25 juli 2016

Norsk arkeologis ukjente fedre



De er knapt nok nevnt i den faghistoriske litteraturen, men det er et ubestridelig faktum at fem menn som til dels er kjent for sine helt andre (og senere) karrierer, la mye av grunnlaget for det som etter hvert skulle bli den arkeologiske virksomheten her til lands. Det skjedde i årene frem mot 1814.

Før den tid var oldsaker og antikvarisk samling først og fremst private foretagender – med eksempler som Kongens kunstkammer i København og diverse naturaliekabinett i embetsmannsregi. Prest og senere biskop Spidberg i Kristiansand hadde et slikt privatmuseum, og det samme hadde presten Wilse i Spydeberg – for bare å nevne noen. Enkelte samlinger av oldsaker fantes også ved de lærde skoler, så som i Kristiania, ved katedralskolen der.

I København hadde man alt i 1807 fått sin Kongelige Commision til Oldsagers Bevaring – kimen til dagens danske nasjonalmuseum. De innberetningene som havnet i kommisjonens rikholdige arkiver fra prester og andre embetsmenn i by og bygd rundt om i Norges land, utgjør den dag i dag et viktig arkeologisk kildemateriale. I Norge var Selskabet for Norges Vel raskt ute med å opprette en egen norsk “oldsagscommision”. Antiqvitets-Commisionen het den norske utgaven, som kom i stand så tidlig som i april 1811, bare et drøyt år etter at Selskabet var blitt stiftet.

Antiqvitets-Commisionen hadde fire faste medlemmer. Disse var:

Johan Lausen Bull (foto: Wikimedia Commons -  Oslo museum  
Trønderen Johan Lausen Bull (1751-1817), som i 1811 var justisråd og magistratspresident i Kristiania eier av Tøyen hovedgård, og videre også kjent som venn av Hans Nielsen Hauge. Han hadde tidligere vært sorenskriver blant annet i Moss og på Sunnmøre, samt magistratpresident i Kristiansand. Bull var kommisjonens eldstemann og nestor.

Islendingen Paul Arnesen (1776-1851), som var overlærer ved Katedralskolen i Kristiania. Et par år senere flyttet han til Danmark, og bodde frem til sin død i København. Kjent som en stridbar mann, stod han blant annet bak den første gresk-danske ordboken, i tillegg til en latinsk ordbok.

Edvard Storm Munch (1780-1847) fra Vågå. Han var i 1811 lærer ved norske landkadettkorps. Senere ble han stortingsrepresentant og stiftsprost i Christiania – og far til den kjente historikeren, professor P.A. Munch, og bestefar til kunstneren Edvard Munch.

Helgelendingen Peder Christian Hersleb Kjerschow (1786-1866), som også var lærer ved norske landkadettkorps i 1811, men som er mest kjent som biskop, først i Hålogaland, og deretter i Bergen.

Dessuten ble Andreas Mørch (1756-1834), daværende sogneprest i Hurum, valgt til «Commisionens ordentlige og faste corresponderende Medlem». Han hadde påtatt seg « ikke alene skriftlig at deeltage i Commisionens Arbeider, men endog at gjøre flere Reiser aarlig til Christiania, for personlig at møde i Commisionens Samlinger». Mørch er den eneste av kommisjonsmedlemmene som har fått en viss anerkjennelse for sin antikvariske virksomhet i ettertiden.

I løpet av de første årene samlet Antiqvitets-Commisionen inn en interessant samling av oldsaker. Disse skulle etter hvert komme til å inngå i Universitetets Oldsaksamling. Ellers fulgte man opp med spørrelister etter dansk mønster. I invitasjonen til selskapet var det blitt presisert at man ønsket å legge til rette for «et Norsk antiquarisk Museum, hvilket i kommende Dager kunde blive Norge til Heder og Gavn». Senere oppfordret man selskapets tillitsmenn over det ganske land til å «oppsøke og erverve for Antiquitetsmuseet hva der måtte fortjene plass i denne nasjonens helligdom».

Kommisjonen møttes hver uke, og oldsaksamlingen i Katedralskolens lokaler åpen for publikum hver lørdag fra kl. 12, «da kommisjonen er til stede og meddeler godvillig opplysning om de oppbevarte saker av verd, liksom og en del av ringe verd».

02 juli 2016

Ortodokse spor i Finnmarks jord

En gang i 1870-årene kjøpte Universitetet i Kristiania en samling oldsaker som handelsmannen og samleren A.G. Nordvi på Mortensnes hadde gravd frem i Varanger. Blant disse gjenstandene var også et «lidet fladt Kors af Bronce» med «russisk Indskrift». Det var funnet på den såkalte «Russekirkegården» på Vadsøya, som var kirkested frem til begynnelsen av 1700-tallet, og som etter at kirken ble flyttet inn til selve Vadsø, år om annet ble benyttet til å gravlegge døde av ortodoks tro.

Foto: Kulturhistorisk museum
Korset (bildet) er 5 cm høyt og 3 cm over korsarmene. Det er nokså godt bevart, og skriften kan fremdeles leses. På baksiden, som ikke vises på fotoet, er den kjente hymnen for korsets opphøyelse skrevet på kirkeslavisk. Helt identiske, masseproduserte hengekors av messing er funnet flere steder i Finnmark – og på Svalbard. Korsene er talende vitnesbyrd om en forfulgt religiøs minoritet i utkanten av det russiske tsarriket. De forteller dessuten om en unngåelig side så vel ved den tidlige pomorhandelen og -fiskeriene i Finnmark, som ved russernes overvintringsfangst på Svalbard: En for tidlig død, langt fra hus og hjem.

Fra 1700-tallet
Det er nemlig fra graver de aller fleste messingkors av denne typen skriver seg. Vi har et annet funn fra Vadsø (Prestelva), og enda et fra Steinvåg i Gamvik. I en grav i nærheten av Ellinghamn i Sør-Varanger, der den døde lå i en trekiste under en lav steinrøys, lå et tilsvarende kors. Også funnet fra Ellinghamn kan være en pomorgrav, mens de øvrige funnene fra Sør-Varanger – fra Gravholmen i Pasvikelva – tilhører skoltesamiske graver.

Selv om det i lokalhistorisk litteratur er foreslått at messingkorset fra Vadsøya er fra middelalderen, eller til og med fra vikingtiden, er det ingen tvil om at denne typen av hengekors er langt yngre, fra slutten av 1700-årene eller noe senere. «Natelnik», heter disse korsene på russisk, som betyr noe slikt som «på kroppen». Korset er et synlig tegn på at en person er ortodoks kristen; man får det når man døpes, og det følger en gjennom livet og inn i graven. Det bæres i en snor rundt halsen, og inntil kroppen. I russisk folketradisjon blir dessuten «natelnik» oppfattet som en kraftfull amulett som kan holde det onde på avstand. A.G. Nordvi må ha satt atskillige pomorer med kors om halsen, for han kunne fortelle de lærde i Christiania at «Russer skulle endnu bære saadanne Kors og blive begravede med dem».

Gammeltroende pomorer
Men det er flere trekk ved korset som viser at de som i sin tid bar dem, og som av ukjente årsaker endte sine liv i Finnmark, ikke var «vanlige» ortodokse kristne, men gammeltroende. Det viktigste er kanskje innskriften over korset, der det ikke står de russiske bokstavene som tilsvarer latinens INRI («Jesus fra Nasaret, Jødenes Konge), men derimot en forkortelse for «Jesus Kristus, Ærens Konge». Nettopp dette var en av mange disputter mellom kirkereformatoren Nikon og de gammeltroende dissenterne som fra slutten av 1600-årene av – etter at de var blitt gjenstand for omfattende forfølgelser – slo seg ned ved Kvitsjøen og andre utkantområder i det russiske riket. De gammeltroende holdt seg til ritualene og de hellige bøkene fra tiden før Nikons reformer. Et annet av stridsspørsmålene var om man skulle bruke to eller tre fingre når man gjorde korsets tegn.

Etter en langvarig og blodig konflikt mellom ortodokse og gammeltroende, der mange av lederne for de sistnevnte ble drept og der det berømte klosteret i Solovki ble beleiret i flere år av tsarens tropper, trakk Peter den store den konklusjon at det var bedre å skattlegge de gammeltroende enn å forfølge dem. Han hadde også militærstrategiske beveggrunner, for de gammeltroendes nyanlagte klostre ved Vyg i Karelia representerte viktige kompetansemiljøer innenfor metallstøping.

Korsene som er funnet i Finnmark, er antagelig fremstilt ved Vyg, der man laget ikoner og kors av metall senest fra 1719. Og fra Vyg har de masseproduserte og billige messingkorsene funnet veien til Kvitsjøens kyster, der pomorlandsbyene ligger som perler på en snor, og der de gammeltroende stod særlig sterkt.

Saga og minne

Kongesagaene har mye å melde om Einar Tambarskjelve – den tapre krigeren fra sjøslagene ved Svolder og Nesjar, den fromme romafareren, kon...