Gå til hovedinnhold

Kongelige tegnemestere

Søren Abildgaard (1718-1791) var kongelig tegnemester i andre halvdel av 1700-tallet, og han var pioneren fremfor noen innenfor arkeologisk feltregistrering så vel som praktisk geologi i Danmark. Han var dessuten fra Flekkefjord. Som vitenskapelig tegner hadde han bare én reell konkurrent i rikets intellektuelle hovedstad, København. Det var den noe yngre Andreas Thornborg (1730-1780) – og han kom fra Mandal!

Den berømte runesteinen i Jelling er bare én av svært mange fortidsminner Søren Abildgaard målte opp og dokumenterte etter at han i 1755 fikk stillingen som tegnemester ved Det kongelige Gehejme-Archiv og tilbrakte sommer etter sommer på antikvariske ekskursjoner rundt i Danmark. Tegningene oppbevares i dag ved Nationalmuseet i København, og de er så godt utført at de fremdeles i mange tilfeller kan brukes som dokumentasjon, særlig når de tegnende monumentene i dag er ødelagt eller helt forsvunnet. Over 20 feltsesonger og nærmere 1000 tegninger ble det på Søren Abildgaard før han trakk seg tilbake i 1777.

Nylig ble produktene av Abildgaards pionerarbeid – tegningene hans av gravsteiner, jettestuer, kirker og annet – utgitt i et stort anlagt katalogverk. Fortiden på tegnebrettet, heter boken, som er skrevet av Poul Grinder-Hansen.

Og det hele begynte altså i Flekkefjord, der Sørens far, Peder Abildgaard, var toller. Etter oppvekst i småbyen fulgte han den sedvanlige veien for embetsstandens sønner, iallfall de av dem som man mente hadde et godt hode: Først til Katedralskolen i Kristiansand og deretter videre til studentilværelsen i København. Til sist: Et embete – om man spilte sine kort riktig. Og det får vi si at Søren Abildgaard gjorde. Han kom til hovedstaden i 1737, giftet seg to år senere og på grunn av sine store evner som tegner klarte han å skaffe seg et utkomme som hjalp ham gjennom det lange livet som «studiosus». Han kaller seg fremdeles student da han i 1751 eller litt før kommer i kontakt med Jakob Langebek, historiker og geheimearkivar.

I 1753 reiser de to på en lang studiereise til Sverige og Østersjølandene for å tegne og dokumentere fortidsminner. To år senere ble altså Søren Abildgaard utnevnt til tegnemester. Frem til da hadde antikvarer og andre fornforskere stort sett nøyd seg med å studere skriftlige kilder. Med Sørens kunstneriske evner og praktiske sans kom de materielle levningene inn i fagdiskusjonen på en helt annen måte enn tidligere.

Barn av opplysningstiden som han var, virket Søren Abildgaard innenfor flere disipliner. Undersøkelsen hans av Stevns Klint gjorde ham til nybrottsmann også innenfor geologisk forskning, og han fulgte opp med en rekke artikler om fiskeri, om gjødsling, om gruvedrift og mye annet. Han forsøkte dessuten å få kongen interessert i porselensproduksjon etter hans egen oppskrift. Oppi det hele glemte han aldri hjembyen. I Kristiansands første avis, Christiansandske Uge-Blade, publiserte han en lang beskrivelse over Flekkefjord tolldistrikt i 1781.

Sørens sjef, Jakob Langebek, hadde en konkurrent – ja, på sett og vis en motstander – innenfor den antikvariske virksomheten. Han het Terkel Klevenfeldt og bar nag til Langebek fordi han mente at denne – og Abildgaard – hadde sneket seg inn på hans enemerker. Klevenfeldt hadde sin egen tegner, og det var altså mandalitten Andreas Thornborg. Thornborg var kongelig våpenmaler, dvs. at han skulle dokumentere og tegne nye og gamle adelsvåpen, samt kongelig portrettmaler. Det siste innebar at han skulle forevige de kongelige, og han var i en lang periode kongefamiliens foretrukne portrettmaler. Bak seg hadde en lignende bakgrunn og vei til karrieretoppen som Søren Abildgaard: Faren var Mathias Thornborg, som var måler og veier i Mandal. Derfra bar det til skole i stiftsstaden, og så studier i København, der Klevenfeldt fikk øye på hans talent.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hvor gammel er Vardøhus festning?

Slavemarkedet i Kaffa

Sommeren 1473 reiste et usedvanlig følge gjennom det østeuropeiske steppelandet. Italieneren Angelo Squarciafico hadde påtatt seg å frakte elleve kvinnelige slaver på hesteryggen fra den genovesiske havnebyen Kaffa på Krim og hjem til deres eiere i Genova. Genoveserne var i navnet fremdeles herrer i Kaffa, og slavene var byens mest profitable eksportvare. Men den politiske situasjonen i Svartehavet var blitt usikker; de tyrkiske osmanenes nærvær innebar at det var blitt på det nærmeste umulig for genoveserne å ta seg sjøveien gjennom Bosporos og Dardanellene. Bare to år senere ble da også genoveserne kastet ut for godt fra Kaffa og sine øvrige handelskolonier i regionen.
Slavene hadde stor verdi for de to genoveserne som eide dem, og man kan saktens forstå at de ville sikre sin investering. Hva som var Angelos egne beveggrunner for å legge ut på den farlige reisen i 1473, vet vi ikke. Ingen kilder forteller heller om italieneren og hans menneskelige last noen gang kom frem til Genova…

"Ismannen" gir slipp på sine hemmeligheter

Det er snart seksten år siden ”ismannen Ötzi” dukket opp av isen i Alpene, i grensetraktene mellom Østerrike og Italia. Den gang oppfattet, i 1991, oppfattet man funnet som et heldig resultat av en usedvanlig varm sommer – mens det nå er mer rimelig å se det som et resultat av mer varige klimaendringer. Etter en del diskusjon mellom de to landene ble den 5300 år gamle kroppen til slutt plassert på museum i Bolzano i italiens Sør-Tyrol. I årene som har gått siden ismannen ble blottlagt, bokstavelig talt med hud og hår, har det blitt utført en rekke forskjellige analyser, og ”Ötzi” har måttet gi slipp på stadig nye hemmeligheter.

Det dreier seg om et av de mest oppsiktsvekkende arkeologiske funn gjennom den siste mannsalderen. Et så spektakulært funn kan ikke unngå å bli omspunnet av myter. Enkelte tror for eksempel at det er knyttet en forbannelse til liket, og det sies at syv av de personene som har arbeidet med funnet, er døde, flere av dem ”på mystisk vis”. Men også vitenskapen har l…