Gå til hovedinnhold

Oppdagelsen av indre Agder

«Dette Hechfields Lengde og øde Strekning, kand Jeg Lidet eller Intet melde til Sikkerhed,» skriver Listerfogden Andreas Tostrup i 1743. Et halvt århundre senere forteller amtmann Peder Holm at han har hørt at det ikke skal være lenger enn «fire Miile til Søen ved Nordfjorden i Bergens Stift» fra Ådneram i øvre Sirdal. Dette er bare to eksempler på at heie- og fjelltraktene lengst nord på Agder bokstavelig talt var en hvit flekk på kartet fremdeles for to, tre hundre år siden.
Villrein i Setesdalsheiene. Foto: Carl Erik Kilander, hentet fra miljøstatus.no

Fjellbygdene var et «annerledesland» der farer truet og ting forholdt seg ganske annerledes enn nærmere kysten – i hvert fall om vi skal tro de topografiske forfatterne på 1700-tallet. Naturen var storslått og vill. Amtmann de Fine i Stavanger forteller om Dorgefossen i Sirdal at den «gjør et serdeles højt og forskrækkeligt fall, saa at, naar man ser ned i dybet, kan et menneske lettelig der over svimle». Samme forfatter lot seg imponere over den høye – i dag ville vi nok si usannsynlig høye – levealderen mange av fjellbøndene oppnådde. Om Lisbeth Valevatn skriver han at hun døde som 136-åring, og at den 110-årige enkemannen da fremdeles var så sterk at kunne gå tre mil om dagen!

De samme forfatterne hadde fått med seg at fjellbøndene var relativt fattige. Amtmann Holm forklarer det med frost som skader avlingene, samt bøndenes alt for kostbare brylluper og unødvendige rettssaker om stort og smått.

Prester og andre embetsmenn hadde alt i lang tid vært opptatt av å skaffe seg bedre oversikt over forholdene innerst og øverst i landsdelen. Peder Holm gikk særdeles grundig til verks og fikk utarbeidet det første egentlige amtskartet i 1800 sammen med landmåler Rosing i Kristiansand. Men den første kartleggingen vi kjenner til, skjedde alt i første halvdel av 1600-årene. Lindesnespresten Peder Claussøn Friis var trolig delaktig i dette arbeidet, som faktisk resulterte i et kart over Stavanger stift. Førsteutgaven av kartet, som gjerne tilskrives biskop Scavenius i Stavanger, er tapt, men det ble tatt inn varianter av det i flere hollandske atlas senere på 1600-tallet.

Flere av de opplysningene – riktige så vel som uriktige – Peder Claussøn gir om geografien i det indre av Agder i sine skrifter finner man igjen på Scaveniuskartet. I 1608 skriver Hr. Peder om «den stuore Elff Quinen, som kommer langt offuen thill aff det Stuore øde field imellom Jæderen oc Sætersdallem», og som mange mener har sin kilde – sammen med Mandalselven – i et stort vann som kalles «Tuve» oppe på fjellet. På de kartene som er basert på Scavenius sitt, vises nettopp et stort vann langt nord for «Heckefield», som tydeligvis oppfattes som kilde for så vel Kvina som Mandalselven.

Kan hende var den sagnomsuste fjotlendingen Trond Hoskuldsson Kvinlog involvert i den samme kartleggingsfasen. Han var trolig født i slutten av 1580-årene, og skal ha vært den første som ble gravlagt ved Fjotland kirke da denne stod ferdig i 1670. Trond reiste etter det som fortelles, vidt omkring som handelsmann, og hver jul skal han ha reist av gårde uten å fortelle noen hvor han skulle.

At noe av denne virksomheten kan ha hatt en mer praktisk nytte enn folketradisjonen tilkjennegir, og at den muligens heller bør sees i sammenheng med den kartlegging av innlandet som biskop Scavenius og Peder Claussøn arbeidet med, får vi i de Fines skrift fra 1743. Han nevner nemlig at en «Nysgierring Bonde ved Navn Tron Hoskuldsen» mange år tidligere hadde villet finne ut hvor langt mot nord Hekkfjellet strakte seg. Med en hjelper og en kløvhest hadde han reist mot nord i seks dager og passert

«adskillige hinderlige veye, men til Sidst fant de Sneen stoor, dog af Solens Smeltning om Dagen og Kulden om Natten, var den haard og fremkommelig, endelig til sidst møder dem Vandløb, ligesom smaae Elver giennem Sneen, hvilke havde skaaren sig saa dybt ned, at de ikke var good for at komme derover, men med uforrettet Sag maatte vende tilbage.»

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Da Spangereid skulle bli Sørlandets første kjøpstad

I et brev fra 1549 som vi dessverre bare har bevart et ekstrakt av, heter det at lensherren i Lister len, Otte Stigssøn, har foreslått for kong Christian den 3. å anlegge en kjøpstad «paa et beleiligt Sted ved Strandsiden» i lenet. Dette er i og for seg gammelt nytt, og noen bygrunnleggelse på Agdesiden ble det jo ikke i den omgangen. Men det er likevel interessant å spørre hvor man tenkte seg å etablere den nye byen, som i så fall ville ha blitt den første og eneste på kyststrekningen mellom Skien og Stavanger? Svaret: Spangereid ved Lindesnes.
Flere forfattere har vist til brevet fra 1549 (Bugge 1925:136). Sverre Steen (1941:9) diskuterer det i forbindelse med sin diskusjon om utviklingen av maritim infrastruktur i kristiansandsområdet i denne perioden, og prosjektet blir kommentert i ulike lokale studier (Rudjord 1974:152; Eliassen 1995:57; Abrahamsen 1997:17; Skjekkeland 2000:259). De fleste har vært tilbakeholdende med å foreslå noen nærmere lokalisering av den planlagte kjøpsta…

Kvinne - kriger - viking?

Serier som «Vikings», understøttet av fantasy-sjangerens ulike uttrykksformer, har popularisert bildet av den kvinnelige vikingen, hun som deltar aktivt i væpnet kamp og svinger sverdet med like stor selvfølgelighet som sine mannlige kolleger. Det er en vesentlig del av forklaringen på at sosiale medier og nyhetstjenester i inn- og utland gikk på høygir da svenske arkeologer i september i år publiserte en fagartikkel som argumenterer for at den gravlagte i en rikt utstyrt våpengrav på Birka i Mälaren, faktisk var en kvinne.

Artikkelforfatterne har lykkes i å kjønnsbestemme skjelettet i Birkagraven, og konkluderer med at den gravlagte kvinnen ikke bare hadde vært kriger i levende live, men militær leder. Det siste utleder forfatterne av det faktum at kvinnen hadde fått med seg et brettspill over i det hinsidige, og at hun dermed var trent i strategisk tenkning.

Publiseringen var godt tilrettelagt med tanke på å skape blest – og, får vi tro, debatt. Og med drahjelp først og fremst fra twi…

En bergensfarers tragiske endelikt ved Flekkefjord i 1489

I den sørvestlige forhallen i Marienkirche i Lübeck henger et epitafium; motivet er en Bergensfarer, en tremaster fra Lübeck som er forlist på en forrevet kyst. To av mastene er knekt. Sjøfolkene ligger i vannet, noen klamrer seg til kister og planker, andre svømmer; noen få har klart å ta seg i land. Bildet er forsynt med to innskrifter. Den ene har blitt sitert i ulike sammenhenger, den inneholder følgende formaning: Ok, guden gesellen, holdet nicht to licht!Er gi to scepe gat, gat jo to der bicht!Et was so kort ene tyt,
Dat wy unses lebendes wurden quid.
En paternoster vor alle cristen seelen!
Altså noe slikt som: «La den som skal gå om bord, skrifte! Det tok så kort tid før vi mistet våre liv!» Den andre innskriften på bildet blir sjeldnere gjengitt, men den lyder: Anno Domini 1489 des fridages vor alle Gades hilen do bleff schipper Hans Ben up de bergerreise vor denn Berksunde mit 33 man, de Got al gnedich si. Paternoster vor alle cristen Seelen! Med andre ord: Tavlen er satt opp til m…