12 juni 2010

Gjengangere

De norrøne sagaenes gjengangere var voldsomme, vandrende lik med flere fellestrekk med vampyrene i kontinental tradisjon.

I de norrøne kildene møter vi flere, tilsynelatende ulike oppfatninger av de dødes oppholdssted. Snorre, som selvsagt levde mange generasjoner etter at kristendommen hadde fått fotfeste i det islandske samfunnet, forteller at mennesker som døde av alderdom eller sykdom kom til Hel eller Helheim, nord og ned et sted, mens de som mistet livet i kamp, fikk plass i Odins Valhall eller hos Frøya i Folkvang. Kildene gir et oppstemt bilde av livet blant einherjene i Odins hall, mens dødsriket under jorden skildres i dystre ordelag. I Hel frister de døde en skyggetilværelse, og ingen – ikke en gang gudene, slik Baldermyten beretter – kan ta seg ut av dette dødsriket. Elven Gjall, som omflyter Helheim, er oppfylt av knokler og likdeler.

Vi møter forestillinger av en annen type i de islandske sagaene. I Eyrbyggja saga skildres Torolv Mosterskjeggs landnåm i Breidafjord på Vest-Island; på et nes som han gav navnet Torsnes, fantes et fjell som Torolv holdt hellig (blotet til) og kalte Helgafell. Til det fjellet fortalte Torolv at han skulle fare etter sin død, og det samme gjaldt slektningene hans. Lenge etter Torolvs død kunne man se ilden som brente der inne i fjellet, og man hørte lystige stemmer og lyden av klirrende drikkehorn.

Men i sagaene og i den yngre folketradisjonen finner vi også et mer umiddelbart ”dødsrike”, nemlig oppfatningen om at den avdøde lever videre inne i gravhaugen. Her er det ikke skyggevesener eller ånder som møter oss – det er et fenomen som tilhører en langt senere tid – men levende døde. I forbindelse med sagabeskrivelser av haugbrott skildres av og til regelrett kamp på liv og død mellom den døde i haugen og gravbryterne. I den sene Hords og Holmbrødrenes saga blir det fortalt om Hord Grimkelssons brytekamp med den døde vikingen Sote inne i sistnevntes gravhaug.

Ikke alle døde slo seg til ro med tilværelsen i gravhaugen. Gjengangeri var nemlig også et aspekt ved den allestedsnærværende døden i vikingtiden. I sagakildene er det ikke uvanlig at de døde returnerer til de levendes samfunn i den hensikt å hevne en ærekrenkelse, straffe en forbrytelse, gi råd til sine etterkommere eller skjenke de levende gaver. I disse kildene skildres gjerne gjengangeriet med sterke farger. Vi har alt vært innom episoden med Grette som tar seg inn i Kår den gamles gravhaug fordi den døde ikke vil holde seg i ro i haugen. Kår var en så brysom gjenganger at folk måtte flytte fra gårdene som lå nærmest gravhaugen. En sen kveld får den tilreisende islendingen Grette øye på et sterkt lys ute på et nes hos bonden Audun. Førstnevnte kommenterer at dersom dette hadde vært i hans hjemland, ville man ha sagt at lyset skyldtes en nedgravd skatt. Men Audun svarer dystert at den som eier denne ilden, er en som det er best å ikke snakke høyt om…

Laksdøla saga forteller om den kranglevorne Rapp, som huserte som aldri før etter sin død. Rapp var en voldsom gjenganger, og han tok livet av de fleste husfolkene sine. Hele Rappstad ble lagt øde gjennom Rapps herjinger. Før han døde, hadde Rapp bedt Vigdis, konen sin, om at han måtte bli gravlagt stående rett opp og ned under dørstokken til eldhuset på gården, slik at han kunne følge med på hva som foregikk. Nå tok Vigdis initiativ til å grave opp den døde Rapp, og liket ble deretter lagt i røys på et avsidesliggende sted, langt fra Rappstad. Likevel fortsatte spøkeriet, og rolig ble det ikke før liket av Rapp igjen ble gravd opp og denne gangen brent på bål og asken kastet på sjøen.

Felles for mange av de levende døde som beveget seg ut av haugen og ble gjengangere, var at omgivelsene hadde oppfattet dem som brysomme i levende live. Gjennomgående er gjengangerne onde og hevngjerrige, slik som Kår og Rapp. Gjengangerne har et fryktelig utseende; de beskrives som blåsvarte, vandrende lik, og med et drepende blikk. I enkelte tilfeller hører vi om gjengangere som med ett slag knuser folk eller fe. Hungeren deres er voldsom, og de har i det hele tatt mangt til felles med kontinentale vampyrforestillinger. Enkelte mer eventyrlige sagaer beretter om kvinnelige gjengangere, og skildrer dem som kattelignende, med lange klør.

Sagaene forteller litt om de midler som stod til rådighet dersom man måtte uskadeliggjøre brysomme døde. Det har neppe alltid vært så enkelt som i den merkelige episoden i Eyrbyggja saga, der man dømmer en gruppe gjengangere for at de ”ulevende går igjen på gården og berøver menneskene liv og helse”, og gjengangerne deretter i tur og orden frivillig forlater gården. Som vi har sett, ble Rapp først gravd opp og røyset ned på et nytt sted langt fra gården. Da det ikke hjalp, kremerte man liket og kastet asken på sjøen. Liket av en annen gjenganger, Torolv bægefot, flyttet man ut på en odde og begravde det der, og deretter ble hele odden sperret med et høyt gjerde. I andre tilfeller halshogde man liket og la det avhogde hodet bak ryggen eller ved føttene, eller man knekte ryggraden på den døde for å hindre ham i å hjemsøke de levende.

Ingen kommentarer: