Gå til hovedinnhold

Klokkestøperen



En gang omkring 1730 slo en ung håndverker fra Tyskland seg ned i Stiftsstaden. Han het Jakob Jørgen Rendler og var barnefødt i landsbyen Prausitz i nærheten av Meissen i Sachsen. Av geskjeft var han klokkestøper og gjørtler, og mange steder det ringes fremdeles med de flotte klokkene han fremstilte i verkstedet i Kristiansand for 250 år siden.

For det var først og fremst de mange kirkeklokkene Rendler støpte, som skapte ham et navn. Vi finner dem over hele Agder og lenger av gårde, og dessuten i Danmark. For Rendlers klokker var ettertraktet.

Nøyaktig når Jakob Rendler kom til byen, vet vi ikke. Første gang jeg har funnet ham nevnt i kildene, er midt i 1730-årene. Da figurerer han i rettssaken mot unggutten Anders Suhm, som ble dømt for blasfemi, og som Rendler hadde lånt noen penger. Rendler må forresten ha vært godt etablert med verksted alt da den gamle domkirken brente i 1734. For det var han som fikk jobben med å støpe nye klokker til kirken. Tre stykker ble det – storklokken, tolvklokken og lilleklokken, som de ble kalt. Likeledes var det Rendler som var mester for klokken som hang over inngangen til Hospitalskirkegården i byen.

De messingpillarene som tidligere prydet korskranken i domkirken, var også støpt av Rendler, samt de to messinglysestakene på alteret.

Mange menigheter benyttet anledningen til å få nye kirkeklokker eller omstøpt de gamle, når det nå fantes en mesterstøper i nærheten. For før dette måtte man til dels reise langt, ofte til Holland, for å få skikkelige klokker.  Jakob Rendler hadde nok å gjøre.

Klokkene hans er godt utført, og de bærer alltid mesterens navn og årstall, gjerne også med et lite vers. I Søgne gamle kirke henger to av Rendlers klokker (bildet). På den største står det blant annet «Help Herr Iesu at den nye Klokke mo Os Al i Himlen lokke». På den andre står det bare «Soli Deo Gloria. Me fecit Iacob Rendler Ano 1749».

Versene er ofte morsom lesning, og av og til er det klokken selv som fører ordet. «Min munn er vid, min tunge lang, jeg kaller folk til kirkegang», står det for eksempel på den klokken Rendler utførte for Øvrebø menighet i 1753. Eller en variant fra Søndeled kirke, som fikk sin Rendlerklokke i 1751: «Jeg ringer til kirke, og kommer ikke deri, o, måtte alle de meg høre, det unnsky’». Samme år fikk Risør sin klokke, som åpenbart var støpt av bronsen fra en eldre klokke: «Jeg dannet blev og kom herhijd i Herr Samuel Stubes Tid. Saasnart jeg revnet var og ilde tilstoed, mig Øster Riisøers Almue bekoste loed».

Om Grindheim kirkes klokke blir det fortalt at den sagnomsuste presten Søren Schive selv var til stede i Kristiansand da Jakob Rendler støpte den. Presten kastet en sølvdaler i støpemassen, og så la han til: «Jeg ofrer en speciedaler til», og kastet den andre mynten oppi. Sølv skulle gi så god klang dersom det ble blandet i klokkebronsen, mente folk.

Ryktet om den dyktige klokkestøperen nådde etter hvert utenfor landets grenser. I 1747 finner vi nemlig Rendler virksom som støper i Århus, der han hadde sin støpehytte i latinskolens gård. Det er han som er mester for de fire klokkene i Århus domkirke. Da den store stormklokken skulle i formen, holdt stiftsprost Nannestad en høytidelig tale. Når det gjelder klokken som han støpte til Dover kirke på Jylland, er kontrakten med Rendler bevart. Der heter det at klokken skulle veie 1 skippund, 9 lispund og 3 pund, og at det skulle betales 61 riksdaler 14 mark for støpningen samt «paasætning» av 103 bokstaver og tall.

Rendlers klokker er gjerne også prydet med avtrykk av mynter. Nore stavkirkes klokke, som ble støpt i Kristiansand i 1766, har fire innstøpte mynter. Én av dem er fra Dansk Vestindien, og en annen er en såkalt «villmannsdaler» fra fyrstedømmet Braunschweig-Lüneburg.

Den yngste Rendlerklokken jeg har funnet, henger i Hægeland kirke. Den er støpt i 1769. Jakob Rendler døde i 1774, trolig som en gammel mann. Alt året etter finner vi en ny klokkestøper i Kristiansand, Hans Stallemo. Han har ganske sikkert gått i lære hos Rendler.

***
 E.A. Thomle skriver i sin "Familien Rendtler i Norge" (1891) at Jakob Rendler kom fra traktene omkring Hanover. Det er feil, og Thomle har misforstått opplysningene i skiftet etter Johan Georg Rendler i Kragerø i 1785, der det utvilsomt står at hjemstavnen er Prausitz i "det Callenbergske" i Sachsen. Von Callenberg var i besittelse av godset Jahnishausen, som bl.a. omfattet Prausitz - i dag en landsby med 400 innbyggere.

Kommentarer

Målfrid Hagen Skreros sa…
Veldig morsomt å lese. En av klokkene hans henger også i Lyngdal kirke og har samme tekst som den i Øvrebø. "Min munn er vid,min tung er lang..."
Er det noen som har opplysninger om denne innskriften "Nicolavs Angelivs me fecit". Den står på en kirkeklokke i gotisk stil, kanskje fra 1300-tallet som henger i Hedalen kirke. Hvem var klokkestopper Nikolaus Engelskmann ?
Du finner iallfall litt kontekst rundt denne Nicolaus hos Lorentz Dietrichson:
http://runeberg.org/kirkeark/0133.html

Populære innlegg fra denne bloggen

Hvor gammel er Vardøhus festning?

Slavemarkedet i Kaffa

Sommeren 1473 reiste et usedvanlig følge gjennom det østeuropeiske steppelandet. Italieneren Angelo Squarciafico hadde påtatt seg å frakte elleve kvinnelige slaver på hesteryggen fra den genovesiske havnebyen Kaffa på Krim og hjem til deres eiere i Genova. Genoveserne var i navnet fremdeles herrer i Kaffa, og slavene var byens mest profitable eksportvare. Men den politiske situasjonen i Svartehavet var blitt usikker; de tyrkiske osmanenes nærvær innebar at det var blitt på det nærmeste umulig for genoveserne å ta seg sjøveien gjennom Bosporos og Dardanellene. Bare to år senere ble da også genoveserne kastet ut for godt fra Kaffa og sine øvrige handelskolonier i regionen.
Slavene hadde stor verdi for de to genoveserne som eide dem, og man kan saktens forstå at de ville sikre sin investering. Hva som var Angelos egne beveggrunner for å legge ut på den farlige reisen i 1473, vet vi ikke. Ingen kilder forteller heller om italieneren og hans menneskelige last noen gang kom frem til Genova…

"Ismannen" gir slipp på sine hemmeligheter

Det er snart seksten år siden ”ismannen Ötzi” dukket opp av isen i Alpene, i grensetraktene mellom Østerrike og Italia. Den gang oppfattet, i 1991, oppfattet man funnet som et heldig resultat av en usedvanlig varm sommer – mens det nå er mer rimelig å se det som et resultat av mer varige klimaendringer. Etter en del diskusjon mellom de to landene ble den 5300 år gamle kroppen til slutt plassert på museum i Bolzano i italiens Sør-Tyrol. I årene som har gått siden ismannen ble blottlagt, bokstavelig talt med hud og hår, har det blitt utført en rekke forskjellige analyser, og ”Ötzi” har måttet gi slipp på stadig nye hemmeligheter.

Det dreier seg om et av de mest oppsiktsvekkende arkeologiske funn gjennom den siste mannsalderen. Et så spektakulært funn kan ikke unngå å bli omspunnet av myter. Enkelte tror for eksempel at det er knyttet en forbannelse til liket, og det sies at syv av de personene som har arbeidet med funnet, er døde, flere av dem ”på mystisk vis”. Men også vitenskapen har l…