Gå til hovedinnhold

Fra kongens åker


Nye undersøkelser gir spennende gløtt inn i vikingtidens korndyrking på den gamle kongsgården Avaldsnes på Karmøy. Dypt nede i sedimentene på bunnen av Bøvatnet ligger noen av svarene på de spørsmål arkeologene lenge har stilt seg ikke bare om hva som ble dyrket, men også om hva man spiste på kongsgården for tusen år siden.

Avaldsnes er kjent som kongsgård for Harald Hårfagre og andre konger som er omtalt i sagalitteraturen. Harald Hårfagre skal ha hatt hovedgården sin nettopp på Avaldsnes, og han ble til slutt gravlagt ved Karmsundet. For senere herskere var det av stor betydning å kunne vise til at man i slekt med Harald Hårfagre, og det er mange tegn til at kongemakten ble stadfestet på Avaldsnes.  Stedets betydning er i de senere år blitt godt dokumentert gjennom det arkeologiske Kongsgårdprosjektet Avaldsnes i regi av Universitetet i Oslo.

Brødkorn på Avaldsnes
Da den store skipshaugen fra vikingtiden – Storhaug – ble åpnet i 1880-årene, viste det seg at gravhaugen foruten skipet og en stor mengde fyrstelig gravgods, også inneholdt en stor, rund og fint tilhogd skiferhelle. Utgraveren, arkeologen Anders Lorange, lot hella ligge igjen i gravhaugen. Men en tilsvarende helle fra en gravhaug i nærheten av Storhaug ble fraktet til Bergen museum, der den fremdeles befinner seg. Denne hella har et tverrmål på hele to meter. Lorange mente at den store hella i Storhaug var en bakstehelle, og det hadde han antagelig rett i. I så fall tyder størrelsen på at bakstehellene fra Karmøy er blitt brukt til å steke brød til et helt hushold – eller snarere til et helt skipsmannskap, gitt det miljøet de er funnet i.

Foruten disse spesielle funnene, er det først og fremst sagakildene som forteller noe nærmere om korndyrkingen i vikingtidens storgårdsmiljø på og rundt Avaldsnes. Mest kjent vel historien om Asbjørn Selsbane, som reiste fra Trondenes til Karmsund for å kjøpe korn. Det var i 1022, og kongens årmann, Tore Sel, nektet å selge til hålogalendingen, som måtte seile videre til Jæren.
Arkeologien viser at det først var i romersk jernalder, på 300-tallet e.Kr., at nordboerne begynte å spise brød. Korndyrking drev man med lenge før den tid, også på Karmøy, men kornet ble ikke brukt til brød. I stedet viser analyser at man laget en grøtaktig blanding av kornprodukter, fisk, kjøtt og innmat som ble kokt, syrnet eller stekt. Dessuten brukte man selvsagt korn, særlig bygg, til å brygge øl.

Brødet ble introdusert samtidig med andre nyvinninger som har sammenheng med brødkulturen, ikke minst dreiekvernen. I flere av de hustuftene fra romertid og folkevandringstid som er blitt undersøkt på Jæren, er det funnet brødovner. Men vi må til Sverige for å finne bevarte brød fra denne tiden. Det er tale om forkullede brød, for bare i forkullet tilstand kan brødene bevares i jorden helt til våre dager. Disse eldste brødene har vært tykke og grove. Men i vikingtiden forekommer det også en tynnere brødtype. Eddadiktet Rigstula skildrer det tykke, grove brødet som trellene er henvist til å spise. Dette brødet er etter beskrivelsen av samme type som de bevarte brødtypene fra romertid og folkevandringstid. De tynne hveteleivene som høvdingen i diktet spiser, ser derimot ut til å være av den typen brød som introduseres i vikingtiden, og som helst har vært stekt på takker av den typen som ble funnet i Storhaug.

Når vi nå for første gang er i stand til å si noe mer om konkret om grødesammensetningen på Karmøy i middelalderen og tidligere, er det takket være pollenanalyser. Det er Nationalmuseet i Danmark som har utført analysene.

Pollenanalyse
Pollenanalyse er et botanisk hjelpemiddel som kan benyttes for å beskrive landskapsutviklingen i et område. Metoden er basert på at man bestemmer mengdeforholdet mellom forskjellige planters pollen (blomsterstøv) i et sediment. Pollen fra ulike plantearter eller -slekter har forskjellig utseende og størrelse. Pollenet inneholder et tungt nedbrytbart stoff og bevares derfor godt for eksempel i en myr eller på bunnen av et vann. De undersøkte prøvene er hentet fra Bøvatnet, ikke langt fra Avaldsnes. I dag er Bøvatnet et vann på ca. 140x110 meter omgitt av myr. Med det som utgangspunkt kan en anta at bassenget her inneholder vegetasjonsdata fra et område så langt som 1-2 km borte fra Bøvatnet, men enkelte pollentyper – som pollen fra kornslagene bygg, hvete og havre – flytter seg ikke så langt fra voksestedet. Undersøkelsen på Karmøy har vært spesielt rettet mot perioden fra jernalderen og frem mot vår egen tid. Dette er pollen som er hentet fra 0,4 til 1,7 meter ned i sedimentene.

Det viser seg – ikke så overraskende – at Avaldsnesområdet var nesten treløst allerede i romertiden. Med enkelte små variasjoner var det slik helt til moderne tid. Noen kriseperiode, f. eks. mellom folkevandringstiden og merovingertiden, er det ikke spor etter. Men undersøkelsen tyder på mindre aktivitet i området mellom 1300 og 1500, og pollendiagrammet fra tiden som følger viser at det lokale jordbruket nå i større grad enn tidligere er basert på husdyrhold.

Fra bygg til hvete – og fra ard til plog?
Hva viser så undersøkelsen om hva man dyrket i området? Jo, fra yngre romertid og frem til omkring år 1000 er det bygg som dominerer på kornåkrene. Det er for så vidt i tråd med det en kunne forvente. De grove brødene folk spiste i begynnelsen av denne perioden, har nettopp vist seg å være laget av bygg. I pollendiagrammet fra Bøvatnet er det også innslag av rug i denne perioden. Men i slutten av vikingtiden eller noe senere endrer dette seg. Det kornslaget som nå blir viktigere, er enten hvete eller havre, og frem mot ca. 1300 dominerer denne på åkrene i området.

Dessverre er det vanskelig å skille mellom hvete- og havrepollen, slik at en ikke kan avgjøre sikkert om det var det ene eller andre kornslaget som var viktigst i Avaldsnesområdet i denne perioden. I historisk tid var havren nærmest enerådende i Rogaland – i 1665 utgjorde den hele 96 prosent av utsæden i regionen. Det er altså mulig at dette mønsteret nå kan følges helt tilbake til slutten av vikingtiden.

Men man kan ikke utelukke at det var hvete man dyrket i Avaldsnesområdet. Riktignok var det lite hveteproduksjon i nyere tid over det meste av landet, men det behøver ikke å ha vært slik i middelalderen. Det er verdt å merke seg at det er påvist hvete på kongsgården Fitjar på Stord i yngre jernalder. Enten det dreier seg om hvete eller havre på Karmøy, kan vektleggingen av én sort tyde på at vi har å gjøre med nokså spesialisert produksjon.

En annen endring som kanskje henger sammen med dette, har å gjøre med hvordan selve jordbearbeidingen foregår. Pollendiagrammet viser nemlig at burot trivdes i nærområdet frem til 1100-årene, men at den så forsvinner. Burot og annet ugress kan være et problem så lenge man bruker en ard – en primitiv plog som ikke vender jorden – til å bearbeide åkerjorden. Forklaringen på at ugresset forsvinner en gang før 1200 kan være at man fra det tidspunktet tar i bruk plog med veltefjøl – eller at det tradisjonelle vestlandske spadebruket har røtter i denne delen av middelalderen.
Et tredje element i middelalderens jordbruk har ikke satt spor i forekomstene av pollen: Bekkekvernen. Kvernen representerte en teknologisk nyvinning som muliggjorde langt mer effektiv maling av kornet til mel enn før. Utfordringen var at kvernen krevde en vannføring som man vanligvis bare kunne oppnå i flomperioder. Dermed var man avhengig av å male store mengder korn i løpet av en tidsbegrenset periode, og for å unngå at melet ble dårlig bakte man flatbrød, som kunne lagres i lang tid.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hvor gammel er Vardøhus festning?

Slavemarkedet i Kaffa

Sommeren 1473 reiste et usedvanlig følge gjennom det østeuropeiske steppelandet. Italieneren Angelo Squarciafico hadde påtatt seg å frakte elleve kvinnelige slaver på hesteryggen fra den genovesiske havnebyen Kaffa på Krim og hjem til deres eiere i Genova. Genoveserne var i navnet fremdeles herrer i Kaffa, og slavene var byens mest profitable eksportvare. Men den politiske situasjonen i Svartehavet var blitt usikker; de tyrkiske osmanenes nærvær innebar at det var blitt på det nærmeste umulig for genoveserne å ta seg sjøveien gjennom Bosporos og Dardanellene. Bare to år senere ble da også genoveserne kastet ut for godt fra Kaffa og sine øvrige handelskolonier i regionen.
Slavene hadde stor verdi for de to genoveserne som eide dem, og man kan saktens forstå at de ville sikre sin investering. Hva som var Angelos egne beveggrunner for å legge ut på den farlige reisen i 1473, vet vi ikke. Ingen kilder forteller heller om italieneren og hans menneskelige last noen gang kom frem til Genova…

Fra arkivenes gjemmer

Det ble en usedvanlig besværlig reise for mannskapet på fregatten «de Vrouwe Johanna Geertruijda», som la ut fra Texel med den hollandske kolonien Surinam som mål, like før jul i det herrens år 1760. Om bord var 35 sjømenn og 19 soldater, og turen kom til å vare i halvannet år. Den 10. april 1762 var fem av mannskapet på skipet hos notar Jelmer de Bruijn i Amsterdam for å avlegge sin erklæring om hva som hadde skjedd, og gjorde rede for hvordan det kunne ha seg at så mange som 33 av besetningen på 54 mann «manglet» ved ankomsten.

Beretningen om den trøblete seilturen finnes sirlig innført i notarens protokoll, som er bevart i Amsterdams byarkiv – sammen med materialet etter en mengde andre av byens notarer. De eldste protokollene er fra slutten av 1500-tallet, de yngste fra tidlig 1900-tall, og notararkivene fyller hele 3000 hyllemeter. Notarene spilte en viktig rolle i datidens Amsterdam; til notaren gikk man hver gang en kontrakt skulle inngås, når man trengte en attest eller ta opp…