Gå til hovedinnhold

Eksklusive runesteiner

Det finnes over 2000 runesteiner i Skandinavia fra perioden ca. 950-1100, men Norge har bare ca. 50 av dem. I vikingtiden er skikken med å reise runesteiner en mote som begynner i Danmark og sprer seg til Sør-Norge og Vest-Sverige i slutten av 900-årene og til Mälarlandskapene i Sverige omkring 1020.

Med få unntak er alle innskriftene skrevet på samme formel: ”x reiste denne stein” eller ”x lot reise denne stein til minne om y”. De fleste innskrifter opplyser om forholdet mellom x og y, og mange inneholder også tilleggsinformasjon.
Oddernessteinen, Kristiansand
I løpet av en periode på 150 år ble altså runesteinene reist. Hvorfor, må vi spørre? Birgit Sawyer, som nylig har studert runesteinene i et overordnet, skandinavisk perspektiv, mener at de hadde tre klare funksjoner. For det første var de synlige minnesmerker over de døde. Men de var også, og det på en mer direkte måte enn tilfellet var med gravmonumenter i moderne tid, minnesmerker over de levende, over dem som hadde besørget reisningen av steinene. Sist, men ikke minst, viser steinene frem den dødes så vel som de etterlattes rikdom og status, slik gravritualer og monumentale gravhauger hadde gjort tidligere.
Det kan ikke være tilfeldig at det er i overgangstiden mellom hedendom og kristendom at denne skikken dukker opp. De kristne misjonærene avviste de tradisjonelle gravritualene til fordel for enkle graver uten gravgods på vigslede kirkegårder, og de fremmet nye, annerledes måter å minnes de døde på. I overgangstiden, før kirker og kirkegårder ble vanlige, gav skikken med å reise runesteiner en mulighet for kristne familier til å minnes sine døde og vise sin status.
Runesteinene kunne plasseres på den gamle, førkristne gravplassen, i gårdstunet der den døde hadde hatt sitt hjem, på tingstedet, ved en vei eller ved et overgangssted. Det var i de fleste tilfeller arvingen, eller arvingene, som hadde hovedansvaret for å få reist steinen, og som opptrer med navnet sitt i innskriften.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hvor gammel er Vardøhus festning?

Slavemarkedet i Kaffa

Sommeren 1473 reiste et usedvanlig følge gjennom det østeuropeiske steppelandet. Italieneren Angelo Squarciafico hadde påtatt seg å frakte elleve kvinnelige slaver på hesteryggen fra den genovesiske havnebyen Kaffa på Krim og hjem til deres eiere i Genova. Genoveserne var i navnet fremdeles herrer i Kaffa, og slavene var byens mest profitable eksportvare. Men den politiske situasjonen i Svartehavet var blitt usikker; de tyrkiske osmanenes nærvær innebar at det var blitt på det nærmeste umulig for genoveserne å ta seg sjøveien gjennom Bosporos og Dardanellene. Bare to år senere ble da også genoveserne kastet ut for godt fra Kaffa og sine øvrige handelskolonier i regionen.
Slavene hadde stor verdi for de to genoveserne som eide dem, og man kan saktens forstå at de ville sikre sin investering. Hva som var Angelos egne beveggrunner for å legge ut på den farlige reisen i 1473, vet vi ikke. Ingen kilder forteller heller om italieneren og hans menneskelige last noen gang kom frem til Genova…

"Ismannen" gir slipp på sine hemmeligheter

Det er snart seksten år siden ”ismannen Ötzi” dukket opp av isen i Alpene, i grensetraktene mellom Østerrike og Italia. Den gang oppfattet, i 1991, oppfattet man funnet som et heldig resultat av en usedvanlig varm sommer – mens det nå er mer rimelig å se det som et resultat av mer varige klimaendringer. Etter en del diskusjon mellom de to landene ble den 5300 år gamle kroppen til slutt plassert på museum i Bolzano i italiens Sør-Tyrol. I årene som har gått siden ismannen ble blottlagt, bokstavelig talt med hud og hår, har det blitt utført en rekke forskjellige analyser, og ”Ötzi” har måttet gi slipp på stadig nye hemmeligheter.

Det dreier seg om et av de mest oppsiktsvekkende arkeologiske funn gjennom den siste mannsalderen. Et så spektakulært funn kan ikke unngå å bli omspunnet av myter. Enkelte tror for eksempel at det er knyttet en forbannelse til liket, og det sies at syv av de personene som har arbeidet med funnet, er døde, flere av dem ”på mystisk vis”. Men også vitenskapen har l…