19 juli 2010

De underjordiskes horn

Aust-Agder kulturhistoriske senter i Arendal har en skatt av et drikkehorn fra middelalderen i samlingene sine. Det nesten halvmeterlange Nerstenhornet er prydet med beslag av forgylt sølv og har flere innskrifter, blant annet de hellige tre kongers navn – Caspar, Melchior, Baltaza – slik som så mange andre drikkehorn. Nerstenhornet er fra 1400-tallet – og etter sagnet ble det en gang gitt i gave til bonden på Nersten i Øyestad – av en underjordsmann.

Folkeminnesamleren Andreas Faye gjengir sagnet om Nerstenhornet i sine Norske Sagn fra 1833, og han forteller at han hadde hørt det av en bondegutt fra Øyestad. Fayes oppskrift er nokså omstendelig, men hovedpunktene er klare. En storbonde på Nersten, Sjur het han, rir forbi gravhaugene på Lia ved Temsevannet da en underjordisk kommer ut av den ene haugen, ønsker ham velkommen og rekker ham et breddfullt drikkehorn. Istedenfor å tømme hornet, slår Sjur drikken ut bak ryggen på seg. Noen dråper havner på hesten og svir øyeblikk vekk hårene der de faller. Så rir Sjur av gårde i full fart, med hornet i neven og den underjordiske etter. En hjelper roper til ham at han skal ri over en rugåker ved veien, og dermed klarer han å distansere underjordsmannen. Snart kommer Sjur til Bringsvær i Fjære, og da hanen galer er den underjordiske som sunket i jorden. Siden går drikkehornet i arv fra mann til mann på Nersten.

Det er bevart en hel del senmiddelalderske drikkehorn av lignende type som Nerstenhornet. Flere av landets museer har dem; Kulturhistorisk museum i Oslo har for eksempel et større antall fra Telemark. Den som har besøkt middelalderutstillingen ved Nationalmuseet i København har neppe kunnet unngå å legge merke til et stort glassmonter med mange drikkehorn; de fleste av dem er fra Norge eller Island, men mange havnet i Kongens kunstkammer på et så tidlig tidspunkt at det ikke er bevart nærmere opplysninger om hvor de er kommet fra. Funnopplysningene i museene viser at drikkehornene ofte er kommet fra storgårder eller herreseter. I testamenter fra 1300-årene blir drikkehorn omtalt ikke så rent sjeldent, og av og til har de egennavn. Hornene er knyttet til middelalderens drikkekultur. Om et drikkehorn fra Nisi i Gransherad som beror i Kulturhistorisk museum heter det at det skal ”have været brugt i Gjestebuder og ved Bryllupper, at tømmes i eet Drag af hver enkelt Gjest; skvalpede noget af Øllet i det, naar den Drikkende tog det fra Munden, saa maatte han tømme det paa nye”. For flere av disse drikkehornene er det ikke bare type og datering som er felles. Det er nemlig også sagntradisjonen som er knyttet til dem, for Nerstenhornet er slett ikke det eneste middelalderske drikkehornet som sies å være en gave fra de underjordiske. Det dreier seg om et vandresagn, og det er nedskrevet over 140 varianter av det fra hele landet utenom de to nordiske fylkene.

Sagnet kalles gjerne Vallarhaugsagnet, etter navnet på gravhaugen i den eldste kjente nedtegnelsen – som Oslobispen Jens Nilssøn stod for etter et besøk i Åsegrendi i Flatdal i 1595. Andre kjente ”huldrehorn” er Imehornet fra Mandal og Hahaughornet fra Gol som eventyrsamleren P. Chr. Asbjørnsen i sin tid eide. Om dette siste hornet het det seg at det stod en vond eim av det, en som ikke forsvant uansett hvor lenge og hvor ofte man skrubbet det.

Et par svenske oppskrifter er nesten jevngamle med Jens Nilssøns. I en svensk likpreken fra 1620 gjenfortelles et sagn om herren til Ed i Voxtorp i Jönköpings len, som sin vane tro red ut en julenatt for å delta i ottesangen, da han møtte et ”troll” i skikkelse av en jomfru som bød ham et fullt drikkehorn. Adelsmannen tok i mot hornet med den ene hånden, men hogg samtidig hodet av jomfruen med den andre, hvoretter han beholdt hornet. Fra 1600-tallet kjenner vi også sagnet om de fremdeles eksisterende ” Ljungby horn och pipa” på Trolle-Ljungby slott ved Kristianstad i Skåne. På Rosenborg slott i København oppbevares det såkalte ”Oldenburger Wunderhorn” , som etter sagnet kom i grev Otto av Oldenburgs besittelse i 989 på samme vis som de andre hornene. I realiteten er gjenstanden nok atskillig yngre.

Man kan spørre seg hvordan et vandresagn som dette kan ha oppstått, og hva slags funksjon det har hatt. Idéen om samhandling med de underjordiske var jo utbredt nok innenfor det førmoderne verdensbildet, som Moltke Moe en gang oppsummerte som tro på gjengangere og underjordiske kombinert med magiske forestillinger. Utvekslingen med underjordfolkene kunne ta form av barnebytte – eller bergtaking, slik som ved flere av de gravhaugene som fremdeles bærer navn som Spillemannshaugen, der man kunne høre trolske toner som lokket en inn i haugen om man ikke tok seg i vare.

Det er vel det siste motivet som lurer i bakgrunnen også i Vallarhaugsagnet, altså trusselen om å bli lokket inn i gravhaugen. I Fayes oppskrift blir jo Sjur Nersten endatil ønsket velkommen av den underjordiske. Det blir enda tydeligere når man ser nærmere på den eldste oppskriften, dvs. Jens Nilssøns, der det er draugen som inntar den rollen som den underjordiske har i senere varianter av sagnet. I norrøn tradisjon møter vi den samme draugen som gjenganger og haugbu. I flere islandske sagaer der innbrudd i gravhauger er tema, slåss helten med den levende døde draugen i gravhaugen og vender tilbake til de levendes verden med én eller flere kostbare gjenstander.

(Bildet: "Hos en Gastgæver paa Sandnes i Høylands Sogn findes et meget Smukt gammelt Drikkehorn, beslaget med Kobber og meget sterkt forgyldt, ” skriver Stavangeramtmannen de Fine om det avbildete drikkehornet. Illustrasjon er hentet fra Norge i 1743, www.arkivverket.no/webfelles/norge1743/WWW/index.html. Original i NBO, Håndskriftsamlingen, ms. fol. 333.)

1 kommentar:

Kjell Brevik sa...

Flott innlegg! For noen år tilbake las jeg en interessant artikkel som omhandlet nettopp Vallarhaugsagnet. I skrivende stund kan jeg ikke huske forfatteren, men han var norsk folklorist. Såvidt jeg husker går en av de overleverte versene ca. sånn: "Stat opp draugen i Vallarhaugen og gjev Gunnar Gjermann å drikka". Denne Gjermann figurerer visst i flere versjoner og forfatteren mente å kunne føre det tilbake til noe sånt som "gerdamadr", d.v.s. han som organiserer gjestebudet/gildet. Hvis dette stemmer er det jo et interessant aspekt ved de middelalderske høgtidsskikkene som er bevart i de ganske spreke Vallarhaugsagnene.