Gå til hovedinnhold

Listeid

Listeid (Listi, i den lokale uttalen) kalles landet mellom Eidsfjorden og Framvaren i Farsund. Denne smale landtungen er alt som holder Lista sammen med fastlands-Norge. Ved siden av Spangereid på innsiden av Lindesnes var Listeid i eldre tid det viktigste drageidet på Sørlandet. Trafikken over eidet er omtalt allerede av Peder Claussøn Friis i 1590-årene: ”Offuer dette Eid lader mand offuer kiøre baader oc Jagter, naar mand icke kand komme uden om landet for storm, och aff det Vand Framvarde komme de igiennom eend strømb vdj Saltfiord,” skriver han.

Fra gammelt av var det ryddet en vei over Listeid for transport av båter. Kjølen ble plassert i en eikestokk som var utstyrt med en renne på langs, hester ble spent for, og mens mannskapet støttet båten, ble den kjørt over eidet. Det fortelles at to hester kunne dra en sildebåt på 40-50 tønner. En eikestokk som hadde vært benyttet i denne transporten, fantes fremdeles bevart på Listeid omkring 1870.

Gevinsten med båttrekket var innlysende: Ved å frakte fartøyene den nesten 1 km lange strekningen over Listeid, unngikk man det lumske farvannet på utsiden av Listahalvøya. Så stor var fordelen at man så sent som under 1. verdenskrig utredet kanalisering av Listeid (og Spangereid).

For bøndene på Listeid medførte båttrekket mye arbeid. I matrikkelrevisjonen i 1665 heter det om gården at ”der falder stor Besværing med at overkjøre Baade ½ Fjerding Vei.” Fra gammelt av var Listeid krongods – et trekk som går igjen ved mange av de viktige drageidene i landet. Disse eiendomsforholdene er for så vidt et argument for at de større drageidene og det amfibiøse ferdelssystemet de inngikk i, kan ha blitt organisert alt i vikingtid eller tidlig middelalder.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hvor gammel er Vardøhus festning?

Slavemarkedet i Kaffa

Sommeren 1473 reiste et usedvanlig følge gjennom det østeuropeiske steppelandet. Italieneren Angelo Squarciafico hadde påtatt seg å frakte elleve kvinnelige slaver på hesteryggen fra den genovesiske havnebyen Kaffa på Krim og hjem til deres eiere i Genova. Genoveserne var i navnet fremdeles herrer i Kaffa, og slavene var byens mest profitable eksportvare. Men den politiske situasjonen i Svartehavet var blitt usikker; de tyrkiske osmanenes nærvær innebar at det var blitt på det nærmeste umulig for genoveserne å ta seg sjøveien gjennom Bosporos og Dardanellene. Bare to år senere ble da også genoveserne kastet ut for godt fra Kaffa og sine øvrige handelskolonier i regionen.
Slavene hadde stor verdi for de to genoveserne som eide dem, og man kan saktens forstå at de ville sikre sin investering. Hva som var Angelos egne beveggrunner for å legge ut på den farlige reisen i 1473, vet vi ikke. Ingen kilder forteller heller om italieneren og hans menneskelige last noen gang kom frem til Genova…

Norsk arkeologis ukjente fedre