Gå til hovedinnhold

Ortodokse spor i Finnmarks jord

En gang i 1870-årene kjøpte Universitetet i Kristiania en samling oldsaker som handelsmannen og samleren A.G. Nordvi på Mortensnes hadde gravd frem i Varanger. Blant disse gjenstandene var også et «lidet fladt Kors af Bronce» med «russisk Indskrift». Det var funnet på den såkalte «Russekirkegården» på Vadsøya, som var kirkested frem til begynnelsen av 1700-tallet, og som etter at kirken ble flyttet inn til selve Vadsø, år om annet ble benyttet til å gravlegge døde av ortodoks tro.

Foto: Kulturhistorisk museum
Korset (bildet) er 5 cm høyt og 3 cm over korsarmene. Det er nokså godt bevart, og skriften kan fremdeles leses. På baksiden, som ikke vises på fotoet, er den kjente hymnen for korsets opphøyelse skrevet på kirkeslavisk. Helt identiske, masseproduserte hengekors av messing er funnet flere steder i Finnmark – og på Svalbard. Korsene er talende vitnesbyrd om en forfulgt religiøs minoritet i utkanten av det russiske tsarriket. De forteller dessuten om en unngåelig side så vel ved den tidlige pomorhandelen og -fiskeriene i Finnmark, som ved russernes overvintringsfangst på Svalbard: En for tidlig død, langt fra hus og hjem.

Fra 1700-tallet
Det er nemlig fra graver de aller fleste messingkors av denne typen skriver seg. Vi har et annet funn fra Vadsø (Prestelva), og enda et fra Steinvåg i Gamvik. I en grav i nærheten av Ellinghamn i Sør-Varanger, der den døde lå i en trekiste under en lav steinrøys, lå et tilsvarende kors. Også funnet fra Ellinghamn kan være en pomorgrav, mens de øvrige funnene fra Sør-Varanger – fra Gravholmen i Pasvikelva – tilhører skoltesamiske graver.

Selv om det i lokalhistorisk litteratur er foreslått at messingkorset fra Vadsøya er fra middelalderen, eller til og med fra vikingtiden, er det ingen tvil om at denne typen av hengekors er langt yngre, fra slutten av 1700-årene eller noe senere. «Natelnik», heter disse korsene på russisk, som betyr noe slikt som «på kroppen». Korset er et synlig tegn på at en person er ortodoks kristen; man får det når man døpes, og det følger en gjennom livet og inn i graven. Det bæres i en snor rundt halsen, og inntil kroppen. I russisk folketradisjon blir dessuten «natelnik» oppfattet som en kraftfull amulett som kan holde det onde på avstand. A.G. Nordvi må ha satt atskillige pomorer med kors om halsen, for han kunne fortelle de lærde i Christiania at «Russer skulle endnu bære saadanne Kors og blive begravede med dem».

Gammeltroende pomorer
Men det er flere trekk ved korset som viser at de som i sin tid bar dem, og som av ukjente årsaker endte sine liv i Finnmark, ikke var «vanlige» ortodokse kristne, men gammeltroende. Det viktigste er kanskje innskriften over korset, der det ikke står de russiske bokstavene som tilsvarer latinens INRI («Jesus fra Nasaret, Jødenes Konge), men derimot en forkortelse for «Jesus Kristus, Ærens Konge». Nettopp dette var en av mange disputter mellom kirkereformatoren Nikon og de gammeltroende dissenterne som fra slutten av 1600-årene av – etter at de var blitt gjenstand for omfattende forfølgelser – slo seg ned ved Kvitsjøen og andre utkantområder i det russiske riket. De gammeltroende holdt seg til ritualene og de hellige bøkene fra tiden før Nikons reformer. Et annet av stridsspørsmålene var om man skulle bruke to eller tre fingre når man gjorde korsets tegn.

Etter en langvarig og blodig konflikt mellom ortodokse og gammeltroende, der mange av lederne for de sistnevnte ble drept og der det berømte klosteret i Solovki ble beleiret i flere år av tsarens tropper, trakk Peter den store den konklusjon at det var bedre å skattlegge de gammeltroende enn å forfølge dem. Han hadde også militærstrategiske beveggrunner, for de gammeltroendes nyanlagte klostre ved Vyg i Karelia representerte viktige kompetansemiljøer innenfor metallstøping.

Korsene som er funnet i Finnmark, er antagelig fremstilt ved Vyg, der man laget ikoner og kors av metall senest fra 1719. Og fra Vyg har de masseproduserte og billige messingkorsene funnet veien til Kvitsjøens kyster, der pomorlandsbyene ligger som perler på en snor, og der de gammeltroende stod særlig sterkt.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hvor gammel er Vardøhus festning?

Slavemarkedet i Kaffa

Sommeren 1473 reiste et usedvanlig følge gjennom det østeuropeiske steppelandet. Italieneren Angelo Squarciafico hadde påtatt seg å frakte elleve kvinnelige slaver på hesteryggen fra den genovesiske havnebyen Kaffa på Krim og hjem til deres eiere i Genova. Genoveserne var i navnet fremdeles herrer i Kaffa, og slavene var byens mest profitable eksportvare. Men den politiske situasjonen i Svartehavet var blitt usikker; de tyrkiske osmanenes nærvær innebar at det var blitt på det nærmeste umulig for genoveserne å ta seg sjøveien gjennom Bosporos og Dardanellene. Bare to år senere ble da også genoveserne kastet ut for godt fra Kaffa og sine øvrige handelskolonier i regionen.
Slavene hadde stor verdi for de to genoveserne som eide dem, og man kan saktens forstå at de ville sikre sin investering. Hva som var Angelos egne beveggrunner for å legge ut på den farlige reisen i 1473, vet vi ikke. Ingen kilder forteller heller om italieneren og hans menneskelige last noen gang kom frem til Genova…

Fra arkivenes gjemmer

Det ble en usedvanlig besværlig reise for mannskapet på fregatten «de Vrouwe Johanna Geertruijda», som la ut fra Texel med den hollandske kolonien Surinam som mål, like før jul i det herrens år 1760. Om bord var 35 sjømenn og 19 soldater, og turen kom til å vare i halvannet år. Den 10. april 1762 var fem av mannskapet på skipet hos notar Jelmer de Bruijn i Amsterdam for å avlegge sin erklæring om hva som hadde skjedd, og gjorde rede for hvordan det kunne ha seg at så mange som 33 av besetningen på 54 mann «manglet» ved ankomsten.

Beretningen om den trøblete seilturen finnes sirlig innført i notarens protokoll, som er bevart i Amsterdams byarkiv – sammen med materialet etter en mengde andre av byens notarer. De eldste protokollene er fra slutten av 1500-tallet, de yngste fra tidlig 1900-tall, og notararkivene fyller hele 3000 hyllemeter. Notarene spilte en viktig rolle i datidens Amsterdam; til notaren gikk man hver gang en kontrakt skulle inngås, når man trengte en attest eller ta opp…