Gå til hovedinnhold

En romansk gravstein i Vennesla kirke

Kast et blikk ned i gulvet neste gang du går over dørstokken til Vennesla kirke. Som terskel mellom våpenhus og skip befinner det seg nemlig litt av et klenodium, et som kan hende er så mye som 700 år eldre enn kirkebygningen fra 1830. Det dreier seg om en gravstein i kleber fra 1100-tallet, og de vokser ikke på trær, for å si det slik.

For en del år siden kom det for dagen en gravstein fra middelalderen på Øvrebø kirkegård. Men også Vennesla har et minne fra den første kristne tiden altså, og det befinner seg innmurt i gulvet i dagens kirke.

Det ser ut som om gravsteinen i Vennesla er utført i lokal bergart, men må en geolog avgjøre. På den synlige flaten er det risset inn et nokså simpelt kors, og ytterkantene på samme flate er dekorert med langsgående linjer. Annen innskrift har den neppe hatt. Steinen er ca. halvannen meter lang og halvmeteren bred.

Venneslasteinen ble bemerket da Domenico Erdmann var i kirken og gjorde restaureringsarbeider for Riksantikvaren i 1925. Han mente at steinen antagelig var fra middelalderen. Det er ingen grunn til forbeholdet – den er helt sikkert fra middelalderen. Stilen er romansk, og den kanskje beste parallellen til utformingen har vi i en gravstein fra Melhus kirke i Trøndelag. Stilen daterer vår stein, som den i Melhus, til 1100-tallet.

Det er bevart nokså mange middelalderske gravsteiner på Agder. Vennesla og Øvrebø har altså hver sin, mens Oddernes har to – og Søgne gamle kirke tre! Enkelteksemplarer finnes også i Spangereid, Vestre Moland, Fjære, Landvik og Austre Moland. De tre steinkorsene på Eiken kirkegård hører også med i bildet, selv om utformingen som frittstående kors skiller seg fra de øvrige.

Flere av gravsteinene fra middelalderen ellers i landsdelen er av kleber, og sannsynligheten er stor for at disse er tilvirket i Fjæreområdet, der det også var drift på kleber før den tid. Disse gravsteinene vitner om at Sørlandets klebersteinsbryting ikke bare dreide seg om gryter, kar, talglamper og baksteheller, men at man også hadde råmateriale egnet til hogging av døpefonter, skulptur og gravplater.

Dessverre kjenner vi ikke Venneslasteinens plassering før det ble bygd ny kirke i 1830. Kanskje lå den på kirkegården, kanskje inne i kirken. Særlig langt har den under enhver omstendighet neppe blitt flyttet. Kirke i Vennesla er først omtalt i 1625 i skriftlige kilder, og det har vært et diskusjonstema om det stod kirke her i katolsk tid eller ikke. Gravsteinenen inne i kirken er imidlertid en meget sterk indikasjon, jeg vil nesten driste meg til å si bevis, på at Vennesla som kirkested går langt tilbake i middelalderen.

Kommentarer

dag beek sa…
Flott tema, jeg nevnte for presten at den enten bør legges glass over eller reises opp,slik det er gjort i andre steder? Kleber er jo mykt og slites ned.

Populære innlegg fra denne bloggen

Hvor gammel er Vardøhus festning?

Slavemarkedet i Kaffa

Sommeren 1473 reiste et usedvanlig følge gjennom det østeuropeiske steppelandet. Italieneren Angelo Squarciafico hadde påtatt seg å frakte elleve kvinnelige slaver på hesteryggen fra den genovesiske havnebyen Kaffa på Krim og hjem til deres eiere i Genova. Genoveserne var i navnet fremdeles herrer i Kaffa, og slavene var byens mest profitable eksportvare. Men den politiske situasjonen i Svartehavet var blitt usikker; de tyrkiske osmanenes nærvær innebar at det var blitt på det nærmeste umulig for genoveserne å ta seg sjøveien gjennom Bosporos og Dardanellene. Bare to år senere ble da også genoveserne kastet ut for godt fra Kaffa og sine øvrige handelskolonier i regionen.
Slavene hadde stor verdi for de to genoveserne som eide dem, og man kan saktens forstå at de ville sikre sin investering. Hva som var Angelos egne beveggrunner for å legge ut på den farlige reisen i 1473, vet vi ikke. Ingen kilder forteller heller om italieneren og hans menneskelige last noen gang kom frem til Genova…

Fra arkivenes gjemmer

Det ble en usedvanlig besværlig reise for mannskapet på fregatten «de Vrouwe Johanna Geertruijda», som la ut fra Texel med den hollandske kolonien Surinam som mål, like før jul i det herrens år 1760. Om bord var 35 sjømenn og 19 soldater, og turen kom til å vare i halvannet år. Den 10. april 1762 var fem av mannskapet på skipet hos notar Jelmer de Bruijn i Amsterdam for å avlegge sin erklæring om hva som hadde skjedd, og gjorde rede for hvordan det kunne ha seg at så mange som 33 av besetningen på 54 mann «manglet» ved ankomsten.

Beretningen om den trøblete seilturen finnes sirlig innført i notarens protokoll, som er bevart i Amsterdams byarkiv – sammen med materialet etter en mengde andre av byens notarer. De eldste protokollene er fra slutten av 1500-tallet, de yngste fra tidlig 1900-tall, og notararkivene fyller hele 3000 hyllemeter. Notarene spilte en viktig rolle i datidens Amsterdam; til notaren gikk man hver gang en kontrakt skulle inngås, når man trengte en attest eller ta opp…