27 mars 2016

Pomorgravene i Vardø


I 1901 begynte en langvarig diskusjon i Vardø om hvor og hvordan pomorer som døde mens de oppholdt seg i byen, skulle gravlegges. Frem til da hadde russerne gjerne benyttet en egen gravplass på Rødmoen, og denne ville de nå gjerde inn og formalisere bruken av.

Utenfor Pomormuseet har det i lang tid stått to gravsteiner med russisk innskrift; når de kom til museet, vet vi ikke, men det har vært antatt at de i sin tid har stått på pomorgravplassen ute på Steglneset. Innskriftene viser at steinene er fra henholdsvis 1901 og 1906, og at de er reist over Mikhail Vasiljevich Kotov og Ignatij Ivanovich Kotov. Sistnevnte finner vi igjen i kirkeboken – han er anført som skipper fra Arkhangelsk fylke, og det står at han er gravlagt på den «gamle» kirkegården, altså dagens kirkegård i Midtbyen, og altså ikke på den antatte pomorgravplassen på Steglneset.


Steglneset
Når debatten om pomorgravene dukker opp i Vardø i 1901, er det heller ikke da snakk om noen gravplass på Steglneset. Kildene fra den gangen samstemmer derimot i at pomorenes vanlige gravplass i byen lå på Rødmoen. Museet vil gjerne komme i kontakt med dem som måtte ha opplysninger om gravene på Steglneset. Er gravene der ute, seks eller syv i tallet, overhodet knyttet til pomorer? Eller har de muligens sammenheng med retterstedet som lå på neset? Tradisjonen om pomorgraver på Steglneset er imidlertid gammel; på Brox’ bykart fra 1890 er stedet merket med «russegraver». 

Når det gjelder Rødmoen, vet vi at de siste som med sikkerhet ble stedt til hvile der, var bakeren Kyprian A. Wasilioff (som var bosatt i Vardø) og arbeideren Ieleves Taigin fra Kola. Begge døde i 1901. Før den tid inneholder kirkebøkene bare et fåtall russiske dødsfall, og sjelden eller aldri sies det noe om hvor de døde er gravlagt.

Striden om pomorgravene 1. juni samme år, med et skriv fra russisk visekonsul Rasmus Holmboe til Vardø bys formannskap. Han søker «det ærede formannskap» om tillatelse til å inngjerde den russiske gravplassen på Rødmoen, og mener at et stykke på 20x30 m vil være stort nok for lang tid fremover. For den ortodokse kirken var det ikke et krav med gravlegging på kirkegård; det var nok at litt kirkegårdsjord ble lagt i graven, eller at man tok seg jord fra graven til en prest og fikk den velsignet, før man fraktet den tilbake og la den i graven.

Allerede etter én uke forelå svaret fra ordfører Martin Olsen: «Formandskabet har ikke lovlig adgang til at indvilge andragelset, men enhver russer, som her afgaar ved døden, kan nu som før begraves paa den almindelige kirkegaard,» skriver han.

Holmboe melder tilbake 13. juni at russerne er takknemmelige for å få lov til å bruke den ordinære kirkegården, men at de gjerne vil ha anledning til å stå for gravingen selv, siden det vanligvis er tale om fattige arbeidere om matroser som ingen vil kjøpe gravsted til. Han forteller videre at kisten oftest betales gjennom bidrag fra landsmenn, som også står for gravingen. Året før, da en fattig matros skulle begraves, hadde imidlertid kirketjener Sundkvist krevd dem for 5 kroner og hevdet at han var den eneste som hadde rett til å kaste opp graver. Kommunen ville ikke vite av at russerne tok seg til rette på dette viset, og skrev tilbake at «sundheds- og ordenshensyn kræver, at kirketjeneren udfører alt gravningsarbeide paa kirkegaarden».

Gravplassen på Rødmoen
16. februar 1903 søker Karl Holmboe, på vegne av avdøde arbeider Kusma Paakidins forlovede, om å få gravlegge liket på Rødmoen, «der flere andre russere er gravlagt». Enken ønsket å besørge gravingen selv. Kirkeboken anfører at han ble gravlagt 20. februar samme år, men sier ikke noe om hvor hen.

Diskusjonen har uansett fortsatt, og sommeren 1903 griper amtmann Graff inn i saken, som da har fått bred omtale i Finnmarken. Han henstiller 19. august stiftsdireksjonen i Tromsø om å tillate at russerne selv får begrave lik på «vore kirkegaarde», men må likevel gå helt til kirkedepartementet for å få støtte for sitt syn.

Resultatet var at flere og flere russere ble gravlagt på den ordinære kirkegården, og fra og med 1902 heter det om døde av «russisk» tro at de er gravlagte på Vardø kirkegård, senere også på den nye kirkegården på Steglneset.

Ingen kommentarer: