Viking og spradebass

Øyensminke, farget hår, tannpynt og tatoveringer – bildet av den ”typiske” vikingen er ikke som det en gang var. At de plyndret og herjet vet alle, og mange har vel også fått med seg at de dessuten var opptatt av renslighet og sitt ytre. Det er mindre kjent hvor store anstrengelser de faktisk gjorde for å jåle seg opp.

”Viking” er langt fra å være noen enhetlig eller selvforklarende kategori. I denne sammenhengen er det først og fremst skandinaviske handelsfolk og krigere jeg har i tankene, og når vi møter dem i kildene befinner de seg ofte langt hjemmefra. Om de skikkene som blir beskrevet er ”opprinnelig” nordiske eller hentet fra folk skandinavene møtte i det fremmede, kan ofte være vanskelig å avgjøre.

Det er særlig arabiske forfattere som har skildret vikingenes skikker og ytre nærmere, deres pynteglede inkludert. Ibrahim al-Tartushi, som var jødisk reisende og handelsmann, kanskje også diplomat og spion fra Córdoba i Spania, besøkte Hedeby – i vikingtiden Nordens største urbane sentrum – i begynnelsen av 960-årene. Den verdensvante kjøpmannen var lite imponert over det som møtte ham her nord:

"Slesvik (Hedeby) er en meget stor by ved ytterenden av verdenshavet… Innbyggerne tilber Sirius, bortsett fra et kristent mindretall som har sin egen kirke… Den som vil slakte et offerdyr, setter opp staker ved ved inngangsporten til gården sin og spidder dyret på disse, det være seg en okse, en geitebukk eller en gris, slik at naboene er klar over at han ofrer til ære for sin gud. Byen er fattig på produkter og rikdom. Menneskene der spiser stort sett fisk, som finnes i overflod. Spebarn kastes i havet av økonomiske årsaker. Kvinner har rett til å skille seg,” skriver al-Tartushi, som så legger til:

”Kunstig øyensminke er en annen merkverdighet; når de bærer den, forsvinner aldri deres skjønnhet, tvert imot blir både menn og kvinner vakrere.”

En annen beretning skriver seg fra den diplomatiske utsendingen og poeten al-Ghazal (”Gasellen”). Teksten er overlevert via omveier, og kildeverdien er omdiskutert. Bakgrunnen er iallfall et diplomatisk besøk fra emiren i Córdoba til en vikinghersker i Nord-Europa, og reisen foregikk kort tid etter vikingangrepet på al-Andalus i 844. Man har tenkt seg at reisens mål var Dublin eller Lejre.

Teksten sier fint lite om diplomatiet som vi må anta har foregått, men desto mer om den da rundt femti år gamle storsjarmøren al-Ghazals forhold til vikingenes unge dronning, ”Nud”. Men vi hører om sjøreisen nordover (al-Ghazal diktet senere om at han og hans følge var døden nær i bølger høye som fjell), og om ankomsten hos nordboerne. Resten av teksten handler om spenningen og tiltrekningskraften mellom diplomaten og dronningen.

Al-Ghazal er hos dronningen hver eneste dag, og han lager flere dikt om hennes skjønnhet, blant annet det følgende:

O mitt hjerte, du er tynget av en utmattende
lidenskap
Som du strides med som med en løve.
Jeg er forelsket i en vikingkvinne
Som ikke tillater skjønnhetens sol å gå ned,
Som lever på grensen av Guds verden, der han
Som vil møte henne, ikke finner noen sti.
O Nud, o du unge og vakre,
Fra hvis knopper en stjerne stiger,
O du som, ved min far, er mitt hjerte
Så søt og behagelig,
Skulle jeg en dag si at mine øyne har sett
Noen lik deg, så lyver jeg.
Hun ertet meg og sa: ”Jeg ser at dine lokker er blitt hvite”
Dermed ledet hun meg til å erte også,
Jeg svarte: ”Ved min far,
Føllet er født med denne gråfargen.”
Og hun lo og beundret mine ord
- Som jeg talte kun for at hun skulle beundre dem.

Etter dette befaler dronning Nud ham å farge håret svart, som han da også gjør. Deretter, forteller kilden, reiste al-Ghazal og hans følge atter sørover.

En tredje, og mer kjent, arabisk kilde til vikingenes ytre er Ahmad ibn Fadlan, som i sin Risala (dvs. ”brev”) beskriver de rus’ han møtte ved Volga i 921. ”Aldri har jeg sett mer fullendt fysikk, høye som daddelpalmer og rødblonde”, skriver han, og legger til at mennene var tatoverte med mørkegrønne trær og figurer fra fingertuppene til halsen. Ibn Fadlan har derimot mindre til overs for skandinavenes renslighet, og han betegner dem for ”de mest skitne av alle Guds skapninger”. Det som antagelig fremstod som mest motbydelig for den forfinede araberen, var at rus’ gjorde unna den daglige hygienen i et felles vaskevannsfat, ”på den mest skitne måte som tenkes kan”, og ikke ved bruk av rennende vann, som en muslim krevde.

Tatoveringer, øyensminke og hårfarging omtales altså i de skriftlige kildene. Dette er forhold som man vanskelig kan påvise ved bruk av arkeologiske kilder. Men det finnes også et fenomen av lignende type som ikke er nevnt i de bevarte skriftkildene, men som arkeologien kan bevitne. For få år siden undersøkte den svenske osteologen Caroline Arcini over 5oo skjeletter fra vikingtidsgraver i Danmark og Sverige, og hun oppdaget at 24 av dem hadde filte fortenner i overkjeven. Kan hende har de dype, horisontale furene vært fylt med et fargestoff.