04 mai 2016

Vikinger i austerveg

Hva vet vi om kontaktene mellom Skandinavia og det baltiske området i vikingtiden? Ulike kilder viser at det faktisk var kontakt og samhandling mellom skandinaver og de baltiske stammene, og gir oss dessuten noen interessante anekdoter om sistnevnte. Men de viser også tydelig at skandinavenes kunnskap om den sørøstlige delen av Østersjøkysten utviklet seg betydelig i løpet av vikingtid og tidlig middelalder, kanskje først og fremst fordi de viktigste rutene til Rus-riket og videre til Svartehavet og til Konstantinopel passerte gjennom det baltiske området.

Så vel den russiske Nestorkrøniken som keiser Konstantin Porphyrogenitus’ De administrando imperio fra omkring 950 skildrer hvordan vikingene tok veien fra Østersjøen og langs de store elvene Dnepr, Volga og Dvina. Disse kildene beskriver to forskjellige ruter. En gikk gjennom Finskebukta til Ladoga og deretter til Novgorod, og derfra til de øvre delene av Volgas løp. Den andre ruten innebar at man krysset Østersjøen og seilte forbi Domesnes (dagens Domesnäs, den nordligste spissen av Kurland) og inn i Rigabukta til Dvinamunningen. Via Dvina førte ulike veier til Dnepr ved Gnezdovo, og derfra kunne skandinavene nå hele veien til Svartehavet gjennom en rekke drageid. Om sistnevnte rute sier Nestorkrøniken at «langs Dvina går veien til varjagene, hvorfra man kan komme til Roma, og reise videre derfra til Hams etterkommere».

De skandinaviske samfunn gjennomgikk store endringer i vikingtiden. Det som begynte som et lappeteppe av mange regionale og noen overregionale herredømmer, utviklet seg gjennom politiske prosesser som i betydelig grad ble forårsaket av press fra, og idealer lånt fra, frankiske og angelsaksiske naboer, til versjoner av det som i middelalderen var kjent som Danmarks, Sveriges og Norges riker. Kristningen var en del av den samme prosessen.

Når det gjelder de baltiske folkene – prøyssere, jotvingere, kurlendere, sambiere, semigallere og andre – tyder bygdeborger og andre monumenter og funn på at krig og konflikt også der var en del av hverdagen gjennom hele vikingtiden. Det som møter oss i kildene, er et utpreget hierarkisk samfunn, med et stort antall mindre høvdingdømmer. Kristendommen fikk imidlertid ikke fotfeste blant balterne i denne perioden, i motsetning til hva som var tilfelle i Skandinavia – og blant flere av balternes nabofolk.

Det siste fikk konsekvenser også for de baltiske stammene, for etter at statsfremvekst og kristning var et faktum i nærliggende områder, fulgte krig og korstog mot baltere og andre hedninger. De polske hertugene førte for eksempel en rekke kriger og korstog mot prøysserne etter at Mieszko den 1. gjennom ekteskap med den tsjekkiske prinsessen Dobrawa i 965 og hans dåp året etter hadde plassert landet innenfor kristenheten. Nestorkrøniken nevner på sin side flere angrep på baltiske stammer fra 983 av; dette året marsjerte fyrst Vladimir av Kiev mot jotvingerne. Senere, når korstogene ble mer organiserte, erobret tyske ridderordener mesteparten av dagens Latvia og Estland.

Også mellom skandinavene og balterne var forholdet ofte preget av krig og gjensidig plyndring på deres respektive kyster. Men alt på et tidlig tidspunkt begynte vikingene å utforske det indre av balternes land. Det skyldtes altså i stor utstrekning at hovedvannveiene i Øst-Europa kom til å fungere som innfallsporter til Rus-riket og til Konstantinopels myteomspunne rikdommer. Som kjent ble mange skandinaver ansatt i keiserens personlige væringgarde.

Men bortsett fra arkeologiske funn og en håndfull kronikker er det bare et fåtall samtidige kilder som omtaler den løpende kontakten mellom baltiske folk og skandinaver i vikingtiden. En viktig kilde som dokumenterer at kontaktene var der, og de ofte var av krigersk art, er Sveriges mange runeinnskrifter fra slutten av 900-tallet og det påfølgende århundret. Innskriftene avslører en viss fortrolighet med de baltiske kyster, og indirekte også med de store vannveiene. De fleste innskriftene er funnet på steiner reist til minne om avdøde personer, ofte familiemedlemmer.

Vi har for eksempel en innskrift fra Södermanland som sier at «Sigrid gjorde denne steinen etter Svein, hennes ektemann. Han seilte ofte i sitt skip rundt Domesnes til Semgallia». I en annen, også den fra Södermanland, er det en viss Hermod som minnes sin bror, Bergvid, som «druknet i Livland». Andre runeinnskrifter gjør det klart at den avdøde personen dro til den baltiske kysten i krigersk hensikt og fant sin død der. En runestein fra Västergötland er reist til minne om en viss Olav, «som ble drept i Estland», et navn som betegner et betydelig større område enn dagens Estland. En innskrift fra Uppland minnes en mann, Asgeir, «som falt i Livland med Fræygeirs hær», mens en gotlandsk innskrift nevner en mann som var død i Vindau, dvs. dagens Ventspils. Enda en stein fra Uppland er reist over en Bjørn «som falt i Virland».

Skaldekvad regnes også for å være en pålitelig samtidskilde, men kvadene har lite å tilføre den floraen av stedsnavn som forekommer i runeinnskriftene. De fleste navnene i det baltiske området som opptrer i skaldekvadene, er enten svært generelle (Austmarr, dvs. Østersjøen, eller Austrvegr), eller betegner steder som lå langs datidens viktigste ruter. Brorparten er hydronymer eller i hvert fall navn på kystområder.

Den eldste samtidskilden som dokumenterer trefninger mellom baltere og skandinaver, er annerledes i så måte.  Rimbert var erkebiskop av Hamburg og skrev sin Vita Anskarii, om livet til sin forgjenger Anskar, rundt 875. Et sted nevner Rimbert «et folk som heter Cori», som i gamle dager «hadde vært utsatt for svearne». Han forteller også om hvordan danene kom over havet med en stor flåte for selv å prøve å erobre kurlenderne, men ble slått av sistnevnte, som så igjen ble angrepet av svearne. Rimbert nevner et svensk angrep på bygdeborgen Apuolė i dagens Litauen i 854, og et annet på «Seeburg», sannsynligvis Grobina.

1 kommentar:

Terje Planke sa...

Fin oversikt, men litt forvirrende med Dvina fra Riga, det er vestre Dvina/ (Zap. Dvina på Russisk) i min hukommelse, men det er det Russiske navnet. Bedre å bruke det Latviske navnet Daugava i Latvia og Zap. Dvina når man kommer over grensen mot Russland.