13 januar 2014

Fødelshjelperne

I nærheten av Sint Anthonispoort i Amsterdam fristet et ungt norsk ektepar tilværelsen i 1620-årene. Hun var fra Kristiansandsområdet, han fra Båhuslenkysten. I likhet med tusenvis av andre ungdommer fra Danmark-Norge hadde paret søkt lykken i det som da var Europas tredje største by – hun som hushjelp, han som sjømann, som begge deler var vanlige karrierevalg for dem som flokket til Amsterdam nordfra. Mannen kalte seg Roelof Jans og konen Anneke Jans. Det spesielle med Roelof og Anneke var ikke at de befant seg i Holland, for det gjorde også flere tusen landsmenn av dem på det tidspunktet – men at de reiste videre derfra, ble med på et hollandsk kolonieventyr og kom til å spille en vesentlig rolle i fremveksten av Nieuw Amsterdam, dagens New York.

På nyåret 1664 lå Anneke Jans for døden i landsbyen Beverwijck i Hudsondalen i kolonien Nieuw Nederland – dagens Albany i staten New York. Roelof Jans hadde gått bort mange år tidligere. Nå gjorde Anneke opp sitt bo omgitt av sin store familie i sitt eget hus i Beverwijk. Det bevarte testamentet viser oss et rikholdig bo. Sammen med andre kilder forteller det dessuten at Anneke Jans, som var rundt 60 år gammel da hun døde, var krumtappen i et slektsnettverk av dimensjoner i den hollandske kolonien. Et visst rykte hadde hun også, og kanskje ikke helt uten grunn. I Beverwijck ble huset hennes kalt for "Gribbeverdenen" på folkemunne.

Holland er «alle menneskers felles fedreland,» skrev Ludvig Holberg. Han kjente sikkert til den betydelige utvandringen av ungdom fra sin egen hjemby, Bergen, men enda flere reiste fra kystdistriktene omkring Lindesnes. De var tjenere, sjøfolk og ufaglærte arbeidere i byene. Noen var borte i noen år, andre slo seg ned i Amsterdam og andre hollandske byer for godt. Og da den hollandske koloniperioden tok til for alvor utover på 1600-tallet, fulgte noen av nordmennene naturligvis med da nybyggere satte kursen mot de steder der hollenderne hadde fått fotfeste i konkurranse med engelskmenn, franskmenn, spanjoler og portugisere – det være seg i Indonesia, i Sør-Afrika, i Brasil eller i Nieuw Nederland. Sistnevnte var betegnelsen hollenderne brukte om den nye, lovende kolonien på den andre siden av Atlanteren. Den omfattet landet mellom Delaware River og Connecticut River med sentrum på øya Manhattan ved utløpet av Hudson River.

Kanskje var det nærværet av en familie som gjorde at Annekes liv ble langt og formodentlig lykkelig. «Familie» er under enhver omstendighet et nøkkelord for å forstå Annekes skjebne. Hun hadde ikke bare ektemann og småbarn i Amsterdam, men også sin mor og en søster, og samtlige krysset Atlanterhavet og gjorde amerikanere av seg 200 år før Cleng Peerson. Annekes mor, Trijntje Jonas, var koloniens første jordmor, og hun reiste vestover med den beste kapitalen som tenkes kan i et nybyggersamfunn med naturlig overskudd av unge, gifteklare menn – nemlig et kobbel av døtre og datterdøtre. Og Trijntje og hennes to døtre forrentet sin kapital på best tenkelige måte. Gjennom en serie strategiske ekteskap med stadig rikere kjøpmenn med formuer bygd opp på den hollandske atlanterhavsøkonomien, tok de familien ut på en klassereise som førte dem til topps i kolonien, og i byen som etter hvert vokste frem lengst sør på Manhattan, Nieuw Amsterdam.

Da kolonien ble erobret av England i 1664 og Nieuw Amsterdam ble til New York, var jordmoren Trijntje Jonas også blitt fødselshjelper for den kommende verdensmetropolens ledende sjikt. Anneke Jans hadde giftet seg på nytt med den reformerte pastoren i Nieuw Amsterdam, Everhardus Bogardus, da ektemannen Roeolof døde. Sammen eide de en gård som lå bokstavelig talt Off Broadway, bare et steinkast fra Ground Zero. Eiendomsretten til denne kom med tid og stunder, etter den engelske maktovertagelsen, i hendene på den mektige Trinity Church, som den dag i dag er én av New Yorks største grunneiere. Det gikk ikke upåaktet hen blant Annekes etterkommere, og i nesten 200 år verserte saken om eiendomsretten i New Yorks rettssystem. Og for hver gang økte Anneke Jans' berømmelse. Søsteren Marritje hadde først vært gift med skipstømmermannen Tijmen Jansz fra Amsterdam, og så med eiendomsspekulanten Cornelis Dircksz fra Wensveen. Da hun giftet seg for tredje gang i 1649, var det Govert Loockermans som var den utvalgte. Han var ved sin død i 1671 New Yorks rikeste handelsmann. Innen vi skriver 1690 er over halvparten av de 22 offiserene i den viktige bymilitsen i New York direkte beslektet med Anneke og Marritje Jans. Som en historiker bemerker om familieoligarkiene i datidens hollandske byer: «Man kunne ikke velge sine sønner, men ganske visst sine svigersønner». Da vi kommer frem til 1770-årene og uavhengigshetskrigen mot England, kan så å si hele New Yorks borgerskap regne sine aner tilbake til jordmoren Trijntje Jonas fra Norge.

Triijntje og døtrene hennes er på sett og vis særtilfeller blant de norskættede innvandrerne i Nieuw Nederland. De fleste av deres landsmenn levde nok mer ordinære liv; de var tjenere, soldater, fraktemenn og landarbeidere, slik nordmenn gjerne var det i Holland og i hollandske kolonier for øvrig. Men historien om de norske «hollenderne» i Amerika er ikke mindre interessant av den grunn, og den mangler ikke fargerike figurer og spennende episoder, enten det nå dreier seg om den fraskilte sagbrukseieren og kranglefanten Albert Bradt fra Østfold som ingen av arvingene orket å ta seg av da han ble gammel, om «Den flyvende engel», Magdalena Dircks, som ble forvist fra kolonien på grunn av sin giftige tunge, om smugleren og soldaten Andries Laurensen, som utløste en av de verste konfliktene mellom indianere og nybyggere, om Oelle Pouwelsen som skulle lære hollenderne å brenne tjære på norsk vis, om Hans Hansen som slo seg opp som tobakksdyrker på Manhattan, om Harmen Hendricksen som ble tatt til fange av indianerne, men klarte å rømme fra torturen, om Laurens Andriessen fra Drammen som måtte «ri tremerra» for å ha forstyrret helgedagsfredagen, men siden stod frem som religiøs opprører og erkelutheraner, eller om storbonden og slaveeieren Marten Gerritsen fra Bergen som ble drept av indianere i fransk tjeneste.

Hvor mange nordmenn som egentlig tok spranget videre fra Amsterdam, er uvisst. Det finnes opplysninger om rundt regnet 70 stykker i de bevarte kildene. Det er kan hende ikke noe høyt tall, men selve Nieuw Amsterdam hadde neppe flere enn 1500 innbyggere i 1664, og slett ikke alle sammen har etterlatt seg spor i kildene. Et rimelig anslag tilsier at nordmennene kan ha utgjort så stor en andel som én til to prosent av koloniens innbyggere. De norske innbyggerne var en minoritet, selvsagt, men ingen liten minoritet, og Nieuw Amsterdam var en by av minoriteter i like stor grad som New York ble det senere. Her var skandinaver, tyskere og engelskmenn, jøder og arabere. Her var indianere, og her var afrikanere. I den foreløpig lille, men blomstrende byen langt der borte handlet man og kranglet man på dusinvis av tungemål, og religion stod mot religion. Kort sagt: Nieuw Amsterdam og Nieuw Nederland var en kulturell smeltegryte der også nordmenn spilte en rolle – akkurat som i mer kjente perioder nærmere vår egen tid.

Ingen kommentarer: