdene sør for dalen) kom med kram, gylendingene med strikkevarer og geiteskinn, og fra Nedeneskysten kom folk med jernvare. Fra Telemark skriver Rikard Berge om hardingene som holdt hestemarked på Hardingplassen i Rauland, og tinndøler som krysset Vidda med ljåene sine. Vestlendinger kjøpte opp fjordhester og solgte dem over hele Telemark, ja enda i Numedal og enda lenger øst.

Det spørs om ikke utvekslingen, handelen, har vært en avgjørende faktor i oppkomsten av fjellmarkeder og andre stevner. For det vi ser i disse spredte kildeopplysningene er jo en regional arbeidsdeling som i prinsippet kan være svært gammel, kanskje helt fra vikingtiden. Det er i hvert fall grunn til å tro at den økte vektleggingen av utmarksressursene i innlandet som kan spores i vikingtiden, nettopp førte til en arbeidsdeling mellom ulike regioner, og at dette i sin tur måtte nye former for samhandling og utveksling i innlandet.

01 desember 2013

1200 år gammel padleåre


Det gjelder å ha øynene med seg, også når en er på kanotur. Det fikk i hvert fall Olav Didriksen erfare, da han la ut på tur på Krogevannet i grensetraktene mellom Kristiansand og Lillesand. For under kanoen, nede i mudderet, ble han oppmerksom på konturene av en åre.

Heldigvis tok han seg bryet med å plukke opp det som faktisk viste seg å være en padleåre, og heldigvis havnet funnet hos Fylkeskonservatoren. Der har vi sørget for å C14-datere åren - som nok er eldre enn det de fleste kunne tenke seg.

Åren, som ser ut til å være laget av furu, er nemlig fra vikingtiden, fra 700- eller 800-årene e.Kr.! Farkosten som åren har hørt til, var antagelig en stokkebåt.

Nå skal funnet analyseres videre, og etter hvert innlemmes i samlingene til Norsk maritimt museum.

30 november 2013

450 år gammelt stabbur er Lyngdals eldste stående bygning

Hvor finner man Lyngdals eldste bevarte bygning, og hvor gammel er den? Svaret må gis med et visst forbehold – det kan jo hende at det fremdeles skjuler seg eldgamle bygninger bak relativt moderne panel enkelte steder, men: Et nokså anonymt utseende stabbur på Gitlestad i Kvås er foreløpig i særklasse eldst. Det er nemlig oppført så tidlig som i 1550-årene.

Det var bur eller stabbur (stolpehus, bu, matbu) på alle gårder i gamle dager. De ble brukt til å oppbevare mat i. Som navnet tilsier, stod buret alltid på stabber eller stolper. Typisk er det også at trappen er plassert litt ut fra bygningen. Både stabbene og trappeplasseringen er tiltak for å holde buret fritt for mus og andre smådyr.

Av og til blandes bur sammen med loft, men det er rent faktisk tale om to helt forskjellige bygningstyper med ulik funksjon. Loftet var en stasbygning som først og fremst hørte til storgårder i middelalderen og senere. Denne bygningstypen er dessuten beregnet til boligformål, og loftet har alltid minst to etasjer og utvendig trapp. Selve loftsrommet er et soverom. Det eneste gjenværende loftet i Lyngdal, ja i hele dalføret, er Kvellandsloftet. Det ble for få år siden årringsdatert til ca. 1695. Det er bevart flere bur i kommunen, men det på Gitlestad er eldre enn samtlige.

Årringsdateringer
Dendrokronologi – eller årringsdatering – tar utgangspunkt i studiet av variasjonene i trærnes årringer. De fleste vet at man kan bestemme alderen til et tre ved å telle årringene. Det er sikkert færre som vet at mønstret av brede og smale årringer fra mange trær kan brukes til datering av arkeologiske og historiske monumenter. Videre kan dette mønsteret brukes til å bestemme opprinnelsessted for tømmer som er brukt til bygninger, fartøyer eller andre trekonstruksjoner.

Grunnlaget for metoden er det faktum at trær av samme art vil vokse likt når de vokser under like betingelser. Det betyr at alle trær vil danne en bred årring i en god vekstsesong og en smal årring i en dårlig. Normalt avhenger veksten først og fremst av klimaet i trærnes vekstsesong, og det gjør det mulig å utarbeide kurver for et landområde som viser variasjonen i tykkelsen av trærnes årringer. En slik kurve kalles en grunnkurve, og den kan rekke flere tusen år bakover i tid. I samarbeid med Nationalmuseet i Danmark har Fylkeskonservatoren arbeidet i mange år med å utarbeide grunnkurver for eik og furu i landsdelen. Det er disse kurvene som nå gjør det mulig å tidfeste stadig flere gamle hus blant annet i Lyngdal.

Buret på Gitlestad
Buret på Gitlestad (bnr. 3-5) ble delvis istandsatt av Reinert Olsen Gitlestad for nokså mange år siden. I dag er det panelt utvendig, stabbene er borte og det står litt uheldig plassert. Men det viktigste er at bygningen er tatt vare på, for den er altså svært gammel. Buret er oppført av furu og eik, slik skikken har vært her i dalen. Fra seks av eikestokkene, dels fra veggtømmeret og dels fra gulvplankene, har vi tatt ut prøver med et dertil egnet bor. Alle prøvene ble deretter lagt under mikroskopet på laboratoriet i København og sammenlignet med grunnkurven. Resultatet: Tømmeret er hogd i tre omganger, med en hovedfase rundt 1550. Tre av stokkene er fra denne fasen, som vi må regne med også er byggetidspunktet. To andre stokker kan dateres til ca. 1585, og én veggstokk er fra et tre som ble felt så sent som rundt 1870. Den siste må i hvert fall være fra en reparasjon.

I over 450 år har altså stabburet vært på Gitlestad. Det er så gammelt at den som bygde det, må være født mens Norge fremdeles var katolsk. Da det prektige loftet på Kvelland ble bygd, var Gitlestadburet allerede 150 år gammelt. Det var en olding også det store fjellskredet på Gitlestad skjedde i 1698. Under uårene 1807-1814 var buret et kvart årtusen gammelt! Gitlestadburet fortjener å restaureres tilbake til gammel prakt. Såpass må vi kunne unne en 450-åring.

24 november 2013

«Stat Hellig Herrens stue» - bildebibelen Grindheim kirke


Foto: agderkultur.no
Vakre Grindheim kirke i Audnedal er med sin egenartede dekor snart et kvart årtusen gammel, men det er ikke den første kirkebygningen på stedet. Før den nåværende kirken ble reist i 1783, stod det en gammel, mye mindre kirke her. Så langt en vet, var denne kirken fra middelalderen. Og sannsynligvis var det en stavkirke.

Første gang vi hører om kirke på Grindheim, er i 1425, da bonden Torkel Eirikson på Håland solgte gården sin «som lyger j Grindims soken» for fem merker gull. Men stavkirken kan godt ha vært gammel alt på det tidspunktet. Skal vi dømme ut fra det vi nå mener å vite om den første generasjonen av kirken på Agder, skriver de seg fra begynnelsen av 1000-årene – mens det fremdeles var vikingtid. Det kan gjerne ha vært slik i Grindheim også, men vi har ikke noe konkret å bygge denne antagelsen på.

Vi må til nabokommunen Åseral for å finne en arkeologisk undersøkt middelalderkirke. På Åknes ved Lognavatnet lå det i sin tid et lite kapell. Ved en utgravning av tomten der kapellet stod, viste det seg for noen år siden at dette hadde vært en bygning med jordgravde, takbærende stolper. Slike stolpekirker henfører man vanligvis til den aller tidligste kristne tiden her til lands, men kirken på Åknes var først bygd på 1200-tallet.

Kong Grim og gravhaugene

De eldste kirkene er som regel omgitt av gravhauger. Grindheim kirke er ikke noe unntak. Men det er ikke så mange synlige spor etter det jernaldergravfeltet som lå ved kirken tidligere. Gravhaugene ser ut til å ha blitt ryddet vekk på 1800-tallet, men to bautasteiner stod lenge igjen ved kirken. Den høyreiste bautaen som nå står på kirkegården, har vært brukt som gravstein i senere tid. Men det er mulig at den opprinnelig har stått over en førkristen grav.

Rett vest for kirken heter det Tremerrhaugen. Der stod gapestokken og «tremerra" i eldre tid. Tremerra var et strafferedskap som særlig ble benyttet når soldater hadde forbrutt seg mot lover og regler. Det var en trekonstruksjon formet som en hest, og der en vannrett, smal bjelke utgjorde "hestens" kropp; den som skulle straffes, ble plassert overskrevs på planken.

Best kjent av gravhaugene var de såkalte «kongshaugene» – en nord for og en sør for kirken. Den nordlige haugen kaltes Kjempehaugen eller Grimshaugen, mens den i sør het Spronehaugen.

Et sagn forteller at det var to konger som møttes til tvekamp ved Grimshaugen – Grim var konge på Grindheim og Sprone lenger ut i dalen, på Hårtveit. Kong Grim falt ved Grimshaugen og ble hauglagt der. Sprone fikk ulivssår han også, men slepte seg et stykke utover før han døde – og ble lagt i haug omtrent der parkeringsplassen ved kirken nå er.

Sommeren 1829 gravde en mann som het Ånen Stedjan i Grimshaugen, og da viste det seg at haugen gjemte en stor og rikt utstyrt kammergrav fra folkevandringstiden. I kammeret var det blitt gravlagt en kriger for 1500 år siden. Funnet er ikke spesielt godt opplyst, men han hadde blant annet fått med seg et rikt dekorert belte og en fingerring av massivt gull.

Inventar fra gamlekirken

Deler av kirkens inventar er eldre enn den nåværende kirkebygningen og skriver seg fra den gamle kirken. Noe av det er fremdeles i bruk.

Benkene som står ved korveggen, på hver sin side av altertavlen, er antagelig så gamle som fra 1400-årene. Sin nåværende plassering fikk de i forbindelse med restaureringen i 1942. Allerede før interiøret ble overmalt i 1898, var dog benkene flyttet ut i våpenhuset. De kalles gjerne for «brudebenker», men brudestoler er det rette navnet (brudebenk er en forvanskning av «brugdebenk», som betyr en benk med ryggstø, og som tidligere hadde sin faste plassering ved åren i privatfolks stuer).

Foto: agderkultur.no
Brudestoler fantes i de fleste kirker i middelalderen. Den gangen ble brudepar viet foran kordøren. Deretter gikk de opp i koret og satte seg i brudestolen ved alteret, der de ble sittende så lenge messen varte. Stolene i Grindheim kirke er av furu, nærmere en meter høye og nesten like brede. Sidevangene er festet til fotsvillene på samme måte som i stavkirkene. Fotsvillenes ender har utskjæringer som minner om løveføtter. Sidestykkene er profilert med en typisk middelalderlig hul-list, slik vi finner den allerede i Gokstadskipet: øverst en halvrunding, derunder et innhakk og så en loddrett linje.

Fatet i døpefonten er også noe av en antikvitet. Det er av drevet messing. I bunnen aner man en rosett omgitt av en innskrift. En kan spare seg bryet med å forsøke å tyde den, for innskriften er ganske meningsløs, selv om den forekommer på mange slike fat. Man har bare utnyttet bokstavene, minusklene, ornamentalt. Ofte er det syv bokstaver som er gjentatt flere ganger. Døpefatet i Grindheim kirke er antagelig fra 1500-årene, og det er importert. Fremstilling av fat i drevet messing var storindustri i flere nederlandske og tyske byer, særlig Nürnberg og Dinant.

Fatene tilhører perioden etter Reformasjonen. I middelalderen hadde man dyppet hele barnet i fonten når det skulle døpes; nå nøyde man seg med å øse vann over det. Etter hvert tilpasset man de gamle, store døpefontene til den nye praksisen ved å plassere et fat av metall over fontens kum.

Fatet i Grindheim er sannsynligvis det samme som er oppført i en inventarliste fra omkring 1620. Da hadde det neppe vært i kirken så veldig lenge. Av de kirkene i Vest-Agder som vi vet når fikk sine fat, kjøpte Feda sitt i 1574 som første kirke. Etter den samme listen hadde ingen av kirkene i Setesdal døpefat i 1620. I det store Oddernes prestegjeld var det bare hovedkirken selv som hadde fat. Men i Bjelland prestegjeld, som Grindheim tilhørte, var det bedre stilt. Der var det bare Finsland kirke som ikke hadde døpefat i 1620.

Kirkeklokken har nok også kalt til gudstjeneste i gamlekirken. Men så har det på et tidspunkt sprukket og er blitt støpt om. Omskriften på klokken som henger i tårnet, forteller at den er omstøpt av Jakob Rendler i Kristiansand i 1760. Rendler var en aktiv håndverker som støpte klokker til mange av kirkene i regionen – ja, helt nede i Jylland finner vi klokkene hans.

Om Grindheims klokke blir det fortalt at den sagnomsuste presten Søren Schive selv var til stede i Kristiansand da Jakob Rendler støpte den. Presten kastet en sølvdaler i støpemassen, og så la han til: «Jeg ofrer en speciedaler til», og kastet den andre mynten oppi. Sølv skulle gi så god klang dersom det ble blandet i klokkebronsen, mente folk.

Ellers er kirkebøssen ved utgangsdøren også gammel; den bærer årstallet 1745. Kirken har dessuten to lysestaker av drevet messingblikk fra renessansen. Kanskje er de kommet til Grindheim sammen med døpefatet?

Kirken fra 1783

Med Reformasjonen i 1537 kom det nye krav til ordningen av gudstjenesten og forholdene i kirken. Helgenbilder og skulpturer skulle vekk. Den nye gudstjenesten varte lenger enn den katolske, og det ble nødvendig med benker å sitte på (det hadde man ikke hadde hatt tidligere). Døpefonten ble flyttet fra sin gamle plassering nede i kirkens skip og opp i koret, og den ble utstyrt med døpefat. Alt dette var endringer som kunne gjøres innenfor rammene av den gamle stavkirken.

Men i løpet av 1600- og 1700-årene kom det nye regler og reformer som sprengte de gamle grensene. Det ble innført konfirmasjon og tvungen kirkegang. Ifølge sabbatsforordningen måtte alle innfinne seg i kirken på søn- og helligdager – ellers vanket det bøter eller i verste fall gapestokk. Disse statlige initiativene førte mange steder til et økt plassbehov og ønske om nye, større kirker.

Så også i Grindheim.

Om den heter det i 1781 at den er «meget brøstfeldig». Det samme ble sagt om kirkene i Bjelland og Åseral, og fra biskopen i Kristiansand kom det pålegg om å utbedre bygningene. Men sognefolket i Grindheim, som hadde kjøpt sin kirke da en pengetrengende konge hadde lagt ut landets kirker for salg i 1723, ville heller bygge ny – og større – kirke. Det fikk de biskopens tillatelse til, og på sensommeren i 1783 ble dagens kirke innviet på samme tomt som den gamle hadde stått.

Det var Arnt Listad fra Konsmo som bygde kirken, og han hadde med seg «Sognets egne Tømmermænd». Arnt Listad var en flink og ettertraktet tømrer, og han stod også for byggingen av Konsmo kirke noen år senere.

Mange av kirkene som ble oppført på 1700-tallet, var laftede korskirker – som i Grindheim. Over halvparten av de bevarte 1700-tallskirkene i Norge er av denne typen. Korsplanen var godt egnet når man bygde i lafteteknikk. Forbildet i dette tilfellet kan gjerne ha vært domkirken i Kristiansand, som hadde hatt korsform siden den stod ferdig i 1696. Grindheim kirke er laftet av rundtømmer, slik det var vanlig på denne tiden.

Det er lett å si seg enig med Olav Seter, som stod for restaureringen av kirken i 1940-årene, når han sier at Grindheim kirke er «enkel, korsformet og velproporsjonert». Utvendig er kirken lite endret siden den stod ferdig i 1783. Bare sakristiet er kommet til; det ble bygd i 1935.

Interiøret i den nye kirken var preget av den nye tidens idealer. Prekestolen fikk en sentral plass, slik at flest mulig skulle kunne høre og se prestens budskap. Kirken var etter forholdene stor; og galleriene gav plass til enda flere. Samtidig avspeiler kirkerommet et hierarkisk bondesamfunn der alle hadde sin faste plass etter rang og verdighet. De nummererte benkeradene viser dette tydelig. Den innelukkede prestestolen som står i koret, er også tidstypisk.

Men det som skiller Grindheim kirke fra mange av de andre kirkene som ble bygd på 1700-tallet, er den malte dekoren. De større bykirkene fra denne perioden var ofte tegnet av utenlandske arkitekter etter fremmede forbilder, og de var rikt dekorert i barokkens stil av treskjærere og malere som også kom utenfra. Impulsene ble raskt plukket opp og videretolket av lokale kunstnere. Én av disse gikk det gjetord om også i Grindheim: Tore Asbjørnsson Risøyne (1762-1820) i Fjotland.

Bildebibelen

Det var i 1791 at kirken ble malt innvendig. «Tore Målar» var fortsatt ikke fylt tredve år, men var viden kjent. Alt som 18-åring hadde han dekorert Tonstadbua i Sirdal, som i dag befinner seg på Kristiansand museum. Tore hadde med seg to andre fjotlendinger som hjelpere – én av dem var 12-åringen Guttorm Persson Eftestøl, som ti år senere stod for den innvendige utsmykningen av Bjelland kirke. Den andre var Olav Toresson Kvinlaug på atten. Hans hovedarbeid skulle komme til å bli Mjålandsstova, som nå står på Høgtun i Marnardal.

Det er ikke vanskelig å se at det er barokkens motiver som er utgangspunktet for dekoren i Grindheim kirke. En kjenner godt igjen akantusen (egentlig en tistel som vokser i middelhavslandene) som flankerer altertavler og prekestoler fra barokken, og likeledes tulipanen som preger særlig nederlandsk blomsterbarokk. Blomsterrankene fyller kirkeveggene så å si fra gulv til tak.

Men det er noe særpreget og kraftfullt over dekoren i Grindheim kirke. Tore Målar har funnet sin egen stil og sin egen fargebruk. Det er først og fremst dette som gjør kirken til et hovedarbeid innenfor rosemalingen på Agder. Olav Seter kaller kirken «fargerik og glad», og det er det lett å si seg enig i. Kunstneren benyttet limfarge til all dekor på veggene og i taket, men oljefarge til altertavlen, galleriene og benkene.

Like fengslende som rosemalingen, er de motivene Tore Målar tryllet frem i taket og på galleriene. Det er figurer som er hentet fra ulike bibelutgaver og fra folkebøker som var i omløp den gangen. Det dette bildeprogrammet som gjør det rimelig å kalle Grindheim kirke for en bildebibel.

I krysset danner basunenglene en festlig virvel. I kortaket finner vi den tronende Kristus. Herre Sebaot, kalles han på de inskripsjonsbåndene som holdes av engelen som omgir ham. Det betyr «Hærskarers Herre» og brukes stedvis i Det gamle testamentet. I salmebøker og religiøs litteratur på 1700-tallet er navnet mye brukt.

Foto: agderkultur.no
I den søndre korsarmen har Tore Risøyne laget tre bildesirkler. Den største i midten viser syndefallet med Adam og Eva, mens de to andre fremstiller henholdsvis Moses og Kristus som knuser slangens hode.

Vi legger merke til at Moses er utstyrt med horn. Det var ikke uvanlig på denne tiden, men er basert på en feil i bibeloversettelsen. Da Hieronimus på 300-tallet skulle oversette Det gamle testamentet fra hebraisk til latin, leste han «Kæræn» (som betyr å ha horn) i stedet for «Karan» (som betyr lysende eller strålende).

I den nordre korsarmen ser vi Kristi himmelfart, og i den vestre nattverden.

På galleribrystningen i nord, på det såkalte «jentetrevet», har lignelsen om de fem kloke og de fem dårlige jomfruer fått plass. Det er et motiv som fjotlandsmalerne var særlig glad i. Guttorm Eftestøl gjentok det i Bjelland kirke, og Olav Kvinlaug i Mjålandsstova, mens Tore Målar selv malte jomfruene på en stuevegg på Kvinlog. Det er også vanlig i annen folkekunst. Lignelsen er hentet fra Matteusevangeliet og er en allegori om hvordan en forbereder seg på jorden for et evig liv i Paradis:
Da skal himlenes rike være å ligne med ti jomfruer som tok sine lamper og gikk ut for å møte brudgommen. Men fem av dem var uforstandige og fem kloke. De uforstandige tok sine lamper, men de tok ikke olje med seg. Men de kloke hadde også tatt med seg olje i kannene sammen med lampene sine. Da det drog ut før brudgommen kom, slumret de alle inn og sov. Men midt på natten lød det et rop: Se, brudgommen kommer! Gå ham i møte! Da våknet alle jomfruene og gjorde sine lamper i stand. Men de uforstandige sa til de kloke: Gi oss av deres olje, for våre lamper slokner! Men de kloke svarte: Nei, det ville ikke bli nok både til oss og til dere. Gå heller til dem som selger og kjøp til dere selv. Mens de var borte for å kjøpe, kom brudgommen. Og de som var rede, gikk inn med ham til bryllupsfesten. Og døren ble stengt. Til sist kom da også de andre jomfruene, og de sa: Herre, herre, lukk opp for oss! Men han svarte og sa: Sannelig sier jeg dere: Jeg kjenner dere ikke! Våk derfor! For dere kjenner ikke dagen eller timen.
Bilder som dette hadde vært vanlige i middelalderkirkene. Der spilte de en pedagogisk rolle. Kulturhistorikeren Troels-Lund skriver om kalkmaleriene fra den gangen at «rundt om, paa Vægge og Hvælving, laa jo Kirkens den gamle, morsomme Billedbog opslaaet. Her fortaltes der, folkeligt og almenfatteligt for enhver, om alt det samme, som Præsten talte om – Jesus og Apostlene, Jomfru Maria, Fortids Helte, Trolde og fremfor alt om Djævlene.»

«Bildeprogrammet» i Grindheim kirke gjør det samme, men i en protestantisk kontekst. Men her har ordet fått større plass enn i middelalderkirkene. Her er bibelvers og salmer. På tømmerveggen over døren i sør står følgende med sort skrift:
Stat Grinhiems Kirke Staae
Stat Hellig Herrens stue / ældgammel Faldt
Her med Fri og Frelst fra Ildens Lue
Forsamle Lemmerne i mangen Glædsom stund
Gud Evig Ære skee Det ønskes af hver Mand.
I hvert fall et av versene i kirken er hentet fra Kingos salmebok, som gjennom hele 1700-tallet var autorisert av kongen for bruk i alle kirker i Danmark-Norge.

På en takbjelke foran alteret har Tore Risøyne signert sitt arbeid:

«Til Guds Ære og Kirkens Prydelse haver denne Menighed ladet male denne Kirke i 1791 av mig T.A.S.R. Bygd 1783».

Da sønnen til Guttorm Eftestøl mange år senere hørte dette, lo han og sa: «Eg trur kje anten far eller Tore hadde mykje fyre seg av Guds æra, dei drakk heile tidi». Det er nok først og fremst en uttalelse som viser hvordan holdningene til alkohol forandret seg i løpet av 1800-tallet. I 1791 var det neppe noen som reagerte da Tore Risøyne malte en ølskål for en av Grindheimsbøndene mens han holdt på med kirkemalingen – og utstyrte den med følgende rim, etter vanlig skikk: «Ved Moses Slag gav Klippen Vand, tap Øl i mig Jeg leske Kand».

Tore Risøyne var forresten like kjent for sangstemmen sin som for malerkunstene sine, og han sang høyt under arbeidet, husket folk i Grindheim. Morsomt må han uansett ha hatt det under arbeidet, for flere steder har han lagt inn små, humoristiske hilsener. Moses og Kristus har stortåen utenfor kjortelen, og Eva har én spiker som navle og én lenger ned!

Interiøret blir overmalt

Så vel mentalitet som religiøst liv forandret seg utover i 1800-årene. Og i den gryende lekmannsbevegelsen i Grindheim var det flere som begynte å se med skeptiske øyne på Tore Målars fargesprakende og bilderike kirkeinteriør. Slik var det i mange bygder på denne tiden, og det kunne gå hardt utover dekor og all slags pynt i kirkene. Av og til var det rene bildestormen.

I Grindheim begynte man å fjerne fargeprakten i 1861. Da ble altertavlen og begge galleribrystningene malt hvite, og det var T.S.S. Abusland og A.L.S. Aagedal som utførte arbeidet. Veggene og taket fikk stå urørt frem til 1898, men så ble det hele overmalt. Simon Byremo var en sterk personlighet og en lederskikkelse innenfor lekmannsbevegelsen, og det fortelles at han gav hundre kroner for å få interiøret overmalt. Det er sikkert riktig nok; selvsamme Simon betalte bare noen år senere det nybygde bedehuset Betania på Byremo av egen lomme.

Men han var ikke alene om å ville ha vekk de frodige sporene etter Tore Risøyne. Det var flertall for forehavendet i herredsstyret, og deler av arbeidet ble finansiert gjennom et lån på åtti kroner – fra skolekassa. Andre gjorde sitt beste for å beholde den gamle prakten. Ola Larsen Hårtveit sa at han ville gi hundre kroner, han også – om de bare lot være å male over…

Men enkle og nøkterne kirkeinteriører lå i tiden, og det skal sies at heller ikke ekspertene hadde så altfor høye tanker om Tore Målars malerier på 1890-tallet. Fem år før overmalingen var antikvar Nicolay Nicolaysen fra Kristiania innom Grindheim. Om kirkebygningen skrev han etter turen at den var «uden interesse», men at «loft og vægge er malede med slyngninger og blomster».

Sogneprest Asserson beklaget og mente at det var et tap for kirken at dekoren på veggene og stoldørene forsvant, men at det ikke kan regnes for skade at englebilledene under himlingen og jomfruene på utsiden av jentetrevet ble overstrøket». Særlig jomfruene mente han hadde «fæstet sig uutslettelig ind i minnet hos ældre folk ved sine naturstridige former».

Kirken restaureres

Når Grindheim kirkes interiør i dag likevel fremstår som et så flott eksempel på norsk rosemaling, skyldes det restaureringsarbeidet i 1938-1941. Det var slutten på en langvarig prosess for å få tilbake den gamle fargeprakten. Så tidlig som i 1920 var det et initiativ i bygda for å føre interiøret tilbake til sitt tidligere utseende. Og alt året før – så snart han var blitt utnevnt til Riksantikvarens restaureringskonsulent – var Domenico Erdmann i Grindheim.

Han var ikke nådig i sin dom:
Interiøret er en rædsel av overmaling i lakserødt, … altsammen tilsauset i en uendelighet. … Til slutt har man pyntet paa det lakserøde med en uendelighet av motbydelige chablongriserier… Prækestolen er til en avveksling overmalt med skinnende gult… Det er en enestaaende raahet man har tillatt sig ovenfor det staselige kirkerum, da det stod med alle sine farver og dekorationer.
Erdmann ivret for å restaurere kirken, men det var høyst usikkert om det i det hele tatt ville la seg gjøre å fjerne den fete oljemalingen fra 1898. Det var imidlertid ingen tvil om at prislappen ville bli høy.

Først i 1938 ble det ordentlig fart i sakene. På et møte i kirken den 4. juli dette året kom man endelig til enighet om å tilbakeføre interiøret – ikke bare dekor og fargesetting, men også prestestolen og annet inventar som i 1898 var blitt herjet stygt med og nå til dels lå lagret under gulvet. På møtet deltok foruten Erdmann, sogneprest Tjomsland, ordfører Seland, kirkesanger Leland, lensmann Sveindal og stortingsrepresentant Nils Holbek.

Samme dag og den påfølgende dagen avdekket maleren Olav Seter sammen med Erdmann enkelte felter som viste at oppgaven lot seg gjennomføre. Han kommenterte at den opprinnelige dekoren, som han nå fikk se for første gang, var «morsom og farverik, men umåtelig klosset i detaljeringen», men at det er «gruppering og helhetsvirkning som har betydning i dette utslag av barokkens siste krampetrekninger». Dessuten regnet han ut at han nok måtte ha ni tusen kroner for jobben. «Alt kan reddes,» rapporterte Erdmann opprømt over telefon til riksantikvar Harry Fett: «Det er bare et spørsmål om penger».

Bygdefolket klarte å skaffe halve beløpet, og det i de vanskelige 30-årene. Kirke- og undervisningsdepartementet bevilget tusen kroner i 1940, mens Kultur- og folkeopplysningsdepartementet fulgte opp med 3.500 kroner i 1941.

Det meste av det praktiske restaureringsarbeidet ble gjennomført sommeren og høsten 1941 av Seter, som hadde med seg kunstmaleren Ståle Strømme fra Lindesnes og unggutten Torleif Hårtveit med som assistenter. I mellomtiden var Erdmann død, og Alfred Hagn hadde overtatt hans stilling. Det var Hagn som uttalte at han håpet at han «fremover i ubegrenset tid efterhvert må kunne finne så mange billeder bak den velsignet stygge overmalingen, at jeg slipper å male alt for mange selv». Hagn var faglig ansvarlig for restaureringen, men overlot det praktiske arbeidet til Seter.

I mange uker holdt Seter og hans assistenter på. På et vaklende stillas bygd for anledningen og i en damp av bensin og malingfjerner strevet de helt til all malingen fra førti år tidligere var fjernet, lag for lag. Opp til tolv lag med kjemikalier måtte de legge på for å få bort alle spor etter overmalingen. Litt diskusjon var det nok om de ti jomfruene, men Hagn avgjorde at også de skulle frem i lyset.
En dag kom Ola Arnesen fra Konsmo syklende. Det var han som hadde hatt arbeidet med å male kirken i 1898. Nå var han blitt 69 år, og ble stående midt i kirken og se seg rundt. Han hadde selv sett limfargen flyte utover og nesten bli borte da han påførte det første strøket med oljemaling den gangen. Men der var de altså, «dei gamle krøllan,» som han sa.

Den 16. november 1941 kunne kirken igjen tas i bruk ved en festgudstjeneste der også biskopen var til stede. I Fortidsminneforeningens årbok for samme år kunne Alfred Hagn melde at restaureringen av Grindheim kirke var ferdig med «meget tilfredsstillende» resultat.

I dag kan vi vel ikke tenke oss kirken uten sin innvendige fargeprakt og «dei gamle krøllan».

Benketrappene – privat utstillingsvindu og offentlig arena i byer og uthavner

«Og jo mere hovmodige Husene er, desto længere springer Gadetrappene frem, de trænger sig uden videre langt ud paa Fortaugene; ‘vær så god...