Gå til hovedinnhold

Innlegg

Viser innlegg fra juni, 2010

Stokkebåten fra Røyrvann

I 2003 ble Fylkeskonservatoren gjort oppmerksom på at det lå en stokkebåt på bunnen av Røyrvann i Greipstad. I Vest-Agder-sammenheng er stokkebåten en sjelden fugl, så samme høst ble fartøyet C14-datert. Det viste seg at båten var minst 600 år gammel. Foreløpig er båten fra Røyrvann det eneste sikre stokkebåtfunnet i fylket.

Røyrvannsbåten er som andre stokkebåter tilvirket av en uthult trestamme. Byggemåten er svært gammel, og i Danmark er det funnet stokkebåter som er over 6.000 år gamle. Dette er de eldste båtene overhodet i Skandinavia. Disse danske båtene er gjerne laget av nokså bløte treslag, som or eller lind. I Norge er det et mye omtalt funn av en stokkebåt fra Sørumsand i Akershus som er eldst. Sørumfunnet er fra tiden like før Kristi fødsel. En noe yngre stokkebåt fra Siljan i Telemark er som den fra Akershus laget av en eikestamme. Den 11 meter lange båten fra Sørumsand har hatt plass til et nokså stort mannskap. Fra romerske kilder vet vi at de ”barbariske” stammene utenf…

Sagaspor

Sagaspor er i handelen. Fra forlagets omtale av boken:

"Sverdet var bare et symbol for vikingene, drepe hverandre det gjorde man med øks. Når korsfarerne parterte og kokte sine falne kamerater var det med de edleste motiver. Det man lenge trodde var kyskhetsbelter har vist seg å være middelalderske hundehalsbånd. Hevn og æresdrap har fått et dårlig rykte på seg i senere tid, men slike gjerninger var faktisk en viktig forutsetning for at vikingsamfunnet kunne fungere.

Arkeolog Frans-Arne Stylegar og middelalderhistoriker Bjørn Bandlien forteller om dramatiske enkeltskjebner, merkelige fenomener, bisarre ritualer og store omveltinger i vikingtid og middelalder. Boken er full av overraskende sammenhenger og herlige, små detaljer. Dette er stoff du ikke finner i alminnelige oppslagsverk eller vanlige historiebøker."

Hogganvik - en foreløpig oppsummering

Kort oppsummering av Hogganvik: På en markert berghylle, som akkurat på dette stedet bøyer av i nesten 90 graders vinkel og danner et karakteristisk hjørne, har man i yngre romertid eller tidlig
folkevandringstid nedlagt et stort arbeid med å skape et kunstig platå.

Det i utgangspunktet svakt skrånende terrenget er blitt påført betydelige mengder sand og stein, som på oversiden er avsluttet med en pent lagt mur som avgrenser hele det nevnte "hjørnet", til sammen et
areal på 70-100 kvadratmeter. Midt inne på den kunstige flaten har runesteinen vært reist.

Ovenfor platået og muren er det dessuten anlagt
et eller to, muligens flere, terrasser. Øverst har selve gravhaugen ligget, men den ble trolig ødelagt omkr. 1930, og området er i dag planert og bebygd.

Fra Manhattans underverden

Det er fort gjort å glemme at verdensmetropolen New York City for firehundre år siden var en liten europeisk utpost, der et par hundre mennesker klorte seg fast ved den foreløpige endestasjonen for den lukrative handelen med beverskinn. Det vesle nybyggersamfunnet var i navnet hollandsk, men i gavnet var det eldste Manhattan like mye av en kulturell smeltegryte som dagens New York. Det viser ikke minst arkeologien.
To år etter at engelskmennene hadde etablert sin koloni i Virginia i 1607, landet en annen engelsk sjøfarer, Henry Hudson et annet sted på den amerikanske østkysten. Han var i hollandsk tjeneste da han ankret opp ved utløpet av det som i dag heter Normans Kill, og som har navn etter nordmannen Albert Andriessen Bradt, som slo seg ned her omkring 1640. Henry Hudson vendte deretter tilbake til Europa og gjorde krav på hele Hudsondalen på vegne av sine hollandske oppdragsgivere.
I 1624 kom så 30 familier fra Holland til den nye kolonien hinsides Atlanteren. I løpet av noen tiår …

Det graves på Hogganvik igjen

Jakten på Kelba-thewars grav fortsetter på Hogganvik! I de nærmeste to ukene skal arkeologer fra Kulturhistorisk museum og Vest-Agder fylkeskommune gjøre seg ferdig med utgravningen ved den 1700 år gamle runesteinen i Mandal. Følg med på webkameraet, og pass på at du trykker "refresh"/"oppdater" jevnlig.

Gjengangere

De norrøne sagaenes gjengangere var voldsomme, vandrende lik med flere fellestrekk med vampyrene i kontinental tradisjon.

I de norrøne kildene møter vi flere, tilsynelatende ulike oppfatninger av de dødes oppholdssted. Snorre, som selvsagt levde mange generasjoner etter at kristendommen hadde fått fotfeste i det islandske samfunnet, forteller at mennesker som døde av alderdom eller sykdom kom til Hel eller Helheim, nord og ned et sted, mens de som mistet livet i kamp, fikk plass i Odins Valhall eller hos Frøya i Folkvang. Kildene gir et oppstemt bilde av livet blant einherjene i Odins hall, mens dødsriket under jorden skildres i dystre ordelag. I Hel frister de døde en skyggetilværelse, og ingen – ikke en gang gudene, slik Baldermyten beretter – kan ta seg ut av dette dødsriket. Elven Gjall, som omflyter Helheim, er oppfylt av knokler og likdeler.

Vi møter forestillinger av en annen type i de islandske sagaene. I Eyrbyggja saga skildres Torolv Mosterskjeggs landnåm i Breidafjord på Vest…