Gå til hovedinnhold

Stokkebåten fra Røyrvann

I 2003 ble Fylkeskonservatoren gjort oppmerksom på at det lå en stokkebåt på bunnen av Røyrvann i Greipstad. I Vest-Agder-sammenheng er stokkebåten en sjelden fugl, så samme høst ble fartøyet C14-datert. Det viste seg at båten var minst 600 år gammel. Foreløpig er båten fra Røyrvann det eneste sikre stokkebåtfunnet i fylket.

Røyrvannsbåten er som andre stokkebåter tilvirket av en uthult trestamme. Byggemåten er svært gammel, og i Danmark er det funnet stokkebåter som er over 6.000 år gamle. Dette er de eldste båtene overhodet i Skandinavia. Disse danske båtene er gjerne laget av nokså bløte treslag, som or eller lind. I Norge er det et mye omtalt funn av en stokkebåt fra Sørumsand i Akershus som er eldst. Sørumfunnet er fra tiden like før Kristi fødsel. En noe yngre stokkebåt fra Siljan i Telemark er som den fra Akershus laget av en eikestamme. Den 11 meter lange båten fra Sørumsand har hatt plass til et nokså stort mannskap. Fra romerske kilder vet vi at de ”barbariske” stammene utenfor Romerrikets grenser brukte stokkebåter som kunne ha et mannskap på bortimot 40.

Det store flertallet av norske funn er imidlertid vesentlig mindre (vanligvis tre til fem meter lange) og yngre enn dette, og de er dessuten laget av furu. Fra Aust-Agder har vi to, tre funn som er datert til vikingtid. Flertallet av de daterte funnene er faktisk fra perioden etter 1600. I noen distrikter brukte man stokkebåter helt inn på 1900-tallet. Det gjaldt for eksempel de skogsfinske bygdene i området mellom Glomma og svenskegrensen, der flertallet av stokkebåtene i Norge er funnet.

Forsvant med vannsagene
Utenfor de finskpåvirkede områdene gikk stokkebåtene gradvis av bruk fra 1500-tallet av, da de nye vannsagene førte til nye båttyper, som f. eks. de flatbunnede prammene som tidligere var så utbredt i Agderfylkene, og som det fremdeles finnes mange av.
Båten fra Røyrvann er datert til år 1355, med en usikkerhet på pluss/minus 75 år.
Langt de fleste funn av stokkebåter er gjort i ferskvann, ikke sjelden i mindre sjøer og vann. Båtene ble benyttet til ferdsel der det fantes lange vassdragsystemer eller et mylder av vann, tjern, elver og bekker. At det er mange funn fra Aust-Agder, hele 23 stykker, er derfor ikke så underlig. Det er mer påfallende at vi bare har det ene funnet fra Vest-Agder. Ettersom det kjennes flere funn også fra Rogaland, er det trolig bare et tidsspørsmål før det dukker opp flere stokkebåter også i vårt fylke.

Den tradisjonelle måten å vinterlagre slike farkoster på, var å senke dem ned i vann. En god del av funnene er antagelig båter som er blitt lagret på denne måten, men som av ulike grunner ikke er blitt hevet igjen. Siden Røyrvannbåten godt kan ha vært i bruk kort tid før Svartedauen, skal vi kanskje tenke oss at den som eide båten, var blant dem som ikke overlevde pesten, eller at bosetningene der oppe på heia lå øde i en tid etter Svartedauen?

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hvor gammel er Vardøhus festning?

Slavemarkedet i Kaffa

Sommeren 1473 reiste et usedvanlig følge gjennom det østeuropeiske steppelandet. Italieneren Angelo Squarciafico hadde påtatt seg å frakte elleve kvinnelige slaver på hesteryggen fra den genovesiske havnebyen Kaffa på Krim og hjem til deres eiere i Genova. Genoveserne var i navnet fremdeles herrer i Kaffa, og slavene var byens mest profitable eksportvare. Men den politiske situasjonen i Svartehavet var blitt usikker; de tyrkiske osmanenes nærvær innebar at det var blitt på det nærmeste umulig for genoveserne å ta seg sjøveien gjennom Bosporos og Dardanellene. Bare to år senere ble da også genoveserne kastet ut for godt fra Kaffa og sine øvrige handelskolonier i regionen.
Slavene hadde stor verdi for de to genoveserne som eide dem, og man kan saktens forstå at de ville sikre sin investering. Hva som var Angelos egne beveggrunner for å legge ut på den farlige reisen i 1473, vet vi ikke. Ingen kilder forteller heller om italieneren og hans menneskelige last noen gang kom frem til Genova…

Fra arkivenes gjemmer

Det ble en usedvanlig besværlig reise for mannskapet på fregatten «de Vrouwe Johanna Geertruijda», som la ut fra Texel med den hollandske kolonien Surinam som mål, like før jul i det herrens år 1760. Om bord var 35 sjømenn og 19 soldater, og turen kom til å vare i halvannet år. Den 10. april 1762 var fem av mannskapet på skipet hos notar Jelmer de Bruijn i Amsterdam for å avlegge sin erklæring om hva som hadde skjedd, og gjorde rede for hvordan det kunne ha seg at så mange som 33 av besetningen på 54 mann «manglet» ved ankomsten.

Beretningen om den trøblete seilturen finnes sirlig innført i notarens protokoll, som er bevart i Amsterdams byarkiv – sammen med materialet etter en mengde andre av byens notarer. De eldste protokollene er fra slutten av 1500-tallet, de yngste fra tidlig 1900-tall, og notararkivene fyller hele 3000 hyllemeter. Notarene spilte en viktig rolle i datidens Amsterdam; til notaren gikk man hver gang en kontrakt skulle inngås, når man trengte en attest eller ta opp…