Gå til hovedinnhold

Litt brødhistorie fra Spangereid



Den avgjørende delen av Ragnar lodbroks saga begynner med at Ragnar sender sine menn i land på Spangereid for å skaffe brød. Det var på 800-tallet. Nå viser et ny-gammelt funn at brødbakingen alt den gangen var gammel i bygda.

Gjennom årene er det gjort flere arkeologiske funn i terrenget ned mot Høllebukta på Spangereid, tvers over veien for Klobnehaugen. Mange av funnene er steinalderredskaper, men i forbindelse med grustaket som Vegvesenet i sin tid hadde innerst i bukta, kom det også funn fra romersk jernalder for dagen. På Lindesnes Bygdemuseum oppbevares den kanskje mest interessante gjenstanden fra denne boplassen – for en boplass har det utvilsomt vært på stedet. Det dreier seg om underligger til en dreiekvern som Alf Rasmussen fant på 1960-tallet.

Trolig er denne underliggeren fra romersk jernalder eller den påfølgende folkevandringstiden. Den er altså minst 1500 år gammel. På det tidspunktet var kverner av denne typen en nyvinning som revolusjonerte matlagningen. Det var nemlig først når dreie- eller håndkverner ble tatt i bruk, at våre forfedre begynte å bake og spise brød.

Kverner til å male korn på hadde man hatt lenge før romertiden, men dreiekvernene var altså noe nytt. Idéen kom fra Romerriket, som så mange andre innovasjoner i disse århundrene. Forløperne til dreiekvernen kaller vi skubbekverner, og de hadde med noe varierende utforming vært i bruk så lenge folk hadde drevet med korndyrking. I prinsippet er en skubbekvern ikke annet enn en stein, underliggeren, med en skålformet overflate (der kornet legges) og en rund løper eller overligger som skubbes frem og tilbake.

Dreiekvernene er til sammenligning nokså avanserte "apparater". Den består av to tilhogde flate og runde steiner, vanligvis av en spesielt utvalgt bergart. Både under- og overliggeren har hull tvers igjennom på midten. Den gangen kvernen var i bruk, satt det en plugg av tre i hullet, slik at det skulle være mulig å dreie overliggeren rundt på underliggeren ved hjelp av en trepinne som var festet ute i kanten på overliggeren.

Det er tidligere funnet enkelte dreiekverner fra eldre jernalder i Vest-Agder, men spesielt vanlig er ikke slike funn her. Det ble f. eks. bare funnet én overligger til en håndkvern i forbindelse med utgravningen av ødegården Sosteli i Åseral. Slett ikke alle gårder hadde tatt teknologien i bruk på dette tidspunktet. At folk i et sentralt område som Spangereid hadde gjort, er imidlertid ikke så rart. Her viser jo en rekke funn at man fulgte godt med på det som foregikk ute i verden.

Brød
Jeg Wiw diktet etter Wodurid, han som sørget for brødet,” heter det i runeinnskriften på Tunesteinen fra Østfold. Innskriften er fra omkring 400 e. Kr., og på den tiden var brød faktisk en nyhet i Norden.
Skal vi dømme etter det arkeologiske materialet, var det først på 300-tallet e. Kr. at skandinavene begynte å spise brød. Korndyrking drev man med lenge før den tid, alt i yngre steinalder, men det ser ikke ut til at kornet ble brukt til brød. I stedet viser analyser av matskorper på innsiden av leirkar fra mange boplasser at man laget en grøtlignende blanding av plantevekster, også korn, og animalsk fett, sannsynligvis fra innmat, og kanskje også blod.

I et overordnet kulturhistorisk perspektiv har vi å gjøre med en utvikling fra grøt via flatbrød til gjæret eller hevet brød. De eldste funnene av flatbrød i Mellom-Europa tilhører således århundrene f. Kr., mens vi i Norden ikke finner spor etter brød før i romertid. Brødet blir introdusert samtidig med andre nyvinninger som har sammenheng med brødkulturen, ikke minst dreiekvernen.

Brødet i romertid og folkevandringstid er tilvirket først og fremst av bygg, men også havre har vært brukt i stor utstrekning. Rug og hvete er mindre vanlig. Datidens tykke og grove brødtyper kan ha blitt bakt i en ovn eller direkte i ildstedet. Disse typene finner vi gjennom hele jernalderen. Men i løpet av merovingertid og vikingtid øker innslaget av brødhvete i avlingene, og nå finner vi også tynnere brødtyper som ofte er laget av hvete. Vi har altså å gjøre med en eldre bygg- og havrebrødtradisjon og en yngre hvetebrødtradisjon. Hvetebrødene er antagelig blitt tilberedt på takke eller lignende.

Kommentarer

Hege sa…
Fint at du har gått over til et mer typisk bloggformat.
Med tanke på sitatet fra Tunesteinen, så faller etymologien til tittelen "lord" i hu. Fra "hlāford", sitat "originated from hlāfweard meaning 'bread keeper' or 'loaf-ward', reflecting the Germanic tribal custom of a chieftain providing food for his followers." sitat slutt, iflg. engelsk Wikipedia.

Tittelen er vel også beslektet med "lavard" kjent fra nordisk historie.

Kjell Ingvaldsen

Populære innlegg fra denne bloggen

Hvor gammel er Vardøhus festning?

Slavemarkedet i Kaffa

Sommeren 1473 reiste et usedvanlig følge gjennom det østeuropeiske steppelandet. Italieneren Angelo Squarciafico hadde påtatt seg å frakte elleve kvinnelige slaver på hesteryggen fra den genovesiske havnebyen Kaffa på Krim og hjem til deres eiere i Genova. Genoveserne var i navnet fremdeles herrer i Kaffa, og slavene var byens mest profitable eksportvare. Men den politiske situasjonen i Svartehavet var blitt usikker; de tyrkiske osmanenes nærvær innebar at det var blitt på det nærmeste umulig for genoveserne å ta seg sjøveien gjennom Bosporos og Dardanellene. Bare to år senere ble da også genoveserne kastet ut for godt fra Kaffa og sine øvrige handelskolonier i regionen.
Slavene hadde stor verdi for de to genoveserne som eide dem, og man kan saktens forstå at de ville sikre sin investering. Hva som var Angelos egne beveggrunner for å legge ut på den farlige reisen i 1473, vet vi ikke. Ingen kilder forteller heller om italieneren og hans menneskelige last noen gang kom frem til Genova…

"Ismannen" gir slipp på sine hemmeligheter

Det er snart seksten år siden ”ismannen Ötzi” dukket opp av isen i Alpene, i grensetraktene mellom Østerrike og Italia. Den gang oppfattet, i 1991, oppfattet man funnet som et heldig resultat av en usedvanlig varm sommer – mens det nå er mer rimelig å se det som et resultat av mer varige klimaendringer. Etter en del diskusjon mellom de to landene ble den 5300 år gamle kroppen til slutt plassert på museum i Bolzano i italiens Sør-Tyrol. I årene som har gått siden ismannen ble blottlagt, bokstavelig talt med hud og hår, har det blitt utført en rekke forskjellige analyser, og ”Ötzi” har måttet gi slipp på stadig nye hemmeligheter.

Det dreier seg om et av de mest oppsiktsvekkende arkeologiske funn gjennom den siste mannsalderen. Et så spektakulært funn kan ikke unngå å bli omspunnet av myter. Enkelte tror for eksempel at det er knyttet en forbannelse til liket, og det sies at syv av de personene som har arbeidet med funnet, er døde, flere av dem ”på mystisk vis”. Men også vitenskapen har l…