04 mars 2013

Smaken av hest

P. N. Arbo: Håkon den gode og bøndene ved blotet på Mære (1860)
«Nå skal man spise alt det som er født i buskapen, unntatt hund, katt og hest,» heter det i den eldre Borgartings kristenrett. Og forbrøt man seg mot bestemmelsen, utenom i ytterste nødsfall, hadde man mistet retten til gård og grunn og ble fordrevet til hedenske land. Når man betrakter de siste par ukers galopperende krise i Europas kjøttindustri, er det liten tvil om at det tusen år gamle forbudet har en særdeles lang virkningshistorie

Hestekjøtt koster en femtedel av hva storfekjøtt gjør, derfor fristelsen for å blande hestekjøtt i ulike ferdigmatprodukter. Årsakene til at mange reagerer så sterkt på at de får hestekjøtt når de har betalt for kjøtt av ku eller okse, er nok derimot mer sammensatte. Men noe av grunnen er en dyp skepsis til det å spise hest, en skepsis som kan føres tilbake til tidligkristen tid eller enda før det. Og tabuforestillingene knyttet til hesten gjaldt i lang tid ikke bare kjøttet, men hesteskrotten overhodet. I et slikt perspektiv er skepsisen mot å spise hestekjøtt bare en rest av et helt kompleks av tabuer rundt den døde hesten.
En viser ofte til den vestnorske Gulatingslovens forbud mot spising av hestekjøtt når disse tabuforestillingene skal forklares, og Kirkens ideologiske motstand mot det førkristne blotet blir fremhevet som årsaksforklaring. Kirkens kampanje mot hestekjøtt går tilbake til første halvdel av 700-årene, da pave Gregorius den 3. påla St. Bonifatius, Tysklands apostel, å forby hestekjøttspising blant de nyomvendte på grunn av sammenhengen mellom germanernes hedenske ritualer og spising av hestekjøtt. Allerede i senantikken hadde romerne betraktet det å spise hestekjøtt som noe særlig hedensk. Forbudet er altså knyttet til hestens rolle som offerdyr i det førkristne samfunnet. Den nevnte bestemmelsen i Borgartings kristenrett forteller oss dessuten at det samme gjaldt for andre dyr som er kjent fra arkeologisk dokumenterte ofringer.
Det er imidlertid tvilsomt om hestekjøtt var vanlig hverdagsmat i germanske samfunn. Mer sannsynlig er det at slik spise var spesielt knyttet til kulten. Noen av tabuforestillingene som er knyttet til hesten, kan derfor godt ha røtter i førkristen tid. En møter nok en del geografiske forskjeller, men for et par, tre hundre år siden brukte man ingen deler av den døde hesten. Enten hesten var selvdød eller ble avlivet, skulle den graves ned med hud og hår og med bissel på, slik det fortelles fra Hardanger. I den delen av landet holdt man dessuten gravøl over døde hester. I andre bygder, som på Voss, ble hesten gravlagt med bissel, bjeller, sko og sal, for utstyret måtte ikke brukes på andre hester.
De folkelige forklaringene på hvorfor det var slik, varierte, og de var gjerne mest eksplisitte med hensyn til tabuet mot å spise hestekjøttet. På Færøyene sa man at den som spiste hestekjøtt, aldri ville kunne klare å stille sulten igjen. Fra Mandalskanten hører vi at folk mente hesten var blitt til «ved den Ondes Magt». På russisk område forteller en legende at hesten spiste høyet under Jesusbarnet i stallen i Betlehem, mens oksen la høy til.
Når en hest skulle slaktes, kunne det foregå på ulike vis, men oftest i regi av én fast person, f. eks. smeden. I mange bygder bandt man et tøystykke for øynene på dyret og slo det i hjel med slegge. Slakteskikkene når det gjaldt katt og hund, var også særegne, men gjerne hengning eller drukning. Det var ofte omreisende «rakkere» som kastrerte og slaktet hester, hunder og katter.
Flere kongelige forordninger fra slutten av 1600-årene og fremover inneholder bestemmelser om at døde dyr skal graves ned, og ikke ligge og råtne i påvente av at rakkeren kommer, samt at dyrene – også hester – skal flåes, slik at skinnet kan brukes. Dette er første etappe i avtabuiseringen av den døde hesten, og omkring 1800 ser det ut til å være vanlig at man brukte hestehuden til lær og fettet til smøring, men ellers gravde ned skrotten som før.
Arbeidet med å flå hester fortsatte imidlertid å være skambefengt, og noe man overlot til rakkeren. Flere steder går det sagn om den første øvrighetspersonen i bygda som selv flådde en hest. Omkring 1790 flådde kapellan Grøgaard i Skudenes en merr sammen med huslæreren, og det til stor oppstandelse. Bedre ble det ikke da han ville bruke «mærrahuden» til sjøstøvler til prestens medhjelper, men det gikk godt, og fra da av var det vanlig at bøndene på Karmøy flådde hestene selv.
Men det viste seg langt vanskeligere å få folk til å spise hest. Noe alvorlig forsøk på å endre matvanene i denne retningen forekommer først under Napoleonskrigene. I løpet av den engelske beleiringen av København i 1807 var mange blitt nødstedt til å slakte og spise hest, og «selv Gourmanden spiste det og følte sig lykkelig i Besiddelsen af et saadant Næringsmiddel», som det heter i et yngre propagandaskrift. I kongens by opprettet man derfor et eget hesteslakteri alt i 1808. Året etter forsikret en av foregangsmennene, professor Erik Viborg, sine «norske Medbrødre» om at det ikke var «Nød, som igien har indført denne gode, gamle nordiske Skik hos os, det er en Følge af sund Oplysning og en viis Lovgivning, at vi haver seiret over den indgroede Fordom».
I 1810 forsøkte regjeringen å etablere hesteslakterier også i Norge, og biskoper, amtmenn og stiftsamtmenn ble oppmuntret til å gå i bresjen. Men bare tukt- og forbedringsanstaltene fulgte opp og begynte å servere de innsatte hestekjøtt. Over tid forsvant imidlertid oppfatningene om at hestekjøtt var farlig å fortære, og deretter ble det iallfall vanlig å kaste kjøttet til grisene. Bare i byene kunne man spore en viss fremgang for saken.
I utlandet opprettet man selskaper til hestekjøttspisingen fremme, og mange steder stilte lokale prominenser opp på offentlige propagandamiddager der hestekjøtt var eneste rett på menyen. Her hjemme satte Landhusholdningsselskapet i Romsdals amt i 1843 opp premie for «Hesteslagtning og Kjødets Anvendelse til Menneskeføde», og sakte men sikkert ble hestekjøtt en vanlig ingrediens i pølse. Det store gjennombruddet for hestebiff og hestekjøttdeig lot dog vente på seg.

02 mars 2013

Oppdagelsen av indre Agder

«Dette Hechfields Lengde og øde Strekning, kand Jeg Lidet eller Intet melde til Sikkerhed,» skriver Listerfogden Andreas Tostrup i 1743. Et halvt århundre senere forteller amtmann Peder Holm at han har hørt at det ikke skal være lenger enn «fire Miile til Søen ved Nordfjorden i Bergens Stift» fra Ådneram i øvre Sirdal. Dette er bare to eksempler på at heie- og fjelltraktene lengst nord på Agder bokstavelig talt var en hvit flekk på kartet fremdeles for to, tre hundre år siden.
Villrein i Setesdalsheiene. Foto: Carl Erik Kilander, hentet fra miljøstatus.no

Fjellbygdene var et «annerledesland» der farer truet og ting forholdt seg ganske annerledes enn nærmere kysten – i hvert fall om vi skal tro de topografiske forfatterne på 1700-tallet. Naturen var storslått og vill. Amtmann de Fine i Stavanger forteller om Dorgefossen i Sirdal at den «gjør et serdeles højt og forskrækkeligt fall, saa at, naar man ser ned i dybet, kan et menneske lettelig der over svimle». Samme forfatter lot seg imponere over den høye – i dag ville vi nok si usannsynlig høye – levealderen mange av fjellbøndene oppnådde. Om Lisbeth Valevatn skriver han at hun døde som 136-åring, og at den 110-årige enkemannen da fremdeles var så sterk at kunne gå tre mil om dagen!

De samme forfatterne hadde fått med seg at fjellbøndene var relativt fattige. Amtmann Holm forklarer det med frost som skader avlingene, samt bøndenes alt for kostbare brylluper og unødvendige rettssaker om stort og smått.

Prester og andre embetsmenn hadde alt i lang tid vært opptatt av å skaffe seg bedre oversikt over forholdene innerst og øverst i landsdelen. Peder Holm gikk særdeles grundig til verks og fikk utarbeidet det første egentlige amtskartet i 1800 sammen med landmåler Rosing i Kristiansand. Men den første kartleggingen vi kjenner til, skjedde alt i første halvdel av 1600-årene. Lindesnespresten Peder Claussøn Friis var trolig delaktig i dette arbeidet, som faktisk resulterte i et kart over Stavanger stift. Førsteutgaven av kartet, som gjerne tilskrives biskop Scavenius i Stavanger, er tapt, men det ble tatt inn varianter av det i flere hollandske atlas senere på 1600-tallet.

Flere av de opplysningene – riktige så vel som uriktige – Peder Claussøn gir om geografien i det indre av Agder i sine skrifter finner man igjen på Scaveniuskartet. I 1608 skriver Hr. Peder om «den stuore Elff Quinen, som kommer langt offuen thill aff det Stuore øde field imellom Jæderen oc Sætersdallem», og som mange mener har sin kilde – sammen med Mandalselven – i et stort vann som kalles «Tuve» oppe på fjellet. På de kartene som er basert på Scavenius sitt, vises nettopp et stort vann langt nord for «Heckefield», som tydeligvis oppfattes som kilde for så vel Kvina som Mandalselven.

Kan hende var den sagnomsuste fjotlendingen Trond Hoskuldsson Kvinlog involvert i den samme kartleggingsfasen. Han var trolig født i slutten av 1580-årene, og skal ha vært den første som ble gravlagt ved Fjotland kirke da denne stod ferdig i 1670. Trond reiste etter det som fortelles, vidt omkring som handelsmann, og hver jul skal han ha reist av gårde uten å fortelle noen hvor han skulle.

At noe av denne virksomheten kan ha hatt en mer praktisk nytte enn folketradisjonen tilkjennegir, og at den muligens heller bør sees i sammenheng med den kartlegging av innlandet som biskop Scavenius og Peder Claussøn arbeidet med, får vi i de Fines skrift fra 1743. Han nevner nemlig at en «Nysgierring Bonde ved Navn Tron Hoskuldsen» mange år tidligere hadde villet finne ut hvor langt mot nord Hekkfjellet strakte seg. Med en hjelper og en kløvhest hadde han reist mot nord i seks dager og passert

«adskillige hinderlige veye, men til Sidst fant de Sneen stoor, dog af Solens Smeltning om Dagen og Kulden om Natten, var den haard og fremkommelig, endelig til sidst møder dem Vandløb, ligesom smaae Elver giennem Sneen, hvilke havde skaaren sig saa dybt ned, at de ikke var good for at komme derover, men med uforrettet Sag maatte vende tilbage.»

Beardmore-kontroversen

Nyheten om en angivelig vikinggrav dypt inne i Canadas skoger gikk verden rundt på slutten av 1930-tallet. Kontroversen som fulgte, involv...